Sök

Vatican News
«Den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.» «Den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.» 

Bønn: 2. Kristen bønn

Gud har åpenbart seg i Jesus. Derfor «vet jeg hvem jeg tror på» (2 Tim 1,12) og hvem jeg ber til.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Onsdag 13. mai fortsatte pave Frans katekeseserien om bønn. Se video med engelsk dubbing. Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Salme 63:

Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i et vannløst, tørt og utarmet land.
I helligdommen skuet jeg deg,
jeg så din makt og herlighet.
For din miskunn er bedre enn livet.
Mine lepper skal synge din pris.
Slik vil jeg velsigne deg hele livet
og løfte hendene i ditt navn.
[…]
Jeg holder fast ved deg,
din høyre hånd har grepet meg.
(
Sal 63,2–5.9 fra Bibel 2011)

Bønn er et hjertets sprang

Bønnen tilhører alle, både troende av alle religioner og «sannsynligvis også dem som ikke bekjenner noen tro». Bønnen springer ut fra hjertet, fra vårt innerste, fra vårt sentrum (jf. KKK, 2562–2563).

«Følelsene ber, men man kan ikke si at bønn bare er følelse. Intellektet ber, men bønn er ikke bare noe intellektuelt. Kroppen ber, men uansett uførhet kan man tale med Gud. Det er altså hele mennesket som ber, så sant menneskehjertet ber».

«Bønnen er et sprang, en påkallelse som går ut over oss selv: noe som blir til i menneskets innerste og strekker seg ut over, fordi mennesket lengter etter et møte. Den lengselsen er mer enn et behov, mer enn en nødvendighet: Den er en vei. Bønnen er stemmen til et ‘jeg’ som famlende føler seg frem, i sin søken etter et ‘Du’».

Kristen bønn er rettet mot et bestemt ‘Du’

Men kristen bønn bærer preg av troen på at Gud har åpenbart seg. Gud har gitt seg til kjenne.

Kristne feirer til stadighet Guds åpenbaring, hans epifania. For eksempel begynner det liturgiske år med at Gud åpenbarer sin herlighet i Betlehems fattigdom, i vismennenes kontemplasjon, i Jesu dåp i Jordan, ved bryllupet i Kana. «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er», skriver Johannes oppsummerende i sin prolog (Joh 1,18). Jesus har åpenbart Gud for oss.

Ikke frykt, ikke underdanighet, ikke slaveri

Ofte er menneskenes tilnærming til Gud preget av frykt. Hans store mysterium skremmer oss. Men kristne vet at den Gud de henvender seg til er ømheten selv. Han ønsker ikke å inngi frykt. Han er vår gode Far. Jesus kaller ham «Abba».

For kristne er forholdet til Gud fritt for all føydalisme. Vi snakker ikke om «underdanighet» og «slaveri», men om «pakt», «vennskap», «løfte», «samfunn», «nærhet». I sin lange avskjedstale sier Jesus: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn» (Joh 15,15–16).

Vår venn, vår forbundsfelle, vår ektemann

Gud er vår venn, vår forbundsfelle, vår ektemann. I bønnen kan vi ha et fortrolig forhold til ham. I Fadervår lærer Jesus oss å be ham om en rekke ting. Alt kan vi be Gud om, alt kan vi forklare og fortelle ham.

Om vi føler oss fulle av feil og mangler er det ingen hindring. Han slutter slett ikke å være glad i oss. «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere» (Luk 22,20), sa han under den siste nattverd. Han foregrep da korsets mysterium.

«Om vi slutter å elske, fortsetter han, selv om kjærligheten fører ham til Golgata. Gud er alltid i nærheten av vår hjertedør og venter på at vi skal lukke opp for ham. Iblant banker han på, men han trenger seg ikke på. Han venter. Guds tålmodighet med oss er tålmodigheten til en far, til en som elsker oss høyt. Tålmodigheten til både en far og en mor, vil jeg si.»

Treenig lykksalighet

La oss alle når vi ber, «gå inn i Guds barmhjertige armer, føle oss omsluttet av det mysterium av lykksalighet som Det treenige liv er, å føle oss som innbudte som ikke har gjort seg fortjent til slik en ære. Og la oss for Gud i undrende bønn gjenta: ‘Hvordan er det mulig at du bare kjenner kjærligheten?’ Han kjenner ikke hatet. Han blir hatet, men kjenner ikke hatet. Han kjenner kun kjærligheten. Dette er den Gud som vi ber til. Dette er den glødende kjerne i all kristen bønn.»

***

Pavens katekeser på svensk, som tekst og som podcast

Kristen bønn i Den katolske kirkes katekisme

14 maj 2020, 14:58