Cerca

Vatican News
Fra messen i Peterskirken 18. november Fra messen i Peterskirken 18. november  (Vatican Media)

Pavens preken på Verdensdagen for de fattige

Etter brødunderet trakk Jesus seg tilbake og gikk opp i fjellet. Senere, om natten da det stormet og disiplene var ute på sjøen, kom han til dem, gående på vannet. Peter prøver da å gå mot ham, men blir redd og begynner å synke. Pave Frans ønsket å fremheve tre av de tingene som Jesus gjorde i denne evangelieteksten: Han hvilte ikke på sine laurbær, men slapp alt uviktig og gikk videre; han satte mot i de andre; han rakk ut hånden for å hjelpe.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Circa 6000 fattige mennesker deltok på messen i Peterskirken søndag 18. november. Tekstene var: Apg 28,11–16.30–31; Sal 98,1–6; Ef 2,19–22 og altså Matt 14,22–33:

Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.
Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne … (Les resten av Matt 14,22–33 i Bibel 2011)

1. Jesus forlater både suksess og ro

Rett etter brødunderet, mens det ennå er dag, forlater Jesus folkemengden. Han er nå ettertraktet og kunne ha blitt værende for å nyte suksessen, men i stedet går han opp i fjellet for å be. Og når det så blir natt, river han seg igjen løs. Han stiger ned til disiplene som er ute på sjøen i storm. Han går stadig mot strømmen; han lærer oss å forlate det som ikke egentlig ikke teller – å gi slipp på både suksess, som gjør hjertet oppblåst, og ro som luller inn sjelen.

Hvorhen?

Hvor går Jesus? «Han går bedende mot Gud og elskende mot dem som trenger ham. Dette er livets virkelige skatter: Gud og vår neste. Å gå oppover mot Gud og nedover mot våre søsken er den kursen som Jesus viser oss». Vi bør holde oss lette og bevegelige. Slik kan vi forlate det som ikke varer og holde fast på det som varer.

2. Jesus setter mot i oss når det er mørkt

Når det er som mørkest, kommer Jesus til sine, «gående på sjøen» (vers 25). Han overvinner «våre store fiender: djevelen, synden, døden, frykten og verdsligheten. Jesus tråkker ned fiendene og til oss sier han «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» (vers 27).

Det stormer ofte rundt livets båt. Det egentlige problemet er ikke den stormen som står på akkurat nå, men hvordan vi navigerer. Bare hvis vi inviterer Jesus ombord og gir ham roret, vil vi holde riktig kurs. Bare med ham ombord stilner vinden. «Bare han gir liv i død, håp i smerte; bare han kan med sin tilgivelse lege hjertet og frigjøre det fra frykt».

Også vi vil da kunne sette mot i andre

Når vi selv lar oss oppmuntre og trøste av Jesus, blir vi i stand til å oppmuntre og trøste andre på ordentlig – med den trøst vi selv får av Gud (jf. 2 Kor 1,3–7).

3. Peters rop. Jesus rekker hånden ut

Jesus rekker hånden ut og griper fatt i oss. Vi er som Peter, som midt i stormen roper: «Herre, berg meg!». Paven sa: «Vi er lite troende, og vi er her for å tigge om frelse. Vi er fattige på virkelig liv og trenger Herrens fremrakte hånd, som drar oss ut av det onde.» Dette er troens begynnelse: å slutte og gå rundt og tro at vi kan greie alt selv og være uavhengige av alt og alle. Paven forklarte at troen vokser i et klima der folk ikke setter seg på «en pidestall», men trenger hverandre og ber om hjelp. «Derfor er det viktig for alle å leve i kontakt med andre som trenger hjelp.» «Fattigdommens og kjærlighetens ånd er jo Kristi kirkes ære og vitnesbyrd», siterte paven fra Gaudium et spes (88).

De fattiges rop. Rekker vi hånden ut?

De fattige roper. Paven ga mange eksempler på fattige: barn som aldri blir født, barn som sulter, unge som opplever krig, eldre som blir satt til side og overlatt til seg selv, mennesker uten venner, mennesker som må flykte, befolkninger som blir fratatt sine naturressurser. Mange lasaruser gråter mens noen få rike fester. «Urettferdighet er den perverse roten til fattigdom», sa paven.

Mens noen blir tråkket på og nedverdiget, står andre med korslagte armer og er likegyldige, eller med hengende armer i fatalistisk avmakt. Men den kristne skal rekke hånden ut, slik han opplever at Jesus gjør med ham selv. «Gud hører de fattiges rop. Jeg spør: Hører vi det? Har vi øyne for å se, ører for å høre, hender til å rekke ut? Eller gjentar vi et ‘kom tilbake i morgen’?» «Kristus selv taler med høy røst gjennom sine fattige for å stimulere kjærligheten hos sine disipler» (Gaudium et spes, 88).

Avsluttende bønn

«Rekk ut hånden til oss, Herre. Grip oss. Hjelp oss å elske slik du elsker. Lær oss å forlate det som forgår, å sette mot i dem som vi har ved vår side og å gi uten vederlag til dem som trenger det. Amen» (jf. Matt 10,8; Luk 6,32–36).

19 november 2018, 09:58