Sök

Vatican News
Pave Frans under messen søndag 14. juni 2020 Pave Frans under messen søndag 14. juni 2020  (Vatican Media)

Pavens preken på Kristi legemsfest

«Gjør dette til minne om meg». Eukaristien er det levende minnet om Kristi påske. Den leger oss for foreldreløshet, negativitet og lukkethet, som alle har å gjøre med en såret hukommelse.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

På festen for Kristi legeme og blod, søndag 14. juni, feiret pave Frans messe med et fåtall personer i Peterskirken. Deretter var det eukaristisk tilbedelse og velsignelse.

Evangelieteksten var fra Johannesevangeliet:
Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden.» […] (Joh 6,51–58 fra Bibel 2011)

Her følger pavens preken, med i tillegg deloverskrifter:

Du skal huske

«Du skal huske den lange veien som Herren din Gud førte deg» (5 Mos 8,2). Du skal huske: Dagens lesninger begynte med Moses’ oppfordring. Like etter gjentar han: «Vokt deg da så du ikke […] glemmer Herren din Gud» (jf. vers 14). Den hellige skrift ble gitt oss for å motvirke vår gudsglemsel. Ihukommelse er viktig når vi ber! Slik en av Salmene lærer oss: «Jeg minnes Herrens verk, minnes dine under fra gammel tid» (77,12). Og også de under og tegn som Herren har gjort i vårt eget liv.

Gi minnet videre

Det er vesentlig å huske det gode som vi har fått: Uten ihukommelse blir vi fremmede for oss selv, vi blir «forbipasserende» i tilværelsen; uten ihukommelse blir vi rotløse, får ingen næring fra jorden, og blåser bort som blader i vinden. Ihukommelse derimot er å knytte seg tilbake til de sterkeste båndene, å føle seg som del av en historie, å ånde sammen med et folk. Ihukommelse er ingen privatsak, det er slik vi forbinder oss med Gud og våre medmennesker. Ifølge Bibelen må derfor minnet om Herren gis videre fra slektledd til slektledd, faren må fortelle det til sønnen, slik et vakkert bibelsted sier: «Når din sønn i morgen spør deg: ‘Hva betyr disse budene […] som Herren vår Gud har gitt dere?’ skal du svare: ‘Vi var slaver hos […] – hele historien om slaveriet – Herren gjorde store tegn og under for våre øyne’» (jf. 5 Mos 6,20–22). Du skal gi minnet videre til din sønn.

Gjør dette til minne om meg

Men det finnes et problem: Hva om kjeden av minneoverlevering blir brutt? Og dessuten: Hvordan kan man huske noe som man bare har hørt, men ikke selv opplevd ? Gud vet hvor vanskelig det er, han vet hvor skrøpelig vår hukommelse er, og for vår skyld har han gjort noe uhørt: Han har etterlatt oss en «minnefeiring». Han har ikke bare etterlatt seg ord, for man glemmer lett det man hører. Han har ikke bare etterlatt seg Den hellige skrift, for man glemmer lett det man leser. Han har ikke bare etterlatt seg tegn, for man kan glemme også det man ser. Han har gitt oss en mat, og det er vanskelig å glemme en smak. Han har etterlatt oss et brød med seg selv, levende og sann, med hele smaken av hans kjærlighet. Når vi mottar det, kan vi si: «Det er Herren, han husker på meg!» Derfor har Jesus bedt oss: «Gjør dette til minne om meg» (1 Kor 11,24). Gjør: Eukaristien er ikke ganske enkelt ihukommelse, den er gjerning: Den er Herrens påske, som igjen gjøres levende for oss. I messen har vi Jesu død og oppstandelse foran oss. Gjør dette til minne om meg: Kom sammen og feire eukaristien som fellesskap, som folk, som familie, for å komme i hu meg. Vi kan ikke klare oss uten eukaristien, den er Guds minnefeiring. Og den helbreder vår sårede hukommelse.

Vi er elsket, ikke foreldreløse

Fremfor alt helbreder den vår foreldreløse hukommelse. Vi lever i en tid med mye foreldreløshet. Hos mange er hukommelsen preget av manglende varme og bitre skuffelser, for de som burde ha gitt dem kjærlighet, lot i stedet deres hjerter bli foreldreløse. Man kunne ønske å gå tilbake og endre på fortiden, men det kan man ikke. Men Gud kan helbrede disse sårene ved å fylle oss med minnet om en større kjærlighet: hans kjærlighet. Eukaristien bringer oss Faderens trofaste kjærlighet, som helbreder oss for foreldreløshet. Den gir oss Jesu kjærlighet, som forvandlet graven fra endepunkt til utgangspunkt og som på samme vis kan snu opp ned på vårt liv. Den inngir oss Den hellige ånds kjærlighet; han er til trøst fordi han aldri går fra oss og fordi han helbreder våre sår.

Fra negativitet til positivitet

Med eukaristien helbreder Herren også vår negative hukommelse – den negativitet som så lett slipper inn i vårt hjerte, som stadig trekker fram det som går dårlig og etterlater oss en trist forestilling om at vi ikke egner oss til noe som helst, at vi bare gjør feil, at vi selv er «feil». Jesus kommer for å si oss at det ikke er slik. Han ønsker å være helt, helt nær oss, og hver gang vi tar imot ham, minner han oss om hvor dyrebare vi er: Vi er de innbudte til hans festmåltid, hans etterlengtede bordfeller. Og ikke bare fordi han er gavmild, men fordi han virkelig elsker oss: Han ser det vakre og gode i oss. Herren vet at det onde og syndene ikke definerer vår identitet; de er sykdommer og betennelser. Og han kommer og leger dem med eukaristien, som inneholder antistoffer til vår negative hukommelse. Med Jesus kan vi immunisere oss mot tristhet. Våre fall, vårt strev, våre problemer hjemme og på jobben, våre urealiserte drømmer vil stadig være der for våre øyne. Men deres tyngde vil ikke knuse oss, for på et dypere plan finnes Jesus, som oppmuntrer oss med sin kjærlighet. Her har vi eukaristiens styrke. Eukaristien forvandler oss til bærere av Gud, til gledesbærere, ikke bærere av negativitet. Vi kan spørre oss, vi som går til messe, hva det det er vi bringer med oss ut i verden? Vår tristhet og bitterhet, eller Herrens glede? Mottar vi kommunion, men fortsetter å klage, kritisere og synes synd på oss selv? Ingenting blir bedre av det. Herrens glede derimot forandrer livet.

Åpne deg og og gå ut til de andre

Og endelig leger eukaristien også vår lukkede hukommelse. Våre indre, skjulte sår skaper ikke problemer bare for oss selv, men også for andre. De gjør oss fryktsomme og mistroiske. I begynnelsen lukker vi oss, og på lengre sikt blir vi kyniske og likegyldige. Sårene får oss til å opptre fjernt og arrogant overfor andre i den illusjon at slik har vi alt under kontroll. Men vi lurer oss selv, for kun kjærligheten leger angst ved roten og setter oss fri fra vårt eget fengsel. Slik gjør Jesus. Han kommer oss i møte med mildhet, i Hostiens avvæpnende skjørhet. Slik gjør Jesus, brutt Brød, som hakker hull i våre egoistiske skall. Slik gjør Jesus, som gir seg selv hen for å si oss at at bare ved å åpne oss kommer vi løs fra våre indre blokkeringer, fra hjertets lammelse. Ved å gi seg selv til oss som brød – ganske enkelt – oppfordrer han oss dessuten til ikke å kaste bort livet på jag etter tusenvis av unyttigheter. Det skaper avhengighet og gjør oss tomme innvendig. Eukaristien slukker vår hunger etter saker og ting og tenner vårt ønske om å tjene. Den får oss bort fra et bekvemt stillesittende liv, den minner oss om at vi ikke bare er munner å mette, men også hender til å mette andre med. Det haster nå å ta seg av de som hungrer etter mat og verdighet, de som ikke har arbeid og som sliter med å holde det gående. Og det må vi gjøre på en konkret måte; konkret som det brødet som Jesus gir oss. Det trengs ekte nærhet, det trengs ekte solidaritetskjeder. I eukaristien kommer Jesus nær oss: Vi må ikke la de nærmest rundt oss bli stående alene!

Minnefeiring og tilbedelse

Kjære brødre og søstre, la oss fortsette vår feiring av messen: den minnefeiring som helbreder vår hukommelse. La oss aldri glemme: Messen er minnefeiring som helbreder vår hukommelse, vårt hjertes hukommelse. Den er den skatt som vi bør sette på første plass, både i Kirken og i vårt liv. Og la oss samtidig gjenoppdage eukaristisk tilbedelse, som fortsetter messens verk i oss. Det gjør oss godt, det leger oss innvendig. Fremfor alt nå trenger vi det virkelig.

15 juni 2020, 12:10