Sök

Vatican News
Jesus kaller Peter og Andreas (Caravaggio) Jesus kaller Peter og Andreas (Caravaggio) 

Angelus: Tiden er inne

«Tiden er inne» sa Jesus. Og snart er den omme for vår del, la paven til. Gud har gitt oss livet i gave, og den er «en prøvetid for vår kjærlighet til ham». Vi står fritt til å velge ham og kjærligheten for evig tid, eller å vende ham ryggen.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 24. januar, som for øvrig var Guds ords søndag, var evangelieteksten:

Etter at Johannes var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» En gang han gikk langs Galileasjøen, fikk han se Simon og Andreas, bror til Simon. De holdt på å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Jesus sa til dem: «Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham. […] (Mark 1,14–20 fra Bibel 2011)

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:

Fra Johannes til Jesus

Kjære brødre og søstre, god dag!

I denne søndagens evangelietekst (jf. Mark 1,14–20) ser vi så å si døperen Johannes «overlevere stafettpinnen» til Jesus. Johannes var Jesu forløper, han forberedte terrenget for ham, han forberedte veien for ham: Nå kan Jesus begynne sin sendelse og forkynne frelsen som tilstedeværende; han selv var frelsen. Hans forkynnelse oppsummeres i følgende ord: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (vers 15). Ganske enkelt. Jesus kom ikke med halvkvedet vise. Dette er et budskap som innbyr oss til å reflektere over to vesentlige temaer: tid og omvendelse.

Tiden er inne. Vend om!

I evangelisten Markus’ tekst skal tiden forstås som frelseshistoriens varighet. Tiden er «inne» når dette frelsesverket når sitt høydepunkt, sin fulle virkeliggjørelse: Dette er det historiske øyeblikket da Gud sender sin Sønn til verden, og hans rike kommer mer «nær» enn noensinne før. Frelsestiden er inne for Jesus er kommet. Men frelsen er ikke automatisk; frelsen er en kjærlighetsgave og tilbys som sådan mennesket i all dets frihet. Når vi snakker om kjærlighet, snakker vi alltid også om frihet: Kjærlighet uten frihet er ikke kjærlighet; det kan dreie seg om interesse, om frykt, om mye forskjellig. Men kjærligheten er alltid fri, og ettersom den er fri, krever den et fritt svar: Den krever vår omvendelse. Det dreier seg altså om å endre mentalitet – omvendelse er å endre mentalitet – og om å endre liv; om ikke lenger å følge verdens forbilde, men Guds forbilde, som er Jesus; om å følge Jesus i det han gjorde og lærte. Det er en avgjørende endring i vår synsmåte og innstilling. For synden – framfor alt verdslighetens synd, som er som luften, som trenger inn overalt – brakte med seg en mentalitet som innebærer at vi gjerne hevder oss selv på bekostning av andre og Gud: Vi er mot andre og også mot Gud. Dette er underlig … Hva er din identitet? Ofte hører vi folk uttrykke sin identitet ut fra hva de err «mot». Verdslig sett er det vanskelig å uttrykke ens identitet på en positiv og frelsende måte: Man går mot seg selv, mot andre og mot Gud. Og av denne grunn nøler den ikke – syndens mentalitet, den verdslige mentalitet – med å ta i bruk bedrag og vold. Vi ser hva som følger av bedrag og vold: begjær, maktsyke og ikke tjenestevillighet, krig, utnyttelse av mennesker … Dette er den bedragerske mentalitet som helt sikkert har sitt opphav i bedragets far, den store løgneren, djevelen. Han er «løgnens far», slik Jesus definerer ham [Joh 8,44].

Vår tid er snart omme

Jesu budskap motsetter seg alt dette. Det innbyr oss til å erkjenne at vi har behov for Gud og hans nåde; til å ha en balansert holdning til jordiske goder; til å ta imot alle og være ydmyke; å kjenne oss selv og virkeliggjøre oss selv gjennom å møte andre og tjene dem. Hver av oss har kort tid til å ta imot forløsningen: Like lang som vårt liv i denne verden. Tiden er kort. Kanskje synes den lang … Jeg husker en gang jeg gikk for å gi sakramentene, sykesalvingen, til en meget god, gammel mann, og rett før han mottok eukaristien og sykesalvingen, sa han til meg: «Mitt liv er fløyet hen.» Det var som om han sa: «Jeg trodde det var evig, men … mitt liv er fløyet hen.» Slik føler vi, vi som er gamle, live svinne hen. Det blir borte. Og livet er en gave, gitt oss av Gud i hans uendelige kjærlighet, men også en prøvetid for vår kjærlighet til ham. Derfor er hvert eneste øyeblikk av vårt liv dyrebart, det er tiden for å elske Gud og vår neste, og slik tre inn i det evige liv.

Herren kaller oss gjennom hele vårt liv

Vårt livs historie har to rytmer: en målbar, bestående av timer, dager og år; en annen sammensatt av våre ulike utviklingsfaser: fødsel, barndom, ungdom, moden alder, alderdom, død. Hvert tidsrom, hver fase har sin egen verdi og kan på sin måte være en gunstig tid for å møte Herren. Troen hjelper oss å oppdage disse tidsrommenes åndelige betydning: Hver av dem inneholder et særskilt kall fra Herren, som vi kan svare positivt eller negativt på. I evangeliet ser vi hvordan Simon, Andreas, Jakob og Johannes svarte: De var modne menn, de hadde sitt arbeid som fiskere, de hadde sitt familieliv … Men da Jesus kom forbi og kalte dem, «lot de garnet ligge og fulgte ham» (vers 18).

Vær årvåken

Kjære brødre og søstre, la oss være årvåkne, la oss ikke la Jesus gå forbi uten å ta imot ham. Den hellige Augustin sa: «Jeg frykter Gud når han passerer.» Frykt for hva da? For ikke å gjenkjenne ham, for ikke å se ham, for ikke å ta imot ham.

Bønn

Må jomfru Maria hjelpe oss å leve hver dag, hvert øyeblikk som en frelsens tid, når Herren kommer forbi og kaller oss til å følge seg, hver og en i henhold til sitt liv. Og må hun hjelpe oss å omvende oss bort fra verdens mentalitet, bort fra verdens fantasier, som er fyrverkeri, til kjærlighetens og tjenestens mentalitet.

25 januari 2021, 12:47