Sök

Vatican News
«Ta på meg og se!» (Guercino) «Ta på meg og se!» (Guercino) 

Regina caeli: Ta på meg og se

Å være kristen handler om å ha «et levende forhold til ham, den oppstandne Herren: Vi ser på ham, vi tar på ham, vi henter vår næring i ham, og forvandlet av hans kjærlighet, ser vi på alle andre som våre søsken, vi tar på dem og gir dem næring.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 18. april fortalte evangelieteksten om da den oppstandne Jesus viste seg for disippelgruppen for første gang:

[…] De ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.» Dermed viste han dem hendene og føttene sine. Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?» […] (Luk 24,35–48 fra Bibel 2011)

Den oppstandne viser seg for disiplene

Kjære brødre og søstre, god dag!

Denne tredje søndag i påsketiden vender vi tilbake til Jerusalem, til nattverdssalen, i følge med de to Emmaus-disiplene, som med stor sinnsbevegelse først hadde lyttet til Jesu ord underveis og så hadde kjent ham igjen «da han brøt brødet» (Luk 24,35). Nå, i nattverdssalen, viser den oppstandne Kristus seg midt i gruppen av disipler og hilser dem: «Fred være med dere!» (vers 36). Men de er skremt og tror de ser «en ånd», sier evangeliet (vers 37). Da viser Jesus dem sine sår og sier: «Se på hendene og føttene mine» – Se sårene. – «Det er jeg. Ta på meg» (vers 39). Og for å overbevise dem ber han om mat og spiser rett foran deres forbløffede øyne (jf. versene 41–42).

Forundring og vantro glede

Det er en detalj her, i denne beskrivelsen: Evangeliet sier at «de i sin glede ennå ikke kunne tro». Deres glede var så stor at de ikke kunne tro at dette var sant. Og en annen detalj: De var ute av seg av undring, forvirret; å møte Gud medfører jo alltid forundring – det går hinsides entusiasme, hinsides glede, det er en annen opplevelse. Disse menneskene var jo glade, men det var en glede fikk dem til å tenke: Nei, dette kan ikke være sant! … Det er forundringen i Guds nærvær. Ikke glem denne sinnstilstanden, som er så fin.

Hvordan møte Jesus

Denne evangelieteksten kjennetegnes av tre meget konkrete verb. I en viss forstand gjenspeiler de vårt liv, både personlig og i fellesskap. Verbene er å se på, å ta på og å spise. Tre handlinger som kan skjenke oss gleden over et virkelig møte med den levende Jesus.

Oppmerksomhet

Å se på. «Se på hendene og føttene mine», sier Jesus. Ikke bare med øynene, men med hensikt og vilje. Derfor er dette et av kjærlighetens verb. En mamma og en pappa ser på sitt barn; forelskede ser på hverandre; en flink lege ser oppmerksomt på pasienten … Å se på er første skritt vekk fra likegyldighet, vekk fra fristelsen til å vende ansiktet bort når vi står overfor andres vanskeligheter og lidelser. Å se. Ser jeg virkelig på Jesus?

Nærhet

Det andre verbet er å ta på. For at disiplene skal kunne slå fast at han ikke er en ånd ber Jesus dem ta på ham: «Ta på meg!». Slik forteller han dem og oss at vårt forhold til ham og til våre søsken ikke kan være «på avstand». Det finnes ingen avstandskristendom, det finnes ingen bare-se-men-ikke-røre-kristendom. Kjærligheten krever øyne, men den krever også nærhet, den krever kontakt, felles liv. Den barmhjertige samaritanen nøyde seg ikke til bare å se på den mannen som han fant halvdød langs veien: Han stanset, bøyde seg ned, behandlet sårene hans, tok på ham, fikk ham opp på ridedyret sitt og brakte ham til herberget (jf. Luk 10,25–37). Og slik er det med Jesus selv: å elske ham innebærer å gå inn i et livsfellesskap med ham.

Sammen til bords

Og så kommer vi til det tredje verbet, å spise, som er et godt uttrykk for vår menneskelighet i dens mest naturlige fattigdom, nemlig vårt behov for å spise for å holde oss i live. Men å spise sammen, med familie eller venner, er også et uttrykk for kjærlighet, fellesskap og fest … Hvor mange ganger går Jesus til bords i evangeliene! Også som oppstanden, med sine disipler. Det eukaristiske gjestebud er til og med blitt selve kjennemerket for det kristne fellesskap. Komme sammen for å spise Jesu kropp: Dette er kjernen i kristenlivet.

Et levende forhold til Jesus

Brødre og søstre, denne evangelieteksten sier oss at Jesus ikke er et «gjenferd», men en levende Person; at når Jesus nærmer seg oss fylles vi av en slik glede av vi ikke kan tro det. Vi er ute av oss av den forundring som alene Guds nærvær inngir, for Jesus er en levende Person. Å være kristne er ikke i første linje en doktrine eller et moralsk ideal; det er et levende forhold til ham, den oppstandne Herren: Vi ser på ham, vi tar på ham, vi henter vår næring i ham, og forvandlet av hans kjærlighet, ser vi på alle andre som våre søsken, vi tar på dem og gir dem næring. Må jomfru Maria hjelpe oss å leve denne erfaringen av nåde.

19 april 2021, 12:02