Cerca

Vatican News
Tiljublet og fornedret Tiljublet og fornedret  (Vatican Media)

Pavens preken palmesøndag

«Herren tok virkelig del i folkets glede, i gleden til de unge som ropte navnet hans og tiljublet ham som Konge og Messias. […] Men samtidig er Kristi hjerte på en annen vei […]: den som går fra ’Guds skikkelse’ til ‘tjenerskikkelse’, på fornedrelsens vei i lydighet ‘til døden, ja, døden på korset‘.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Palmesøndag ble minnet om Herrens inntog i Jerusalem feiret på Petersplassen. Så var det messe, og til sist angelus. Under messen ble Herrens lidelseshistorie lest.

Her følger pave Frans' preken, med i tillegg noen overskrifter:

Tiljublet og fornedret

Jubel ved inntoget i Jerusalem og Jesu fornedrelse; feststemte gledesrop og voldsomt raseri. Dette tosidige mysteriet ledsager hvert år vårt inntog i den stille uke, i de to punktene som karakteriserer denne feiringen: prosesjonen med palme- og olivengreiner ved begynnelsen, og så den høytidelige opplesningen av lidelseshistorien.

La oss nå følge Herren

La oss trekkes med i denne handlingen, som beveges av Den hellige ånd, for å få det vi nettopp har bedt om: troende å få følge vår Frelser på hans vei og aldri glemme det hans lidelse lærer oss, nemlig hvordan vi bør leve og hvordan vi kan seire over djevelen.

Lydig og tillitsfullt

Jesus viser oss hvordan vi skal ta vanskeligheter og lumske fristelser, nemlig ved å ta vare på en fred i vårt hjerte – en fred som ikke er avsondrethet, ufølsomhet eller overmenneskelighet, men tillitsfull overgivelse til Faderen og hans vilje til frelse, liv og barmhjertighet; i hele sin sendelse gjennomgikk Jesus fristelsen til å «gjøre sitt eget verk»: selv velge fremgangsmåte og løse seg fra lydigheten til Faderen. Fra begynnelsen av, da han kjempet førti dager i ødemarken, og helt til slutten, under lidelsen, motstår Jesus denne fristelsen med sin lydige tillit til Faderen.

Triumfalisme: fristelsen ved inntoget

Også i dag, ved sitt inntog i Jerusalem, viser han oss veien. For ved denne begivenheten hadde denne verdens fyrste et godt kort på hånden: triumfalismens kort. Men Jesus svarte med å forbli trofast til sin vei: ydmykhetens vei.

Triumfalismen er blitt knekt

For å nærme seg målet søker triumfalisme å anvende seg av snarveier og falske kompromisser. Siktemålet er å stige opp på seierherrens triumfvogn. Triumfalisme lever av ord og fakter som ikke har vært igjennom korsets smeltedigel; den finner næring i sammenligning med andre, som alltid anses som dårligere, fulle av feil, tapere … En subtil form for triumfalisme er åndelig verdslighet [Evangelii gaudium, 93 – 97], som er den største faren, den mest svikefulle fristelsen som truer Kirken (De Lubac). Jesus tilintetgjorde triumfalismen med sin lidelse.

Herrens oppriktige glede

Herren tok virkelig del i folkets glede, i gleden til de unge som ropte navnet hans og tiljublet ham som Konge og Messias. Hjertet hans gledet seg over entusiasmen og festen til de fattige i Israel. Da noen fariseere ba ham tale sine disipler til rette for deres skandaløse bifallsrop, svarte han til og med slik: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope» (Luk 19,40). Ydmykhet innebærer ikke å benekte virkeligheten, og Jesus er virkelig Messias, han er virkelig Kongen.

Han gjorde plass til Gud

Men på samme tid er Kristi hjerte på en annen vei, på den hellige vei som bare han og Faderen kjenner: den som går fra «Guds skikkelse» til «tjenerskikkelse», på fornedrelsens vei, i lydighet «til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,6–8). Han vet at for å nå fram til den sanne triumf må han gjøre plass til Gud; og det er bare en eneste måte å gjøre plass til Gud på: ved å gjøre avkall på seg selv, ved å uttømme seg selv. Tie, be, ydmyke seg. Med korset, kjære brødre og søstre, kan man ikke drive forhandlinger. Det sier man enten ja takk eller nei til. Og med sin fornedrelse ville Jesus åpne troens vei for oss og gå forut for oss på den.

Maria på ydmykhetens vei

Den første som gikk veien etter ham var hans mor, Maria, den første disippelen. Jomfruen og helgenene måtte lide for å vandre i tro og etter Guds vilje. Det koster oss «en særlig hjertets møye» å svare med tro på det som skjer av vanskelig og vondt i vårt liv (jf. den hellige Johannes Paul II, Redemptoris Mater, 17). Det er troens natt. Men det er bare ut fra denne natten at oppstandelsens morgen bryter frem. Ved foten av korset tenkte Maria tilbake på engelens ord, da han fortalte henne om sønnen som skulle komme: «Han skal være stor […] Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme» (Luk 1,32–33). På Golgata står Maria overfor den fulle avsanningen av det løftet: Sønnen hennes gjennomgår dødskampen på korset, som en forbryter. Slik ble triumfalismen, som ble tilintetgjort av Jesu fornedrelse, tilintetgjort også i morens hjerte; begge visste å tie.

Unge: Vær med både på opptur og nedtur

Og etter Maria har utallige hellige fulgt etter Jesus på ydmykhetens og lydighetens vei. I dag, på Verdensungdomsdagen, ønsker jeg å minne om de mange unge hellige, særlig om de «i huset ved siden av», som bare Gud kjenner, og som han en gang iblant gjerne overrasker oss med å avsløre. Kjære unge, ikke skam dere over å vise deres entusiasme for Jesus, over å rope at han lever og er deres liv. Men samtidig må dere ikke være redde for å følge ham på korsets vei. Og når dere merker at han ber dere om å gi avkall på dere selv, om å gi slipp på saker som dere finner sikkerhet i, om i stedet å overgi dere helt til deres Far i himmelen, så kjære unge, gled og fryd dere! Dere er på vei til Guds rike.

Ti, og la Gud kjempe for oss

Feststemt jubel og voldsomt raseri; Jesu taushet under lidelsen gjør inntrykk, han overvinner også fristelsen til å svare og være «medial». I mørke øyeblikk og store trengsler må vi tie, må vi ha mot til å tie, forutsatt at vår taushet er mild og ikke full av nag. Taushetens mildhet vil få oss til å virke enda svakere og enda mer nedverdiget, og da vil djevelen fatte mot og tre åpenlyst frem. Vi må stå ham imot og «holde stillingen», men med den samme holdning som Jesus. Han vet at krigen er mellom Gud og denne verdens fyrste, og at det ikke gjelder å gripe til sverd, men å beholde roen og være faste i troen. Det er Guds time. Og i den timen da Gud går til kamp, må vi la ham slippe til. Vårt tilfluktssted vil være under Guds hellige mors kappe. Og mens vi venter på at Herren skal komme og stille stormen (jf. Mark 4,37–41), gir vi med vårt stille vitnesbyrd i bønn både oss selv og andre «regnskap for det håp [vi] eier» (1 Pet 3,15). Dette vil hjelpe oss å leve i den hellige spenning mellom ihukommelse av løftene, raseriets nåværende virkelighet i korset, og håpet om oppstandelsen.

15 april 2019, 09:02