Pavens budskap til Verdensmisjonsdagen 2023
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Brennende hjerter, føtter på vandring
Kjære brødre og søstre!
Til årets Verdensmisjondag har jeg valgt et tema som er inspirert av fortellingen om Emmaus-disiplene (jf. Luk 24,13–35): «Brennende hjerter, føtter på vandring». Disse to disiplene var blitt grepet av forvirring og skuffelse, men så møtte de Kristus, i Ordet og i brødet som ble brutt. Det tente slik en entusiasme i dem at de igjen satte ut på vandring, vendte tilbake til Jerusalem og forkynte at Herren virkelig var stått opp fra de døde. Evangeliefortellingen anskueliggjør disiplenes forvandling ved hjelp av noen malende bilder: hjerter som brenner når Jesus forklarer skriftene for dem, øyne som åpner seg når de kjenner ham igjen, og endelig føtter som vandrer av sted. Ved å reflektere over disse tre aspektene, som tegner et bilde av reiseveien til utsendte disipler, kan vi fornye vår iver for å evangelisere i dagens verden.
1. Brennende hjerter «da han åpnet skriftene for oss». Guds ord opplyser og forvandler hjertet til de utsendte
På vei fra Jerusalem til Emmaus var de to disiplene tunge om hjertet – det kunne man se på deres ansikter – fordi Jesus, som de hadde trodd på, var død (jf. vers 17). Korsfestelsen av Mesteren var et fryktelig nederlag, og håpet brast om at han kunne være Messias.
Og så «mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem» (vers 15). Som da Herren første kalte dem, tar han også nå i deres fortapthet initiativet til å nærme seg dem og vandre ved deres side. I sin store barmhjertighet blir han aldri lei av å være sammen med oss, tross våre feil, tvil og svakheter, og til tross for at bedrøvelse og pessimisme forleder oss til å bli «uforstandige» og «trege» (vers 25), ja, lite troende mennesker.
Nå som da er den oppstandne Herren nær sine utsendte disipler. Han vandrer ved deres side, især når de står fortapte, motløse og redde overfor det lovløshetens mysterium som omgir dem på alle kanter og truer med å kvele dem. Så «la oss ikke fratas håpet!» (Evangelii gaudium, 86). Herren er større enn våre problemer, og da selvfølgelig også problemer i forbindelse med evangelieforkynnelse for verden, for denne misjonsvirksomheten er til syvende og sist hans, og selv er vi ganske enkelt hans ydmyke medarbeidere, «unyttige tjenere» (jf. Luk 17,10).
Jeg ønsker å uttrykke min nærhet i Kristus til alle verdens misjonærer, særlig til dem som gjennomgår en vanskelig tid. Kjære dere, den oppstandne Herren, er alltid med dere og ser deres gavmildhet og deres oppofrelser for evangeliseringen under fjerne himmelstrøk. Ikke alle dager er solskinnsdager, men la oss alltid huske at før lidelsen sa Herren Jesu til sine venner: «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33).
Etter å ha hørt på de to disiplene underveis til Emmaus, begynte den oppstandne Jesus «å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene» (Luk 24,27). Og disiplenes hjerter ble varmet, slik de senere betrodde hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» (vers 32). Jesus er jo faktisk det levende Ord, det eneste som kan få vårt hjerte til å brenne, det eneste som kan opplyse og forvandle det.
Vi forstår da bedre den hellige Hieronymus’ påstand: «Uvitenhet om skriftene er uvitenhet om Kristus» (In Is., prologen). «Uten Herren, som innfører oss i den, er en dypere forståelse av Skriften umulig. Men det omvendte er like sant: Uten Skriften kan vi ikke tyde begivenhetene i Jesu og hans Kirkes jordiske sendelse» (Aperuit illis, 1). Så kjennskap til Skriften er viktig for kristenliv og enda viktigere for forkynnelsen av Kristus og hans evangelium. Hva kan man ellers gi videre til andre om ikke kun ens egne ideer, ens egne prosjekter? Og et kaldt hjerte, kan det vel noensinne få andres hjerter til å brenne?
Så la den oppstandne Herren alltid ledsage oss og forklare oss meningen med skriftene. La ham få vårt hjerte til å brenne, la ham opplyse og forvandle oss, slik at vi kan forkynne verden hans frelsesmysterium med den kraft og den visdom som kommer fra hans Ånd.
2. Øyne, som da han brøt brødet, «ble åpnet, så de kjente ham igjen». Jesus i eukaristen er misjonens høydepunkt og kilde.
Guds ord fikk Emmaus-disiplenes hjerter til å brenne, og de følte seg drevet til å be den mystiske Vandreren om å bli hos dem da det led mot kveld. Og da han så brøt brødet ved bordet, ble øynene deres åpnet og de kjente ham igjen. Det springende punktet ved åpningen av deres øyne er den rekkefølge av handlinger som Jesus utfører: Han tar brødet, velsigner det, bryter det og gir det til dem. For et jødisk familieoverhode er dette vanlige gester, men utført av Jesus Kristus med Den hellige ånds nåde blir dette for de to bordfellene en fornyelse av et par tidligere tegn, nemlig brødunderet og framfor alt eukaristien, korsofferets sakrament. Men nettopp i det øyeblikk da de kjenner igjen Jesus i han-som-bryter-brødet, «ble han usynlig for dem» (Luk 24,31). Denne kjensgjerningen lar oss forstå noe vesentlig ved vår tro: Kristus som bryter brød blir nå brutt brød, delt med disiplene og så spist av dem. Han er blitt usynlig, for han er trådt inn i disiplenes hjerter. Han får hjertene til brenne enda sterkere og driver disiplene til straks å bryte opp igjen og dra av sted for å meddele alle at de har møtt Den oppstandne – en enestående erfaring! Den oppstandne Kristus er altså han-som-bryter-brødet og samtidig brødet-brutt-for-oss. Og enhver utsendt disippel er kalt til å bli, som Jesus og i ham, takket være Den hellige ånds virke, en-som-bryter-brødet og en-som-er-brutt-brød for verden.
Det er på sin plass å minne om at i Kristi navn å bryte sitt materielle brød med sultne mennesker allerede utgjør en kristen misjonshandling. Å bryte det eukaristiske brød, som er Kristus selv, er misjonshandlingen framfor noen, for eukaristien er kilden og høydepunktet i Kirkens liv og misjon.
Dette minnet pave Benedikt XVI om: «Den kjærlighet som vi feirer i sakramentet [eukaristiens sakrament] kan vi ikke beholde for oss selv. Etter sin natur er den slik at den forlanger å bli gitt videre til alle. Det verden trenger er Guds kjærlighet – å møte Kristus og tro på ham. Derfor er eukaristien ikke bare kilden og høydepunktet i Kirkens liv; den er det også i Kirkens misjon: ‘En helt gjennom eukaristisk Kirke er en misjonerende Kirke’» (Sacramentum caritatis, 84).
Om vi skal bære frukt, må vi forbli forenet med ham (jf. Joh 15,4–9). Og denne enheten virkeliggjøres ved daglig bønn, da spesielt tilbedelse, i stille væren hos Herren, som forblir hos oss i eukaristien. Ved kjærlighetsfullt å pleie dette fellesskapet med Kristus kan utsendte disipler bli handlekraftige mystikere. Må vårt hjerte alltid lengte etter Jesu selskap og sukkende gjenta de to Emmaus-disiplenes brennende bønn, framfor alt når det lir mot kveld: «Bli hos oss, Herre!» (jf. Luk 24,29).
3. Føtter på vandring, i glede over å fortelle om den oppstandne Kristus. En utadgående Kirkes evige ungdom
Etter at øynene deres var blitt åpnet og de i brødbrytingen hadde kjent igjen Jesus, «brøt disiplene opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem» (jf. Luk 24,33). Hastverket med å kunne dele gleden i møtet med Herren med andre viser at «evangeliets glede fyller hjertet og hele livet til dem som møter Jesus. De som lar seg frelse av ham befris fra synd, bedrøvelse, indre tomhet, avsondrethet. Med Jesus Kristus fødes og gjenfødes alltid gleden» (Evangelii gaudium, 1). Man kan ikke virkelig ha møtt den oppstandne Jesus uten å brenne etter å si det til alle. Så den første og viktigste misjonsressursen utgjør de som har kjent igjen den oppstandne Kristus, i Skriften og i eukaristien, og som bærer hans ild i sitt hjerte og hans lys i sine øyne. Disse menneskene kan vitne om livet som aldri dør, selv ikke i de vanskeligste situasjoner og i de mørkeste stunder.
Bildet av «føtter på vandring» minner oss nok en gang om at missio ad gentes står ved lag – altså den sendelse, som den oppstandne Herren ga Kirken, med å evangelisere alle mennesker og alle folkeslag helt til jordens ende. Menneskeheten er såret av mye urett, splittelse og krig, og mer enn noensinne trenger den det glade budskap om fred og frelse i Kristus. Derfor benytter jeg denne anledningen til å gjenta at «alle har rett til motta evangeliet. De kristne har plikt til å forkynne ham uten å utelukke noen, ikke ved å pålegge noen slags nye forpliktelser, men slik man deler en glede, peker ut en vakker horisont, tilbyr et innbydende festmåltid» (ibid., 14). Misjonsomvendelse er det hovedmål vi bør sette oss både som enkeltindivider og som fellesskap, for «misjonsvirksomhet er paradigmaet for alt det Kirken gjør» (ibid., 15).
Kristi kjærlighet fengsler oss og driver oss, fastslår apostelen Paulus (jf. 2 Kor 5,14). Det er en dobbel kjærlighet: Kristi kjærlighet til oss og vår kjærlighet til ham, og hans kjærlighet fremkaller, inspirerer og oppildner vår. Og det er denne kjærligheten som stadig forynger en utadgående Kirke, der alle medlemmer er utsendt for å forkynne Kristi evangelium, overbeviste om at «han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem» (vers 15). Til denne misjonsbevegelsen kan alle bidra: med bønn og handling, med pengegaver og lidelse, med sitt eget vitnesbyrd. Den pavelige misjonsvirksomhet er det foretrukne redskap for å fremme dette misjonssamarbeid både på det åndelige og materielle plan. Derfor går den kollekten som tas opp på Verdensmisjonsdagen til Selskapet for troens utbredelse.
Siden Kirkens misjonsvirksomhet er så viktig, er det naturligvis nødvendig med et stadig tettere misjonssamarbeid blant alle medlemmer og på alle nivåer. Dette er et av hovedmålene med den synodale vandringen som Kirken gjennomfører med fellesskap, deltagelse og misjon som nøkkelord. Denne vandringen går slett ikke ut på at Kirken skal vende seg innover, mot seg selv; heller ikke er den en høringsprosess for å avgjøre, som i et parlament, hva man ifølge menneskelig smak og behag skal, eller ikke skal, tro og gjøre. Det handler snarere om å gjøre som Emmaus-disiplene: å legge ut på vandring og lytte til den oppstandne Herren, som alltid kommer blant oss for å forklare oss meningen med skriftene og bryte brødet for oss, slik at vi med Den hellige ånds kraft kan videreføre hans sendelse i verden.
De to disiplene fortalte de andre hva som var hendt på veien (jf. Luk 24,35), og med vår forkynnelse vil også vi med glede fortelle om Herren Kristus – om hans liv, lidelse, død og oppstandelse og om alle de storverk som hans kjærlighet har øvd i vårt liv.
Så la oss igjen sette av sted, vi også, opplyst av møtet med Den oppstandne og besjelet av hans Ånd. La oss sette av sted med brennende hjerter, åpne øyne, føtter på vandring, for å få andre hjerter til å brenne med Guds ord, for å åpne andre øyne for Jesus i eukaristien og for å innby alle til å vandre sammen på den fredens og frelsens vei, som Gud, i Kristus, har gitt menneskeheten.
Hellige Maria, som følger oss underveis, Kristi utsendingers mor og Misjonenenes dronning, be for oss!
Roma, Laterankirken, 6. januar 2023, høytiden for Herrens åpenbaring
FRANS
***
