Pavens budskap på Verdensbønnedagen for skaperverket

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Den hellige far Frans’ budskap i anledning Verdensbønnedagen for skaperverket, 1. september 2020

«Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere» (3 Mos 25,10)

Kjære brødre og søstre,

hvert år, særlig siden utgivelsen av encyklikaen Laudato si' (LS, 24. mai 2015), blir første dag i september feiret av familien av kristne som Verdensbønnedagen for skaperverket. Med denne dagen begynner Skaperverkets tid, som varer frem til 4. oktober, den hellige Frans av Assisis dag. I dette tidsrommet fornyer kristne i hele verden sin tro på Gud, Skaperen, og de forener seg på særskilt vis i bønn og handling for å verne vårt felles hjem.

Jeg er glad for at den økumeniske familien har valgt «Et jubileum for jorden» som tema for Skaperverkets tid 2020, nettopp i år som vi feirer Jordens dag for femtiende gang.

I Den hellige skrift er et jubelår en hellig tid for å minnes, vende tilbake, hvile, reparere og glede seg.

1. En tid for å minnes

Vi er invitert til å minnes framfor alt at skaperverkets endelige bestemmelse er å tre inn i Guds «evige sabbat». Det er en reise i tid. Reisen favner ukens syvdagers rytme, syvårssyklusen og det store jubelåret som følger etter syv sabbatsår.

Jubelåret er også en nådens tid for å komme i hu det skaptes opprinnelige kall til å være og å blomstre som et kjærlighetsfellesskap. Vi eksisterer bare gjennom relasjoner: til Gud, Skaperen, og til brødre og søstre, som medlemmer i én familie, og til alle skapninger som lever sammen med oss i vårt felles hjem. «Alt henger sammen, og vi mennesker er forenet som brødre og søstre på en vidunderlig pilegrimsreise, bundet sammen av den kjærlighet Gud har til hver enkelt av sine skapninger, og som også forener oss i øm hengivenhet med broder sol, søster måne, broder elv og moder jord» (LS, 92).

Jubelåret er altså en ihukommelsens tid; vi kommer i hu vår inter-relasjonelle eksistens. Vi trenger stadig å minnes «at alt står i et innbyrdes forhold til hverandre, og at ekte omsorg for vårt eget liv og for vår relasjon til naturen ikke kan skilles fra broderskap, rettferdighet og trofasthet mot andre» (LS, 70).

2. En tid for å vende tilbake

Jubelåret er en tid for å vende tilbake og gå i seg selv. Vi har brutt båndene som forenet oss med Skaperen, med andre mennesker og med resten av skaperverket. Disse skadete relasjonene trenger vi å helbrede, for de er helt nødvendige for å opprettholde både oss selv og hele livets vev.

Jubelåret er en tid for å vende tilbake til Gud, vår kjærlige skaper. Det er ikke mulig å leve i harmoni med skaperverket uten å være i fred med Skaperen, kilden og opphavet til alt. Slik pave Benedikt engang bemerket: «Brutalt forbruk av skaperverket begynner der Gud ikke finnes, der materien bare er materiale for oss, der vi selv er siste instans, der det hele ganske enkelt er vår eiendom» (Møte med geistligheten I Bolzano-Bressano-bispedømme, 6. august 2008).

Jubelåret innbyr oss til igjen å tenke på andre, spesielt de fattige og mest sårbare. Vi er kalt til igjen å ta imot Guds opprinnelige og kjærlige plan for skaperverket som en felles arv, et festmåltid å dele med alle søsken i en ånd av gemyttlig samvær; ikke i en vill kappestrid, men i et gledefylt fellesskap, der man støtter og beskytter hverandre. Jubelåret er en tid for å sette fri alle undertrykte og alle de som er fanget i forskjellige former for moderne slaveri, deriblant menneskehandel og barnearbeid.

Vi trenger dessuten igjen å lytte til jorden, som i Skriften kalles for adamah, den jord som mennesket, Adam, ble formet av. I dag formaner skaperverkets foruroligede stemme oss til å vende tilbake til vår rette plass i den naturlige orden og huske at vi er en del av livets sammenknyttede vev, og ikke dens herrer. Tap av biologiske mangfold, svimlende økning av klimakatastrofer, ulik innvirkning av den pågående pandemien på de fattigste og svakeste: Dette er alarmklokker som varsler om et umettelig forbruksbegjær.

La oss nå i Skaperverkets tid lytte spesielt godt etter dets hjerteslag. Skaperverket ble til for å åpenbare og meddele Guds herlighet, for å hjelpe oss i dets skjønnhet å finne Herren over alle ting og vende tilbake til ham (jf. den hellige Bonaventura, In II Sent., I,2,2, q. 1, concl; Brevil., II,5.11). Jorden, som vi er blitt formet av, er altså stedet for bønn og meditasjon. «La oss gjenoppvekke den estetiske og kontemplative sans som Gud har gitt oss» (Querida Amazonia, 56). Evnen til å forundre oss og kontemplere er noe som vi kan lære særlig av våre brødre og søstre i urfolkene, som lever i harmoni med jorden og dens mange livsformer.

3. En tid for å hvile

I sin visdom satte Gud av sabbaten for at jordens og dens beboere kunne hvile seg og igjen komme til krefter. Men i dag driver vår livsstil planeten over dens grenser. Det stadige veksttrykket og den endeløse produksjons- og konsumsyklusen avkrefter miljøet. Skogene blir borte, jordsmonnet eroderer, markene forsvinner, ørknene brer seg, havene forsures, og stormene blir mer intense: Skaperverket stønner!

I jubelåret var Guds folk invitert til å hvile seg fra sitt vanlige arbeid. Takket være tilbakegangen i vanlig forbruk kunne da jorden regenerere seg og verden igjen komme i gjenge. I dag trenger vi å finne rettferdige og bærekraftige levesett, som lar jorden få sin rettmessige hvile og sikrer alle et forsvarlig livsopphold, uten å ødelegge økosystemene, som opprettholder oss.

Pandemien har på sett og vis fått oss til å gjenoppdage enklere og mer bærekraftige måter å leve på. Krisen kan sies å ha gitt oss mulighet til å utvikle nye måter å leve på. Det har vært mulig å konstatere hvordan jorden makter å komme seg hvis vi lar den hvile: Luften er blitt renere, vannet klarere, dyrearter har vendt tilbake til steder som de var forsvunnet fra. Pandemien har brakt oss til et veiskille. Vi må dra nytte av dette avgjørende øyeblikk for å få slutt på overfladiske og ødeleggende aktiviteter og mål, og i stedet dyrke frem livgivende verdier, bånd og prosjekter. Vi må granske våre vaner når det gjelder energiforbruk, konsum, transport og ernæring. Vi må få bort uvesentlige og skadelige side ved våre økonomier og utvikle fruktbare former for handel, produksjon og transport av varer.

4. En tid for å reparere

Jubelåret er en tid for å gjenopprette skaperverkets opprinnelige harmoni og lege skadede menneskelige forhold.

Det inviterer oss til å gjenopprette rettferdige sosiale relasjoner, la hver enkelt få sin frihet og sine goder tilbake og ettergi andres gjeld. Så vi må ikke glemme hvordan den sørlige halvkule er blitt utbyttet gjennom historien. Utbyttingen har forårsaket en enorm økologisk gjeld, framfor alt på grunn av utplyndring av ressursene og overdreven bruk av felles miljørom til avfallshåndtering. Dette er tiden for rettferdighet og reparasjon. I denne sammenheng gjentar jeg min appell om å ettergi de svakeste landene deres gjeld, i lys av de alvorlige virkningene av de helsemessige, sosiale og økonomiske kriser som de står overfor som en følge av Covid-19. Det er også nødvendig å forsikre oss om at krisepakkene, som nå utarbeides og iverksettes rundt omkring på globalt, regionalt og nasjonalt nivå, virkelig er virkningsfulle. Politikk, lovgivning og investeringer bør fokusere på det felles gode. Det bør garanteres at globale, sosiale og miljømessige mål blir nådd.

Det er likeså nødvendig å reparere jorden. Det er ytterst viktig å gjenopprette klimabalansen ettersom vi nå er midt i en nødsituasjon. Tiden er i ferd med å renne ut, slik våre barn og unge minner oss om. Vi må gjøre alt vi kan for å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen under terskelen på 1,5 grader celsius, slik det er bestemt i Parisavtalen om klimaet: En overskridelse ville være katastrofal, framfor alt for de fattigeste samfunnene rundt omkring i verden. I dette kritiske øyeblikket er det nødvendig å fremme solidaritet innen og mellom generasjonene. Som en forberedelse til det viktige klimatoppmøtet i Glasgow i Storbritannia (COP 26) ber jeg hvert land til å sette seg mer ambisiøse nasjonale mål om utslippsreduksjon.

Gjenopprettelse av biologisk mangfold er også helt avgjørende nå, ettersom arter forsvinner og økosystemer forringes som aldri før. Det er nødvendig å støtte De forente nasjoners appell om å bevare 30% av jorden som beskyttet habitat innen år 2030, for å demme opp for det alarmerende tap av biologisk mangfold. Jeg oppfordrer det internasjonale samfunn til å samarbeide om å garantere at toppmøtet om biologisk mangfold (COP 15) i Kunming i Kina, blir et vendepunkt i retning av gjenopprettelse av jorden som et hjem med rikelig liv, etter Skaperens vilje.

Vi må reparere med rettferdighet og se til at de som har bodd på jordområder i generasjoner igjen får full bruksrett til disse. Vi må beskytte urfolkssamfunn fra foretak, særskilt multinasjonale selskaper, som ved skadelig utvinning av fossilt brensel, mineraler, tømmer og agroindustrielle produkter gjør slikt som «selskapene aldri kunne ha tillatt seg i landene som tilfører dem kapital» (LS, 51). Selskapenes dårlige fremferd er «en ny type kolonialisme» (den hellige Johannes Paul II, Tale til Det pavelige akademi for samfunnsvitenskap, 27. april 2001, sitert i Querida Amazonia, 14), som skamløst utnytter mer fattige samfunn og land i sin desperate jakt etter økonomisk vekst. Vi må styrke nasjonal og internasjonal lovgivning, for å regulere utvinningsselskapenes virksomhet og garantere skadelidende tilgang til et rettsvesen.

5. En tid for å glede seg

I den bibelske tradisjonen er jubelåret en gledelig begivenhet og innledes med lyden av et horn, som lyder over hele jorden. Vi vet at jordens og de fattiges rop er blitt enda høyere de siste årene. Samtidig er vi vitne til hvordan Den hellige ånd overalt inspirerer enkeltmennesker og fellesskap til å komme sammen for å bygge opp igjen vårt felles hjem og forsvare de mest sårbare. Vi ser en stormobilisering vokse gradvis frem, av mennesker som nedenfra og ut fra periferiene går sterkt inn for å beskytte jorden og de fattige. Det er gledelig å se mange unge og fellesskap, spesielt blant urfolk, i fremste linje når det gjelder å svare på den økologiske krisen. De innkaller til Et jubileum for jorden og til en ny begynnelse, i bevissthet om at «ting kan endre seg» (LS, 13).

Det er også gledelig å se dette spesielle Laudato si'-året inspire til tallrike omsorgsinitiativer på lokalt og globalt nivå til beste for vårt felles hjem og for de fattige. Dette året bør føre til langsiktige handlingsplaner og til en helhetlig økologi i familier, menigheter, bispedømmer, ordenssamfunn, skoler, universiteter, helsevesen, foretak, gårdsbruk og på mange andre områder.

Vi gleder oss også over at ulike trosfellesskap kommer sammen for å skape en mer rettferdig, fredelig og bærekraftig verden. Det gir grunn til særskilt glede at Skaperverkets tid er i ferd med å bli et virkelig økumenisk initiativ. La oss fortsette å vokse i bevisstheten om at vi alle, som medlemmer i samme familie, lever i ett felles hjem!

La oss glede oss, for i sin kjærlighet støtter Skaperen våre ydmyke anstrengelser for jorden. Den er også Guds hjem, der hans Ord «ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14), det sted som stadig fornyes av utgytelsen av Den hellige ånd.

«Send ut din Ånd, Herre, og gjør jorden ny» (jf. Sal 104,30).

Roma, Laterankirken, 1. september 2020
FRANS

***

Laudato si'-sitatene er hentet fra den norske utgaven av encyklikaen, som ble oversatt til norsk av sr. Anne Bente Hadland og utgitt på St. Olav forlag.