Alderdom: 10. Job. En trosprøve, en velsignet ventetid

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av generalaudiensen onsdag 18. mai ble det lest fra slutten av Jobs bok:

Da svarte Job Herren og sa:
Jeg vet at du makter alt.
Ingen ting er umulig for deg når du vil det.
[…]
Jeg har talt uten å forstå
om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det.
[…]
Før hadde jeg bare hørt rykter om deg.
Nå har jeg sett deg med egne øyne.
Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer
i støv og aske.
[…]
Og Herren velsignet Jobs siste år mer enn de første.
[…]
Deretter levde Job i 140 år og fikk se barn og barnebarn i fire slektsledd.
(Job 42,1–2.3.5–6.12.16 fra Bibel 2011)

Jobs bok

Job er allerede godt oppe i årene når han rammes av mange ulykker. Han er «et trosvitne som ikke kan akseptere noen ‘karikatur’ av Gud, men roper ut sin protest mot det onde helt til Gud svarer ham og åpenbarer ham sitt ansikt. Og når Gud til slutt svarer ham, skjer det, som alltid, på en overraskende måte: Han viser Job sin herlighet, men uten å virke knusende på ham, nei snarere med en opphøyd ømhet. – Slik Gud gjør alltid, med ømhet. – Man bør lese denne boken uten fordommer, uten klisjeer, for å kunne oppfatte styrken i Jobs skrik. Vi gjør vel i å gå i hans skole for å overvinne fristelsen til moralisme når det gjelder forbitrelse og motløshet over å ha mistet alt.»

Job skjønner mer enn sine venner

Når Gud endelig tar til orde, får Job ros fordi han har skjønt at skjult bak Guds taushet finnes hans ømhet. Derimot bebreider Gud Jobs venner. Det var innbilsk av dem å tro at de visste alt om Gud og om smerte. I stedet for å nøye seg med å trøste Job, dømmer de ham. «Jeg er brennende harm på [dere]; for dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job. […] Job, min tjener, skal be for dere, og jeg skal bønnhøre ham og ikke gjengjelde deres uforstand. Dere talte ikke rett om meg, slik min tjener Job gjorde» (42,7–8). Guds ord kan virke overraskende på oss, for Job hadde jo kommet med ville, oppskakende protester. Men Job hadde likevel talt rett, for han hadde ikke gått med på at Gud er en «Forfølger».

«Jeg vet at min gjenløser lever»

Jobs tro når et høyde- og vendepunkt når han sier:

Jeg vet at min gjenløser lever.
Som den siste skal han stå fram i støvet.
Når huden er revet av meg og kjøttet er borte,
skal jeg se Gud.
Mine øyne ser,
det er jeg som får se ham,
ikke en fremmed.
Mitt indre fortæres av lengsel!
(Job 19,25–27).

Paven kom i tanke om Händels Messias. «Etter halleluja-festen synger sopranen langsomt dette stykket: ‘Jeg vet at min gjenløser lever’. Fredelig. Etter alt det Job har vært igjennom av smerte og glede, er Herrens stemme noe annet. ‘Jeg vet at min gjenløser lever’. Helt nydelig!»

«Vi kan tolke det slik: ‘Min Gud, jeg vet at du ikke er Forfølgeren. Min Gud vil komme og gi meg rettferdighet.’ Dette er den enkle tro på Guds oppstandelse, den enkle tro på Jesus Kristus, den enkle tro på at Gud alltid venter på oss og vil komme.»

Overmål av onder

Mange opplever det samme som Job. Et menneske, en familie eller et helt folk kan rammes av uforholdsmessig store prøvelser. «En ulykke kommer sjelden alene», sier vi. Et eksempel er pandemien og krigen i Ukraina.

Kan overmål av onder rettferdiggjøres ved å vise til høyere naturlige eller historiske årsaker? Nei. Kan ofrene sies selv å være skyld i sine onder? Nei.

Rett til å protestere. Gud hører oss.

Alle ofre har en slags protestrett overfor det ondes mysterium. Og også protest er en form for bønn. I begynnelsen er Gud taus. Han lytter. Han lar oss rase oss ferdig. Han viser respekt og ømhet. Han forstår våre oppriktige klager og protester.

Det dyrebare vitnesbyrdet til dem som har «sett Gud»

«Jobs trosbekjennelse – som fremgår nettopp av hans stadige appeller til Gud, til en høyere rettferdighet – avsluttes med en nesten mystisk opplevelse, som får ham til å si: ‘Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne’ (42,5).» Slik er det for mange mennesker. Etter å ha gjennomgått noe fælt og mørkt kan vi ha blitt bedre kjent med Gud. Vi kan ha noe dyrebart å gi andre. Særlig troverdig er det når vitnesbyrdet kommer fra eldre mennesker.

I møte med overveldende onder kan eldre mennesker være til stor hjelp for hele fellesskapet, om de retter sitt blikk mot Den korsfestede og forener sin bønn med Kristi bønn på korset, om de lar bitterhet fare og tålmodig venter på det Gud har lovet.

«La oss se på de eldre, på de gamle; la oss betrakte dem med kjærlighet, la oss se på deres personlige erfaringer. De har lidd mye i livet, de har lært mye i livet, de har gått igjennom mye, men til slutt har de denne freden, en nesten mystisk fred, vil jeg si, altså den fred som kommer av å ha møtt Gud, i den grad at de kan si: ‘Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne’.»

***

Hele katekesen på engelsk og andre språk

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Tidens nåde og generasjonsbånd
2. Langlivethet: symbol og mulighet
3. Alderdom, en ressurs for lettsindig ungdom
4. Å gi arven videre: erindring og vitnesbyrd
5. Trofast venting på Gud til gagn for kommende generasjoner
6. «Hedre din far og din mor»: kjærlighet til levd liv
7. Noomi, samhold mellom generasjoner åpner døren til fremtiden
8. En tro som henger sammen
9. Judit: En beundringsverdig ungdom, en sjenerøs alderdom