Sök

Vatican News

Pavens preken på den guddommelige barmhjertighets søndag

Etter oppstandelsen kommer Jesus til disiplene med sin barmhjertighet, og det er den som virkelig forvandler dem, som inntil da ikke hadde forstått så veldig mye. Jesus gir dem fred; han har tiltro til dem, han setter dem fri og sender dem ut. Han gir dem Den hellige ånd og tilgivelse. Paven minnet om skriftemålet som tilgivelsens og oppstandelsens sakrament. «I sentrum for skriftemålet står ikke vi med våre synder, men Gud med sin tilgivelse.» Jesus viser dessuten fram sine sår. «I de sårene blir det håndgripelig at Gud elsker oss helt og fullt.» Så «la oss ikke leve med en halvtro, som tar imot, men ikke gir, som tar imot gaven, men ikke gir seg selv. Vi har selv fått barmhjertighet, så la oss bli barmhjertige.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 11. april, på den guddommelige barmhjertighets søndag, feiret pave Frans messe og ba Regina caeli i Santo Spirito in Sassia like ved Vatikanstaten. Denne kirken er et sentrum for andakten til den guddommelige barmhjertighet.

Evangelieteksten var:

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» […] (Joh 20,19–31 fra Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

Etter oppstandelsen viser Jesus seg flere ganger for disiplene. Tålmodig trøster han deres motløse hjerter. Etter sin egen oppstandelse bevirker han slik «disiplenes oppstandelse». Og etter å ha blitt løftet opp av Jesus, forandrer de sitt liv. Tidligere hadde Herrens mange ord og eksempler ikke maktet å forvandle dem. Men nå, i påsken, skjer noe nytt. Og det skjer i barmhjertighetens tegn. Ved sin barmhjertighet reiser Jesus dem opp. Og de, som får barmhjertighet [egentlig: misericordiati = «blitt barmhjertiget»], blir selv barmhjertige. Det er meget vanskelig å være barmhjertig om man ikke innser at man selv har fått barmhjertighet …

Disiplene fikk barmhjertighet

1. Først får de altså barmhjertighet, i form av tre gaver: Først skjenker Jesus dem fred, så skjenker ham dem Ånden, og til slutt sine sår. Fred er altså den første gaven. Disiplene engstet seg. De hadde stengt seg inne fordi de var redde – redde for å bli arrestert og få samme endelikt som Mesteren. Men de var ikke bare innestengt i huset, men også i samvittighetsnag. De hadde gått fra Jesus og fornektet ham. De følte seg udugelige, unyttige, ytterst mangelfulle. Så kommer Jesus og gjentar to ganger: «Fred være med dere!» Han bringer ikke en fred som fjerner problemer utenfra, men en fred som inngir tillit innenfra. Ikke en ytre fred, men fred i hjertet. Han sier: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere» (Joh 20,21). Det er som om han sier: «Jeg sender dere ettersom jeg har tiltro til dere.» De motløse disiplene får fred med seg selv. Jesu fred bringer dem fra samvittighetsnag til utsendelse. For Jesu fred sender oss ut. Jesu fred innebærer ikke ro og bekvemmelighet, men å gå ut av seg selv. Jesu fred setter oss fri fra lammende innelukkethet, den bryter lenker som holder hjertet fanget. Og disiplene føler at de har fått barmhjertighet: De føler at Gud ikke dømmer og nedverdiger dem, men at han har tiltro til dem. Ja, han har mer tiltro til oss enn det vi selv har. «Han elsker oss mer enn vi elsker oss selv» (jf. den hellige J. H. Newman, Meditations and Devotions, III, 12,2). For Gud er ingen udugelig, ingen unyttig, ingen utelukket. I dag gjentar Jesus: «Fred være med deg, som i mine øyne er dyrebar. Fred være med deg, som er viktig for meg. Fred være med deg, som har en oppgave. Ingen kan gjør den i stedet for deg. Du er uerstattelig. Og jeg har tiltro til deg.»

Som sin annen barmhjertighetsgave gir Jesus disiplene Den hellige ånd til syndenes forlatelse (jf. versene 22–23). Disiplene var skyldige; de hadde flyktet og latt ham i stikken. Og synden plager oss; det onde har sin pris. Vår synd, sier Salmen (jf. 51,5) står alltid for oss. Selv kan vi ikke stryke den ut. Alene Gud tar den bort og får oss ut av vår dypeste elendighet. Likesom disiplene trenger vi å la oss tilgi, av hjertet å si: «Unnskyld, Herre!». Vi trenger å åpne hjertet for å la oss tilgi. Tilgivelse i Den hellige ånd er påskegaven, som reiser oss opp innvendig. La oss be om nåde til å ta imot den, til å ta imot tilgivelsens sakrament. Og til å forstå at i sentrum for skriftemålet står ikke vi med våre synder, men Gud med sin tilgivelse. Vi går ikke til skriftemål for å bli brutt ned, men for å løftet opp igjen. Det har vi stort behov for, alle sammen. Vi trenger det, likesom småbarn trenger hjelp av pappa til å komme seg opp igjen når de faller. Også vi faller ofte. Og Faderens hånd er klar til å få oss opp og gå igjen. Det er skriftemålet som er denne trygge og pålitelige hånden. Det er sakramentet som reiser oss opp, som ikke lar oss bli liggende og gråte på vårt harde golv etter at vi har falt. Det er oppstandelsens sakrament, det er ren barmhjertighet. Og den som tar imot skriftemål må formidle barmhjertighetens sødme. Dette er veien for dem som tar imot skriftemål: å formidle sødmen i Jesu barmhjertighet, som tilgir alt. Gud tilgir alt.

Etter Jesu fred, som rehabiliterer dem, og hans tilgivelse, som løfter dem opp, kommer hans tredje barmhjertighetsgave: Han byr fram sine sår. Ved de sårene blir vi helbredet (jf. 1 Pet 2,24; Jes 53,5). Men hvordan kan et sår helbrede oss? Ved barmhjertighet. I de sårene blir det håndgripelig at Gud elsker oss helt og fullt, at han gjorde våre sår til sine, at han bar våre svakheter på sin kropp. Hans sår er åpne kanaler mellom ham og oss, der han lar sin barmhjertighet renne ut over vår elendighet. Sårene er veier, som Gud har gjort vidåpne for at vi skal kunne tre inn i hans ømhet og konkret fatte noe av hans ufattelighet. Og ikke lenger tvile på hans barmhjertighet. Når vi tilber hans sår og kysser dem, oppdager vi at han tar imot alle våre svakheter med ømhet. Dette skjer i hver eneste messe, der Jesus tilbyr oss sin sårede og oppstandne kropp: Vi rører ved ham, og han rører ved vårt liv. Og han får himmelen til å stige ned i oss. Hans lysende sår kløver det mørke inni oss. Og likesom Tomas finner vi Gud, vi oppdager at han er oss fortrolig og nær, og dypt grepet sier vi til ham: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20,28). Og alt blir til her, med barmhjertighetens nådegave. Her begynner vår kristne vandring. Hvis vi i stedet baserer oss på vår egen dyktighet, på effektiviteten i våre strukturer og prosjekter, vil vi ikke komme langt. Kun hvis vi tar imot Guds kjærlighet, vil vi kunne gi verden noe nytt.

Disiplene ble selv barmhjertige

2. Slik gikk det med disiplene: Da de hadde fått barmhjertighet, ble de selv barmhjertige. Vi ser det i første lesning. Apostlenes gjerninger forteller at «ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles» (4,32). Dette er ikke kommunisme, dette er ren kristendom. Dette er enda mer overraskende når vi husker at de samme disiplene like før hadde kranglet om premier og utmerkelser, om hvem som var den største blant dem (jf. Mark 10,37; Luk 22,24). Nå deler de alt med hverandre, de er «ett i hjerte og sinn» (Apg 4,32). Hvordan kunne de ha forandret seg slik? Den samme barmhjertighet som hadde forvandlet deres eget liv så de nå hos alle de andre. De oppdaget at de alle delte sendelse, tilgivelse og Jesu kropp, så det virket naturlig å dele også de jordiske goder med hverandre. Teksten sier så at «ingen av dem led nød» (vers 34). Deres engstelse var smuldret bort da de rørte ved Herrens sår. Nå er de ikke lenger redde for å lege sårene til trengende mennesker. For der ser de Jesus. For Jesus er der, i sårene til de trengende.

Søster, bror, ønsker du et bevis på at Gud har rørt ved ditt liv? Undersøk hvorvidt du bøyer deg ned over andres sår. Dette er dagen for å spørre seg: «Er jeg, som så ofte har mottatt Guds fred, som så ofte har mottatt hans tilgivelse og hans barmhjertighet, selv barmhjertig mot andre? Gjør jeg, som så ofte har næret meg av Jesu kropp, noe for å mette de fattige?» La oss ikke være likegyldige. La oss ikke leve med en halvtro, som tar imot, men ikke gir, som tar imot gaven, men ikke gir seg selv. Vi har selv fått barmhjertighet, så la oss bli barmhjertige. For om kjærligheten blir liggende brakk hos oss, tørker troen ut og blir steril og sentimental. Uten andre mennesker blir troen kroppsløs. Uten barmhjertighetsgjerninger dør den (jf. Jak 2,17). Brødre, søstre, la den barmhjertige Jesu fred, tilgivelse og sår reise oss opp. Og la oss be om nåde til å bli vitner for barmhjertigheten. Bare slik vil vår tro være levende og vårt liv enhetlig. Bare slik forkynner vi Guds evangelium, som er barmhjertighetens evangelium.

12 april 2021, 10:43