Alderdom: 5. Trofast venting på Gud til gagn for kommende generasjoner

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av generalaudiensen onsdag 30. mars ble det lest om den gamle Simeon som «ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede»:

[…] Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse» (Luk 2,25–30 fra Bibel 2011)

To gamle mennesker, Simeon og Anna, venter på Gud. Det er deres livs mål og mening. Simeon vet at han ikke skal dø før han hadde sett Messias, og Anna holder stadig til i tempelet og tjener Gud. I Jesusbarnet oppdager begge Herrens nærvær. De får oppleve at de ikke har ventet forgjeves, og det blir lettere for dem å ta avskjed med livet.

Våre åndelige sanser skjerpes av trofast venting

Hva kan vi lære av deres åndelig vitalitet? Simeon og Anna lærer oss at våre åndelige sanser, vår sjelelige følsomhet, skjerpes av trofast venting. Det er Den hellige ånd som bevirker dette; han «opplyser våre sanser». I den gamle hymnen Veni Creator Spiritus sier vi: «Accende lumen sensibus», altså «gi lys til våre sanser» («ditt lys opptenn i vår forstand» i norsk oversettelse). Våre fysiske sanser svekkes når vi blir gamle, men om vi lever i stadig venting på Gud, vil vi være våkne og rede for Gud når han passerer.

Eldre mennesker med levende åndelige sanser

Mer enn noensinne trenger vi dette: en alderdom utrustet med levende åndelige sanser, i stand til å se Guds tegn, eller snarere Guds Tegn, altså Jesus. Det er et tegn som setter oss i krise for Jesus er satt til «et tegn som blir motsagt» (Luk 2,34), men det fyller oss også med glede.

Tap av åndelige sanser medfører tap av menneskelighet

I samfunn som dyrker illusjonen om en evig ungdom og som setter overfladisk, fysisk nytelse i sentrum, er de åndelige sanser bedøvet hos mange. Og det lumske er at man selv ofte ikke er oppmerksom på at man er bedøvet.

Man kan leve lenge i uvitenhet om sitt tap av sjelelig følsomhet. Og sjelelig ufølsomhet angår ikke bare ganske enkelt ens tanke på Gud og religion; det angår «medfølelse og medlidenhet, skam og anger, troskap og hengivelse, ømhet og æresfølelse, eget ansvar og sorg for andre».

Det er de svakeste som lider mest under et samfunns tap av følsomhet. I politisk korrekte taler er det mye inkluderingsretorikk, men det er tøffe vekstkår for en kultur preget av sosial ømhet Den åndelige brorskapsånd er havnet på museum.

Uegennyttige eldre lever videre i de yngre

Det er hjelp å finne i det vi leser i Bibelen om åndelig følsomhet hos eldre mennesker, som Simeon og Anna: «I hva består, helt konkret, den åpenbaringen som vekker Simeons og Annas følsomhet? Den består i å erkjenne det sikre tegn på Guds besøk i et barn som de ikke har frembrakt selv og som de aldri har sett før. De aksepterer ikke å skulle spille hovedrollen, men å være bare vitner.»

Slike mennesker er i stand til å oppleve «rørelse og trøst i å se og forkynne at det deres generasjon har gjennomlevd ikke går tapt eller er bortkastet, nettopp takket være en begivenhet som blir kjøtt og blod og viser seg i etterfølgende generasjoner. Og det er dette som eldre mennesker føler når barnebarn kommer og snakker med dem: De føler at de blir gjenopplivet. ‘Å, mitt liv er fortsatt her.’ Det er meget viktig å gå til de eldre, det er meget viktig å høre på dem. Det er meget viktig å snakke med dem, for det finner sted en utveksling av sivilisasjon, en utveksling av modenhet mellom unge og gamle. Og slik kan vår sivilisasjon fortsette fremover på en moden måte.»

***

Hele katekesen på engelsk og andre språk

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Tidens nåde og generasjonsbånd
2. Langlivethet: symbol og mulighet
3. Alderdom, en ressurs for lettsindig ungdom
4. Å gi arven videre: erindring og vitnesbyrd