Beta Version

Cerca

Vatican News
«Våre vanskeligheter kan være som stormen, som hvalen […] likesom for profeten Jona kan deres funksjon være å få oss tilbake til […] Gud» «Våre vanskeligheter kan være som stormen, som hvalen […] likesom for profeten Jona kan deres funksjon være å få oss tilbake til […] Gud» 

«Gaudete et exsultate»: frimodighet og glød

Vi leser videre i fjerde kapittel, «Noen kjennetegn ved hellighet i dagens verden», av pave Frans’ apostoliske formaning om kallet til hellighet. Tredje kjennetegn er frimodighet og glød.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger en oversettelse av punktene 129.– 139., som svarer til tredje femtedel av fjerde kapittel. Fotnotene er ikke tatt med; dem kan man finne her på engelsk.

Frimodighet og glød

129. Hellighet er også parrhesia: Det er frimodighet, evangeliseringstrang som setter spor i denne verden. For å gjøre det mulig kommer Jesus selv oss i møte og gjentar rolig og fast: «Vær ikke redde!» (Mark 6,50 i Bibel 2011). «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20). Disse ordene gjør det mulig for oss å vandre og tjene med den samme modige innstilling, som Den hellige ånd vekket i apostlene for å drive dem til å forkynne Jesus Kristus. Frimodighet, entusiasme, fritalenhet, apostolisk glød, alt dette er med i ordet parrhesia. Bibelen bruker dette ordet også til å uttrykke friheten i et liv som er åpent fordi mennesket stiller seg til rådighet for Gud og for andre mennesker (jf. Apg 4,29; 9,28; 28,31; 2 Kor 3,12; Ef 3,12; Hebr 3,6; 10,19).

130. Den salige Paul VI nevner nettopp mangel på parrhesia som hinder for evangelisering: «mangelen på glød, desto alvorligere ettersom den kommer innenfra». Ofte føler vi oss fristet til å bli sittende på land og ha det bekvemt! Men Herren kaller oss til å seile ute på dypet og sette ut garn der (jf. Luk 5,4). Han innbyr oss til å bruke livet i hans tjeneste. Hvis vi holder oss fast i ham, tør vi stille alle våre nådegaver til tjeneste for andre. Måtte vi føle oss tvunget av hans kjærlighet (jf. 2 Kor 5,14) og med den hellige Paulus kunne si: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor 9,16).

131. La oss se på Jesus: Hans dype medlidenhet fikk ham ikke til å trekke seg tilbake i seg selv; han ble ikke lammet, sky eller skamfull av den, slik vi lett blir. Tvert imot fikk hans medlidenhet ham til å gå freidig ut av seg selv for å forkynne og for å sende folk ut og misjonere, helbrede og sette fri. Vi bør være klar over vår skrøpelighet, men la Jesus ta hånd om den og få oss ut på misjon. Vi er svake, men bærere av en skatt som gjør oss store og som kan gjøre dem som tar imot den, bedre og lykkeligere. Frimodighet og apostolisk mot må til i all misjon.

132. Parrhesia er Åndens segl og bekrefter at vår forkynnelse er autentisk. Den er en lykkelig trygghet som gjør oss stolte over det evangelium vi forkynner. Den er en urokkelig tillit til det troverdige vitnet (Åp 1,5), som gir oss vissheten om at ingenting «skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet» (Rom 8,39).

133. For ikke å bli lammet av frykt og beregning, for ikke å venne oss til å bevege oss kun innenfor sikre grenser trenger vi Åndens fremdrift. Ikke glem at alt slikt som stenges inne begynner å lukte muggent og gjør oss syke. Da apostlene var fristet til å la seg lamslå av frykt og fare, ba de sammen om parrhesia: «Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet» (Apg 4,29). Og svaret var: «Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet» (Apg 4,31).

134. Likesom profeten Jona kan vi stadig bli fristet til å flykte til et sikkert sted, som opptrer under mange navn: individualisme, spiritualisme, innestengelse i våre små verdener, avhengighet, fiksing, gjentagelse av faste skjemaer, dogmatisme, nostalgi, pessimisme, tilflukt til normer. Det hender at vi sliter med å komme oss ut av et revir som vi kjente godt. Men våre vanskeligheter kan være som stormen, som hvalen, som marken som fikk Jonas’ ricinus-busk til å visne, eller som vinden og solen som stakk ham i hodet; likesom for ham kan deres funksjon være å få oss tilbake til den Gud som er ømhet og som ønsker å ta oss med på en evig fornyende vandring.

135. Gud er evig nyhet og driver oss stadig til å bryte opp og bytte sted for å komme oss ut av det kjente og gå mot periferier og grenser. Han fører oss dit menneskeheten er mest såret, der menneskene – under skinn av overfladiskhet og konformisme – fortsetter å søke etter svar på spørsmålet om meningen med livet. Gud er ikke redd! Han er ikke redd! Han går alltid ut over våre skjemaer og er ikke redd for periferier. Han gjorde seg selv til periferi (jf. Fil 2,6–8; Joh 1,14). Så hvis vi tør å dra ut i periferiene, vil vi finne ham der: Han vil allerede være der. Jesus går i forveien for oss inn i vår brors hjerte, inn i hans sårede kjød, inn i hans undertrykte liv, inn i hans formørkede sjel. Han er allerede der.

136. Det er sant at vi må åpne døren for Jesus Kristus, for han banker på og kaller (jf. Åp 3,20). Men iblant spør jeg meg om ikke Jesus, på grunn av vår kvelende selvsentrering, banker på inni oss for å slippe ut. I evangeliet ser vi hvordan Jesus «reiste […] omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike» (Luk 8,1). Også etter oppstandelsen, når disiplene dro ut i alle retninger, virket Herren med (jf. Mark 16,20). Dette er den dynamikk som springer ut av et sant møte!

137. Vanen forlokker oss til å tro at det ikke noen vits i å prøve å endre på ting, at vi ikke kan gjøre noe i den og den situasjonen, at ting alltid har vært slik og likevel har livet gått videre. Av vane motsetter vi oss ikke det onde, men lar «det gå som det går», eller som noen har bestemt at det skal gå. Men da skal vi la Herren komme og vekke oss, ruske opp i vår slapphet og befri oss fra treghet. La oss utfordre vanegjengeriet, la oss åpne øyne og ører og framfor alt hjerte skikkelig for å kunne bli beveget av det som skjer rundt oss og av ropet til Den oppstandnes levende og virkekraftige Ord.

138. Vi blir stimulert av eksemplet til tallrike prester, ordenskvinner, ordensmenn og legfolk som vier seg til å forkynne og tjene med stor troskap, ofte med livet som innsats, og helt sikkert på bekostning av deres egen bekvemmelighet. Deres vitnesbyrd minner oss om at det ikke er mange byrokråter og funksjonærer Kirken trenger, men lidenskapelige misjonærer, som brenner av entusiame over å meddele det sanne liv. Helgener overrasker og overvelder oss, for med sitt liv kaller de oss til å forlate vår rolige og bedøvende middelmådighet.

139. La oss be Herren om nåde til ikke å nøle når Ånden vil at vi skal ta et skritt framover; la oss be om apostolisk mot til å forkynne evangeliet for andre og til å la være å gjøre vårt liv til et museum av minner. La oss alltid la Den hellige ånd få oss til å se historien fra den oppstandne Jesu perspektiv. Istedenfor å stagnere vil da Kirken kunne bevege seg framover og ta imot Herrens overraskelser.

***

Les også:

Kapittel 3. I Mesterens lys:
Saligprisningene (63. – 94.)
Barmhjertigheten (95. – 109.)

Kapittel 4. Noen kjennetegn ved hellighet i dagens verden:
Utholdenhet, tålmodighet og ydmykhet (110. – 121.)
Glede og humoristisk sans (122. – 128.)
Frimodighet og glød (129. – 139.)
I fellesskap (140. – 146.)
I stadig bønn (147. – 157.)

06 september 2018, 15:19