Sök

Vatican News
Mange hjerter lukker seg Mange hjerter lukker seg 

Pave Frans’ budskap til Verdensdagen for de fattige

Verdensdagen feires søndag 17. november, siste søndag for Kristi kongefest. Temaet for pavens budskap er: «De hjelpeløses håp er ikke tapt for alle tider» (Sal 9,19). Det er vår oppgave å sørge for at Guds håp når frem til de fattige.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

«Naturligvis nærmer de fattige seg oss også fordi vi deler ut mat til dem, men det de virkelig trenger er noe mer enn bare det varme måltidet eller det smørbrødet som vi tilbyr. De fattige trenger våre hender, for å kunne reise seg; våre hjerter for igjen å kjenne kjærlighetens varme; vårt nærvær for å overvinne ensomheten. De trenger kjærlighet, ganske enkelt.» skriver paven.

Her følger en sammenfatning av budskapet, punkt for punkt.

1. Fattige og rike i Salme 9 og 10

 «’De hjelpeløses håp er ikke tapt for alle tider’ (Sal 9,19). Disse salmeordene er utrolig aktuelle. De uttrykker en dyp sannhet, som troen klarer å innprente fremfor alt i de fattiges hjerter: Håp som gikk tapt på grunn av livets urettferdighet, lidelse og usikkerhet vil komme tilbake.» Slik begynner pave Frans sitt budskap.

Han lar oss lese beskrivelsen av den fattiges liv og undertrykkerens arroganse i salme 10,1–10 (tatt fra Bibel 2011):

Hvorfor, Herre, er du så langt borte,
hvorfor skjuler du deg når folk er i nød?

I sitt hovmod jager de lovløse den som er hjelpeløs,
men blir fanget av sine egne listige knep.

Den lovløse skryter av sin grådighet,
den griske forbanner, ja, forakter Herren.

Den lovløse setter nesen i været.
«Han krever meg ikke til regnskap!
Det er ingen Gud», er alt han tenker.

Salmisten ber om at rettferdighet må skje fyllest (Sal 10,14–15):

Du ser både ulykke og sorg,
du ser det og tar det i din hånd.
Den vergeløse kan overgi seg til deg,
for du er den farløses hjelper.

Bryt armen på den som er urettferdig og ond!
Krev ham til regnskap for hans urett
så den ikke må finnes mer.

Til alle tider har menneskene spurt seg: Hvordan kan Gud finne seg i ulikhet? Hvordan kan han tillate at fattige mennesker blir ydmyket, uten å hjelpe dem? Hvorfor tillater han undertrykkere å leve godt?

Også nå ser vi oss nødt til å stille disse spørsmålene. For de fattige har vi jo alltid hos oss, og også undertrykkerne.

Men paven minner også om noen ord i Åpenbaringen, om den rikes fattigdom: «Du sier: ‘Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.’ Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken» (Åp 3,17).

2. Hvem er dagens fattige? Og rike?

Dagens fattige er familier som ser seg nødt til å forlate sine hjem; foreldreløse; unge som holdes utenfor arbeidsmarkedet; ofre for forskjellige typer vold, alt fra prostitusjon til rusmidler; migranter; hjemløse og marginaliserte i våre byer.

Paven beskriver fattige mennesker  på leting etter mat og klær på søppelplasser. Fattige som anses for å være parasitter. Fattige som «ikke engang tilgis sin fattigdom»; fattige som stadig risikerer å bli ansett som farlige eller udugelige, bare fordi de er fattige. Fattige som streifer omkring i byene på jakt etter arbeid, ettter bosted, etter kjærlighet. Fattige uten rettigheter av noe slag, mennesker som ikke kan tillate seg å bli syke, å komme til skade, å protestere mot umenneskelige arbeidsforhold.

Og de rike utbytterne? «Han ligger på lur for å gripe den som er hjelpeløs. Han griper den hjelpeløse og drar ham inn i sitt garn» (Sal 10,9), siterer paven. Det er som en jakt. De fattige jages, tas og gjøres til slaver. Mange hjerter lukker seg, man vil ikke se. De fattige blir usynlige, uten stemme, holdes utenfor.

3. Den fattiges gudsforhold: tillitsfullhet

Salme 9 beskriver de fattige som «de som setter sin lit til Herren» (jf. Sal 9,11). I Bibelen er de fattige «de tillitsfulle». Og det er fordi de «kjenner hans navn», de har altså et personlig forhold, preget av kjærlighet, til Herren. De vet at han ikke kan forlate dem, at han ikke glemmer dem. De kan bestandig leve for hans ansikt. Han vil alltid støtte dem i deres indre, de går mot befrielsen, deres hjerte blir forvandlet.

4. Herrens dag kommer

I Bibelen handler Gud stadig til gagn for de fattige. Han «hører», «vender øret til», «griper inn», «verner», «forsvarer», «berger», og så videre. Han er aldri likegyldig eller taus til bønnen fra et fattig menneske. Han er den som hjelper de fattige til deres rett og ikke glemmer (jf. Sal 40,18; 70,6); han er deres tilflukt og unnlater ikke å komme til hjelp. (jf. Sal 10,14).

Den som murer seg inne med sine rikdommer og ikke har øyne for fattige, kan ikke og skal ikke føle seg trygg. På «Herrens dag», beskrevet at profetene (Am 5,18; Jes 2–5; Joel 1–3), vil stengslene mellom landene bli revet ned, og arrogansen til de få vil bli erstattet med solidariteten til de mange. Paven siterer presten Primo Mazzolari: «Den fattige er en stadig protest mot våre urettferdigheter; den fattige er et ammunisjonslager. Setter du fyr på det, springer hele verden i luften.»

5. «Salige er dere fattige»

De fattige er de som på grunn av sin avhengighet av andre mangler livsnødvendigheter, sier Guds ord oss. De er undertrykte, ydmyke, nedbøyde, og Jesus identifiserte seg med nettopp dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (jf. Matt 25,40). Han åpenbarte en Gud som er Far: en sjenerøs og barmhjertig Far, uendelig god og nådig, en som gir håp fremfor alt til de som synes å ha tapt alt.

«Salige er dere fattige» (Luk 6,20). Saligprisningene begynner slik. «Meningen med dette paradokset er at Guds rike tilhører nettopp de fattige, fordi deres tilstand gjør dem i stand til å motta det». Guds rike tilhører de fattige. Det er vårt ansvar å gi dem håp.

6. Å hjelpe fattige mennesker

I Kirken er alle, også fattige, med i en felles frelsesvandring. Å hjelpe fattige mennesker er også forkynnelse av evangeliet og viser kristentroens realisme og historiske gyldighet (jf. Evangelii gaudium, 183).

Den 7. mai døde Jean Vanier. Paven forteller om hans innsats for funksjonshemmede mennesker. Vanier var en «helgen i huset ved siden av», en hverdagshelgen. Hans entusiasme overbeviste mange til å være med på å gi smilet tilbake til svake og sårbare mennesker. «De fattiges rop ble hørt og skapte et urokkelig håp: synlige og håndfaste tegn på en konkret kjærlighet som vi fortsatt kan ta og føle på.»

7. Ikke aktivisme og ideologi, men nærhet og omsorg

Kristi disipler er kalt til å vise en «preferensiell opsjon for de siste», for de som blir utstøtt fra samfunnet. Paven skriver at det er vel og bra med hjelpende initiativer og begeistrede øyeblikk, både i anledning denne Verdensdagen og ellers, men viktigst er det at hver og en vokser i omsorg og medlidenhet mot trengende mennesker.  Det er når vi er drevet av kjærlighet, og ikke annet, at vi kan gi andre håp.

Det er riktignok ikke lett å vitne om det kristne håp i dagens forbrukersamfunn, der det er overfladisk og forgjengelig velvære som opptar menneskene, skriver paven. Men med en mentalitetsendring kan vi gjenoppdage hva som virkelig er vesentlig og gjøre forkynnelsen av Guds rike konkret og virkekraftig.

8. De fattige trenger kjærlighet

Paven oppfordrer oss til å stille til side ideologiske og politiske uoverensstemmelser, til å konsentrere oss om det vesentlige og aldri å glemme at «den verste diskrimineringen som de fattige utsettes for er mangelen på åndelig omsorg» (Evangelii gaudium, 200).

«Naturligvis nærmer de fattige seg oss også fordi vi deler ut mat til dem, men det de virkelig trenger er noe mer enn bare det varme måltidet eller det smørbrødet som vi tilbyr. De fattige trenger våre hender, for å kunne reise seg; våre hjerter for igjen å kjenne kjærlighetens varme; vårt nærvær for å overvinne ensomheten. De trenger kjærlighet, ganske enkelt.»

9. «Når jeg er svak, da er jeg sterk»

«De fattige frelser oss fordi de gjør det mulig for oss å møte Jesu Kristi ansikt. I verdens øyne synes det urimelig at det skal være frelsende kraft i fattigdom og nød; men det er det Apostelen lærer når han sier: «Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.  Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud» (1 Kor 1,26–29).

10. Herren husker. Håp.

Herren går ikke fra dem som søker ham og påkaller ham. «Han husker de hjelpeløses skrik» (Sal 9,13). En fattig kan håpe selv om alt håp er ute, for Gud har forkjærlighet til ham. Paven viser igjen til Salme 10:

Du ser både ulykke og sorg,
du ser det og tar det i din hånd.
Den vergeløse kan overgi seg til deg,
for du er den farløses hjelper.
(Sal 10,14)

Hva de hjelpeløse lengter etter, hører du, Herre,
du gir deres hjerte styrke, du vender øret til.
(Sal 10,17)

Herren Jesu disipler er kalt til å så «konkrete tegn på håp». Paven ber alle om å hjelpe til slik at alle kan føle at de har solidariske mennesker rundt seg.

Han avslutter med noen profetord:

«For dere som frykter mitt navn,
skal rettferds sol gå opp
med legedom under sine vinger»
(Mal 4,2)

Budskapet er underskrevet den 13. juni, på minnedagen for den hellige Antonius av Padova.

 ***

Se også:

Hele budskapet til Verdensdagen på engelsk og andre hovedspråk
Hele budskapet på dansk
Pavens preken på Verdensdagen for de fattige 2019
Evangelii gaudium, 186–216 Inkludering av de fattige i samfunnet (på dansk)
Glimt av et ekte vi (Mariahuset i Oslo)  
Pavens katekeser om det kristne håp

12 november 2019, 09:15