Sök

Vatican News

Preken på Madagaskar: Ikke vær deg selv nok

Man kan være fristet «til å stenge seg inne i sin egen lille verden, der det etterhvert blir liten plass til andre: De fattige slipper ikke inn lenger, man lytter ikke lenger til Guds stemme, man nyter ikke lenger hans kjærlighets sødmefylte glede, hjertet banker ikke lenger i begeistring over å kunne gjøre andre godt».

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 8. september feiret pave Frans messe med én million mennesker på Soamandrakizay-marken i utkanten av Antananarivo.

Evangelieteksten var:

Store folkeskarer fulgte med Jesus, og han vendte seg til dem og sa: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. […] Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier …» (Les resten av Luk 14,25–33 i Bibel 2011)

Her følger en oversettelse av hele prekenen, med i tillegg deloverskrifter:

Store fordringer

«Store folkeskarer fulgte med Jesus» sier dagens evangelium. Der Jesus kom forbi trengte folk trengte seg sammen, og også dere er kommet i stort antall for å ta imot hans budskap og følge ham. Men som dere godt vet er det å følge Jesus ikke er særlig avslappende! – Dere har ikke fått hvilt dere; mange av dere har til og med vært her hele natten. – I dag minner Lukas’ evangelium oss om hva denne etterfølgelsen fordrer av oss.

I lys av barmhjertighet og himmelsk festglede

Det er på viktig å påpeke under hvilke omstendigheter det er Jesus stiller disse fordringene: Han er han på vei opp til Jerusalem. Like før har han fortalt lignelsen om gjestebudet, dit alle er invitert (især de utstøtte fra gatene, plassene og veikryssene). Og like etterpå vil han komme til å fortelle de tre velkjente lignelsene om barmhjertighet, der det gjøres i stand til fest når det som var gått tapt blir funnet igjen. Den bortkomne sønnen, som lot til å være død, tas imot, gjøres stas på og føres tilbake til livet og får muligheten til å starte på nytt. Bare i lys av festgleden i møtet med Jesus Kristus har kristent avkall mening.

«Høyere enn far og mor»: Inngå i Guds store familie

Den første fordringen angår våre familierelasjoner. Det nye livet som Herren tilbyr oss, virker ubekvemt, ja det virker til og med skandaløst urettferdig på dem som tror at adgangen til himmelriket kan begrenses eller reduseres til bare blodbånd eller tilhørighet til en bestemt gruppe, klan eller spesiell kultur. Når «slektskap» blir den avgjørende og bestemmende rettesnor for hva som er riktig og godt, ender man opp med å rettferdiggjøre og til og med «helliggjøre» visse handlemåter som fører til en privilegiums- og utelukkelseskultur (favorittisme, klientelisme, og altså korrupsjon). Mesterens fordring får oss til å løfte blikket, den sier oss: Den som ikke klarer å se andre som søsken, å bli revet med av deres liv og situasjon, uansett hvordan deres familieavstamning og kulturelle og sosiale bakgrunn måtte være, kan «ikke være min disippel» (Luk 14,26). Hans kjærlighet og selvhengivelse er betingelsesløs gave både på grunn av alle og til alle.

«Høyere enn sitt eget liv». Ikke følge ens eget hode.

Den andre fordringen viser oss hvor vanskelig det er å følge Herren når man vil sette likhetstegn mellom himmelriket og ens egne interesser, eller mellom himmelriket og fascinerende ideologier som ender opp med å instrumentalisere Guds navn eller religionen, for å rettferdiggjøre segregasjon og til og med drap, eksil, terrorisme og marginalisering. Med sin fordring oppmuntrer Mesteren oss til ikke å manipulere evangeliet med triste reduksjonismer. I stedet bør vi bygge historien i brorskap og solidaritet, i betingelsesløs respekt for jorden og dens gaver, uten utnyttelse; med vågemot til å leve med «dialog som vei; samarbeid som felles handlemåte; gjensidig forståelse som metode og målestokk» (Dokumentet om menneskelig brorskap, Abu Dhabi, 4. februar 2019). Underveis må vi ikke gi etter for visse fristende doktriner, som er ute av stand til å se hvete og ugress vokse sammen helt til høstens herre vender tilbake (jf. Matt 13,24–30).

«Gi avkall på alt han eier». Alt er nåde.

Og til slutt: Det kan være veldig vanskelig å dele det nye livet som Herren gir oss, når vi stadig ønsker å rettferdiggjøre oss selv, fordi vi tror at alt har sin grunn utelukkende i våre egne krefter og i det vi eier; når vår jakt etter å legge opp stadig mer og mer blir besettende og tyngende – slik vi hørte i første lesning [Visd 9,13–18] – og skjerper vår egoisme og bruk av umoralske midler! Herrens fordring er en innbydelse til igjen å vinne tilbake ens takknemlige minne og til å forstå at snarere enn en personlig seier er vårt liv og våre evner resultatet av en gave (jf. Gaudete et exsultate, 55), vevd av Gud sammen med de mange stille hender, til mennesker som vi først i himmelriket vil få kjenne navnet til.

Å være seg selv nok: et forferdelig slaveri

Med sine fordringer vil Herren forberede disiplene på Guds rikes komme og befri dem fra en alvorlig hindring som i det lange løp er en av de verste former for slaveri: å leve for seg selv. Det er fristelsen til å stenge seg inne i sin egen lille verden, der det etterhvert blir liten plass til andre: De fattige slipper ikke inn lenger, man lytter ikke lenger til Guds stemme, man nyter ikke lenger hans kjærlighets sødmefylte glede, hjertet banker ikke lenger i begeistring over å kunne gjøre andre godt … Overfladisk sett føler mange seg sikre når de lukker seg slik, men ender opp som forurettede og sytende mennesker uten liv. Dette er ikke å velge et menneskeverdig og fullt liv, dette er ikke Guds ønske for oss, det er ikke det liv i Ånden som strømmer ut fra den oppstandne Kristi hjerte (jf. Evangelii gaudium, 2).

La Gud være fundamentet

Underveis til Jerusalem innbyr Herren, med disse fordringene, oss til å løfte blikket, til å justere vår prioritetsliste og fremfor alt til å gi rom til Gud, slik at han kan være midtpunktet og fundamentet for vårt liv.

Rekk ut hånden

La oss se oss om: Hvor mange menn og kvinner, unge og barn lider og har absolutt ingenting! Det inngår ikke i Guds plan. Det haster sterkt med Jesu bønn om å dø bort fra vår lukkethet, fra forskjellige former for individualisme! Først da kan brorskapets ånd – som strømmer ut fra Kristi åpne side, der vi fødes som Guds familie – seire, og hver enkelt føle seg elsket, fordi han blir forstått, akseptert og verdsatt i sin verdighet. «Overfor nedtrampet menneskeverdighet blir mange stående med korslagte armer, eller med slappe, kraftløse når det gjelder det ondes mørke makt. Men et kristenmenneske kan ikke stå med korslagte armer og være likegyldig, eller med slappe armer og være fatalistisk, nei. Den troende rekker ut hånden, slik Jesus gjør med ham» (preken på Verdensdagen for de fattige, 18. november 2018).

Bli fri og gå sammen

Vi har hørt Guds ord og blitt bedt om å gjenoppta vandringen, om å våge dette kvalitetsspranget og tilegne oss denne visdommen om personlig løsgjøring som grunnlag for rettferdighet og for livet til hver enkelt av oss: For sammen kan vi bekjempe all slags avgudsdyrkelse som driver oss til å fokusere på makt, karriere og penger – som bare gir bedragersk sikkerhet – og på menneskelig ære.

Kristen realisme: Det er Jesus som virker i oss

Så snart vi begynner å smake gleden i det nye livet som Jesus selv tilbyr oss, slutter hans fordringer å tynge. Det er gleden over å vite at han er den første til å komme og søke oss opp på veikryssene, også når vi likesom den sauen eller likesom den sønnen er kommet bort (jf. Luk 15). Må denne ydmyke realismen – det er en slags realisme, kristen realisme – drive til å ta store utfordringer, og må den gi dere ønsket om å gjøre deres skjønne land til et sted der evangeliet blir til liv, og der livet er til Guds større ære.

La oss bestemme oss og gjøre Herrens planer til våre egne.

09 september 2019, 10:05