Sök

Vatican News
Etter messe og angelus deltok 1500 fattige mennesker på middag i Vatikanet. Etter messe og angelus deltok 1500 fattige mennesker på middag i Vatikanet.  (Vatican Media)

Pavens preken på Verdensdagen for de fattige

«Nesten alt vil forgå. Nesten alt, men ikke alt. I dag, på nestsiste søndag i det alminnelige kirkeår, forklarer Jesus at det er de nestsiste tingene som forgår, og ikke de siste», sa paven og forklarte hva de siste og de nestsiste tingene er.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 17. november, Verdensdagen for de fattige, ble det feiret messe i Peterskirken. Evangelieteksten var:

Det var noen som snakket om tempelet, hvor fint det var utsmykket med vakre steiner og tempelgaver. Da sa Jesus: «Det skal komme dager da alt dere ser her, skal rives ned, så det ikke blir stein tilbake på stein.» […] (Luk 21,5–19 fra Bibel 2011)

Her følger hele prekenen, med i tillegg deloverskrifter:

Det blir ikke «stein tilbake på stein»

I dagens evangelium overrasker Jesus både sine samtidige og oss. Nettopp da noen priste det praktfulle tempelet i Jerusalem, sier han at det ikke vil bli «stein tilbake på stein» (Luk 21,6). Hvorfor si dette om slik en hellig institusjon, som ikke bare var et byggverk, men et enestående religiøst tegn, et hus for Gud og for det troende folket? Hvorfor profetere at det som gudsfolket fant sin trygghet i ville falle sammen? Når verden synes stadig mindre trygg, hvorfor lar da egentlig Herren det lille som fortsatt finnes bli borte?

De nestsiste ting og de siste ting

La oss lete etter svar i Jesu ord. I dag sier han oss at nesten alt vil forgå. Nesten alt, men ikke alt. I dag, på nestsiste søndag i det alminnelige kirkeår, forklarer han at det er de nestsiste tingene som faller sammen, som forgår, og ikke de siste: tempelet, ikke Gud; rikene og menneskehetens anliggender, ikke mennesket. De nestsiste tingene, som ofte synes definitive, men ikke er det, forgår. Det er storartede realiteter, som våre templer, og skremmende realiteter, som jordskjelv, tegn fra himmelen og kriger (jf. versene 10–11): På oss virker det som førstesidestoff, men Herren setter dem på andre side. På første side forblir det som aldri forgår: den levende Gud, uendelig mye større enn ethvert tempel som vi bygger til ham, og mennesket, vår neste, som er mer verdt enn all verdens nyhetsoppslag. Så for å hjelpe oss å gripe det som teller noe i livet, advarer Herren oss mot to fristelser.

Hastverkets fristelse

Den første er hastverkets fristelse, straks-fristelsen. Ifølge Jesus skal man ikke la seg føre vill av de som sier at enden kommer straks, at «tiden er kommet» (vers 8). Ikke følg dem som utbrer alarmerende meldinger og nærer redsel for andre og for fremtiden, for frykt lammer hjerte og sinn. Men ofte lar vi oss likevel lokke av vårt hastverk etter å vite alt og det straks, av kitlende nysgjerrighet, av siste oppsiktsvekkende eller skandaløse nyhet, av skitne historier, av ropene til de som roper høyest og mest forbitret, av dem som sier «nå eller aldri». Men dette hastverket, dette alt og det straks, kommer ikke fra Gud. Hvis vi bruker all vår energi på straks-et, glemmer vi det som forblir for evig: Vi følger forbigående skyer og taper himmelen av syne. Opptatt av «siste skrik» får vi ikke tid til Gud og til søsknene ved vår side. Slik er det virkelig i dag! Når man er besatt etter å løpe, etter å vinne alt og det straks, er det brysomt med de som blir hengende etter. Og de blir ansett som noe søppel: hvor mange eldre, ufødte, funksjonshemmede, fattige anses som unyttige! Man har det travelt og bekymrer seg ikke om at avstandene øker, at begjæret til noen få mennesker øker fattigdommen til mange andre.

Utholdenhet

Som motgift mot hastverket foreslår Jesus at hver enkelt av oss skal holde ut: «Hold ut, så skal dere vinne livet!» (vers 19). Utholdenhet er å gå videre hver dag med blikket festet på det som ikke forgår: Herren og vår neste. Derfor er utholdenhet den av Guds gaver som bevarer alle de andre gavene fra ham (jf. den hellige Augustin, De dono perseverantiae, 2,4). La oss for hver enkelt av oss og for oss som Kirke be om å kunne holde ut i det gode, og ikke tape av syne det som virkelig teller. 

Jeg-ets fristelse

Det er en annen fristelse Jesus ønsker å få oss bort fra, når han sier: «Mange skal komme i mitt navn og si: ‘Det er jeg! […]’ Men følg dem ikke» (vers 8). Det er jeg-ets fristelse. Likesom den kristne ikke søker straks-et, men alltid-et, er den kristne ikke en jeg-ets disippel, men en du-ets disippel. Han eller hun følger altså ikke sine luners sirene, men kjærlighetens kall, Jesu stemme. Og hvordan gjenkjenner man Jesu stemme? «Mange skal komme i mitt navn», sier Herren, men man skal ikke følge dem: Etiketten «kristen» eller «katolsk» er ikke tilstrekkelig til at man tilhører Jesus. Man må snakke samme språk som Jesus, kjærlighetens språk, du-ets språk. Det er ikke den som sier «jeg», men den som går ut av sitt eget jeg, som snakker Jesu språk. Men ofte er det jeg-ets hykleri som råder, også når man gjør godt: Jeg gjør godt, men for at andre skal synes at jeg er flink; jeg gir, men for å vinne en viktig persons vennskap. Da snakker jeg jeg-ets språk. Guds ord derimot driver oss til oppriktig kjærlighet (Rom 12,9), til å gi til den som ikke kan gi deg noe igjen (jf. Luk 14,14), til å tjene uten å søke lønn og gjenytelser (Luk 6,35). Vi kan altså spørre oss: «Hjelper jeg noen, som jeg ikke kan få noe av? Har jeg, et kristent menneske, minst én fattig venn?»

De fattige er dyrebare

I Guds øyne er de fattige dyrebare, for de snakker ikke jeg-ets språk: De holder seg ikke oppe ved egen styrke, de trenger at noen tar deres hånd. De minner oss om at det er slik evangeliet leves: som tiggere som strekker seg mot Gud. De fattiges nærvær bringer oss tilbake til evangeliets atmosfære, der de salige er de fattige i ånden (jf. Matt 5,3). Så i stedet for å bli irritert når noen banker på døra vår, kan vi ta deres rop om hjelp som et kall til å gå ut av vårt jeg, til å ta imot dem med  kjærlige øyne, likesom Gud. Så fint det ville være om de fattige fikk samme plass i vårt hjerte som i Guds hjerte! Ved å være sammen med fattige mennesker, ved å tjene dem, gjør vi oss kjent med Jesu smak og forstår hva det er som forblir og hva det er som forgår.

Kjærligheten forblir

Vi er da tilbake til våre innledende spørsmål. Midt blant de mange nestsiste tingene, som forgår, vil Herren i dag minne oss om den ene siste, som vil forbli for alltid. Det er kjærligheten, for «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8), og den fattige som ber meg om hjelp bringer meg rett til Gud. De fattige gjør det lettere for oss å nå himmelen: Derfor har gudsfolkets trosinstinkt sett dem som himmelens portvoktere. Allerede nå er de vår skatt, Kirkens skatt. De åpner en skatt for oss, den skatten som ikke eldes, den som forbinder jord og himmel og som det virkelig er verdt å leve for: det vil si kjærligheten.

18 november 2019, 09:35