Sök

Etter angelus velsignet paven Jesusbarn-figurer, slik han pleier på Gaudete-søndag Etter angelus velsignet paven Jesusbarn-figurer, slik han pleier på Gaudete-søndag  (ANSA)

Angelus tredje søndag i advent

«Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen 13. desember:

Gled dere i Herren

Kjære brødre og søstre, god dag!

At vi oppfordres til å glede oss er typisk for adventstiden: Å vente på Jesus er gledesfylt, vår ventetid er gledesfylt og kan sammenlignes med det å vente besøk av noen som vi er veldig glad i, for eksempel en venn eller slektning, og som vi ikke har sett på lenge. Vi er fulle av glede mens vi venter. Og denne gledesdimensjonen kommer særlig godt frem i dag, tredje søndag i advent, som innledes med den hellige Paulus` oppfordring: «Gled dere i Herren, atter sier jeg: Gled dere, for Herren er nær» (inngangsvers; jf. Fil 4,4–5). Gled dere: den kristne glede. Og hva gir oss grunn til glede? At «Herren er nær» (vers 5). Jo nærmere Herren er oss, desto gladere er vi; jo fjernere han er, desto tristere er vi. Dette er en regel for kristne.

Triste kristne er trist

En filosof sa en gang omtrent som så: «Jeg begriper ikke hvordan man kan tro nå for tiden, for de som sier at de tror, har et begravelsesansikt. De vitner ikke om gleden over Jesu Kristi oppstandelse». Mange kristne har et slikt ansikt, ja. Et begravelsesansikt, et trist ansikt. Men Jesus er stått opp! Jesus elsker deg! Og du er ikke glad! La oss tenke litt over dette og spørre oss: «Gleder jeg meg over at Herren er nær meg? Over at Herren elsker meg? Over at Herren har forløst meg?

Han skal vokse, jeg skal avta

I dag presenterer Johannesevangeliet oss for den bibelske skikkelse, som – med unntak av Vår frue og den hellige Josef – først og sterkest opplevde å vente på Messias og gleden over se ham komme: Det er naturligvis døperen Johannes vi snakker om (jf. Joh 1,6–8.19–28).

 

Evangelisten presenterer ham på en høytidelig måte: «Et menneske sto fram, utsendt av Gud […] Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset» (versene 6–7). Døperen er Jesu første vitne, både med ordet og ved at han gir sitt liv. Alle evangeliene viser hvordan han gjennomførte sin misjon ved å peke på Jesus som Kristus, den Guds Utsending som profetene hadde lovet. Johannes var en av sin tids ledere. Han var berømt i hele Judea og enda lenger, helt opp til Galilea. Men ikke ett eneste øyeblikk ga han etter fristelen til å tiltrekke oppmerksomhet til seg selv: Han orienterte alltid menneskene mot Ham som skulle komme – «han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for», som han sa det (vers 27). Han pekte alltid på Herren, slik også Maria gjorde: «Det han sier til dere, skal dere gjøre». Alltid Herren i sentrum. Alle helgenene peker på Herren. De som ikke peker på Herren, er ikke helgener.

Glede? Jesus i sentrum

Her har vi den første betingelsen for den kristne glede: ikke være selvsentrert, men sette Jesus i sentrum. Dette er ikke fremmedgjørende, for Jesus er virkelig sentrum, han er lyset som gir virkelig mening til ethvert menneskeliv på verden. Det er  samme dynamikk som i kjærligheten, som får meg til å gå ut av meg selv, ikke for å miste meg selv, men for å finne meg selv igjen i selvhengivelse, i å søke andres beste.

Døperen hadde gått langt

Døperen Johannes hadde gått en lang vei før han kom så langt som til å vitne om Jesus. Gledens vandring er ikke en spasertur. Det er arbeidskrevende alltid å skulle leve i glede. Helt fra ungdommen av hadde Johannes forlatt alt, for å gi Gud første plass, for av hele sitt hjerte og av all sin kraft å lytte til hans Ord. For mer fritt å kunne følge Den hellige ånds vind hadde han trukket seg tilbake i ørkenen og hadde kvittet seg med alt overflødig. Enkelte trekk ved ham er selvfølgelig helt spesielle og kan ikke foreslås for alle og enhver. Men for alle som ønsker å søke meningen med livet og å finne ekte glede er hans vitnesbyrd mønstergyldig. Særlig er døperen et forbilde for de i Kirken som er kalt til å forkynne Kristus for andre: Bare ved å slutte med selvsentrering og verdslighet kan de gjøre det; ved ikke å tiltrekke folk til seg selv, men ved å orientere dem mot Jesus.

Mer om gleden

Glede er dette: å orientere mot Jesus. Og vår tro bør være kjennetegnet av glede. Selv i mørke stunder, denne indre glede, å vite at Herren er med meg, at Herren er med oss, at Herren er stått opp. Herren! Herren! Herren! Dette er sentrum i vårt liv. Og det er sentrum i vår glede. Tenk godt etter i dag: Hvordan oppfører jeg meg? Er jeg en person full av glede, som formidler glede over å være kristen, eller er jeg alltid som de triste som jeg snakket om i stad, de som ser ut som om de er i begravelse. Om jeg ikke eier gleden i min tro, vil jeg ikke kunne vitne, og andre vil si: «Men hvis å tro er så trist, er det bedre ikke å tro.»

Bønn

Når vi nå ber angelusbønnen, ser vi alt dette fullstendig virkeliggjort i jomfru Maria: Hun ventet i stillhet på Guds frelsende Ord; hun lyttet til det, hun tok imot det, hun unnfanget det. I henne ble Gud nær. Derfor kaller Kirken Maria for «Vår gledes grunn».

13 december 2020, 12:55