Sök

Vatican News

Pavens preken under bispemøtet i Bari

«Elsk deres fiender», «vær fullkomne». Jesus forlanger «nestekjærlighetens ekstremisme».

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 23. februar var pave Frans fløyet til Bari for å være med på avslutningen av et møte med i alt 58 biskoper fra Middelhavsland. «Fredsgrensen Middelhavet» var tema for møtet.

Evangelieteksten var fra bergprekenen:

Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. […]

Dere har hørt det er sagt: «Du skal elske din neste og hate din fiende.» Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere. […] Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen. (les hele Matt 5,38–48 i Bibel 2011)

Her følger hele prekenen, med i tillegg deloverskrifter:

Ikke lenger bare «øye for øye og tann for tann»

Jesus siterer den gamle loven: «Øye for øye og tann for tann» (Matt 5,38; 2 Mos 21,24). Vi vet hva det betydde: Hvis noen tar noe fra deg, så ta det samme fra dem. Dette var virkelig et stort fremskritt, for det forhindret enda verre hevnakter: Om noen har gjort deg noe ondt, så ta igjen i samme mål – ikke mer. Å la strider ende med uavgjort var et skritt fremover.

Likevel går Jesus lenger, mye lenger: «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere» (Matt 5,39). Men Herre, hvis noen tenker dårlig om meg, kan ikke jeg da gi igjen med samme mynt? «Nei», sier Jesus. Ikke-vold, ingen vold.

«Jeg, Herren deres Gud, er hellig» …

Kan hende tenker vi at Jesu lære følger en strategi: Til slutt vil onde mennesker gi seg. Men det er ikke dette som er grunnen til at Jesus ber oss elske også dem som gjør oss ondt. Så hva er grunnen? At Faderen, vår Far, alltid elsker alle, også når hans kjærlighet forblir ubesvart. «Han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige» (vers 45). Og i dagens første lesning sier han oss: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig» (3 Mos 19,2). Med andre ord: «Lev som jeg, søk det jeg søker». Og Jesus gjorde det. Han rettet ikke pekefingeren mot dem som ga ham en urettferdig dom og en grusom død, men åpnet sine armer for dem på korset. Og han tilga dem som kjørte naglene gjennom håndleddene hans (jf. Luk 23,33–34).

… så «dere skal være hellige»

Om vi vil være Kristi disipler, om vi vil kalle oss kristne, så er dette veien, det finnes ingen annen. Vi blir elsket av Gud og er derfor kalt til å elske; vi blir tilgitt og er kalt til å tilgi; vi blir berørt av kjærligheten og er kalt til å gi kjærlighet uten å vente at andre skal begynne; vi blir frelst gratis, og er kalt til ikke å søke noen gevinst i det vi gjør av godt. Du kan si: «Jesus overdriver! ‘Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere’ (Matt 5,44), sier han til og med. Det er nok for å vekke oppmerksomhet at han sier slikt; han mener det vel egentlig ikke». Men jo, dette mener han virkelig. Her taler ikke Jesus med paradokser, og han anvender ikke omskrivninger. Han er direkte og tydelig. Han siterer den gamle loven og sier høytidelig: «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender». Hans ord er forsettlige og presise.

Kjærlighetens ekstremisme

Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere. Det er den kristne nyvinningen. Det er den kristne forskjellen. Be og elsk: Det er det vi må gjøre; og ikke bare overfor dem som er glad i oss, ikke bare overfor våre venner, ikke bare overfor vårt folk. For Jesu kjærlighet kjenner ikke grenser og barrierer. Herren ber oss våge å elske uten å være beregnende. Jesu mål er jo kjærlighet uten mål. Hvor ofte har vi vel ikke forsømt hans oppfordringer og oppført oss som alle andre! Og det selv om kjærlighetsbudet ikke bare er en provokasjon; det er kjernen i evangeliet. Når det gjelder altomfattende kjærlighet, tar vi ikke imot utflukter og preker ikke bekvem forsiktighet. Herren var ikke forsiktig, han inngikk ikke kompromisser. Han ber oss om nestekjærlighetens ekstremisme. Det er den eneste kristne ekstremisme som er lov: kjærlighetens ekstremisme.

Elsk deres fiender. Ikke klag, ikke hat.

Elsk deres fiender. Det vil gjøre oss godt om vi i dag, under messen og også senere, gjentar disse ordene for oss selv og anvender dem på dem som behandler oss dårlig, som er en plage for oss, som vi synes det er vanskelig å ta imot, som forstyrrer vår sinnro. Elsk deres fiender. Det vil også gjøre oss godt å spørre oss selv: «Hva er det jeg er opptatt med, her i livet? Med fiender, med dem som vil meg ondt? Eller med å elske?». Ikke bekymre deg om andres ondskapsfullhet, om at andre tenker dårlig om deg. Begynn derimot, av kjærlighet til Jesus, å ruste ned ditt hjerte. For de som elsker Gud har ingen fiender i sitt hjerte. Kult til Gud er det motsatte av hatkultur. Og hatkultur bekjemper vi ved å motvirke klagekult. Hvor ofte klager vi over det som ikke får, over det som ikke fungerer. Jesus vet at mye ikke fungerer, at det alltid vil være noen som ikke vil oss vel og til og med noen som forfølger oss. Men han ber oss bare be og elske, intet mer. Dette er Jesu revolusjon, historiens største revolusjon: fra å hate fiender til å elske fiender, fra klagekult til gavekultur. Hvis vi tilhører Jesus, er dette veien! Det finnes ingen annen.

Frelste med korset, ikke med sverdet

Sant nok, men kan hende innvender du: «Jeg ser storheten i idealet, men livet er noe annet! Hvis jeg elsker og tilgir, vil jeg ikke komme til å overleve i denne verden. Her er det styrkens logikk som gjelder, og hver og en tenker bare på seg selv.» Er da Jesu logikk en tapers logikk? Ja, i verdens øyne, men i Guds øyne vinner den. I andre lesning sa Paulus oss: «Ingen må narre seg selv! […] For denne verdens visdom er dårskap i Guds øyne» (1 Kor 3,18–19). Gud ser hinsides. Han vet hvordan man seirer. Han vet at det onde beseires bare med det gode. Det var slik han frelste oss: ikke med sverdet, men med korset. Å elske og tilgi er å leve som vinnere. Vi ville komme til å tape, om vi skulle forsvare troen med vold. Herren ville da gjenta for oss de ordene han sa til Peter i Getsemane: «Stikk sverdet i sliren!» (Joh 18,11). I dagens Getsemaner, i vår likegyldige og urettferdige verden, der håpet tilsynelatende gjennomgår sin dødskamp, kan ikke vi kristne gjøre som de disiplene som først trakk sverdet og så flyktet. Nei, løsningen er ikke å trekke sverd mot noen og ikke heller ikke å flykte fra de tider vi lever i. Løsningen er Jesu vei: aktiv kjærlighet, ydmyk kjærlighet, kjærlighet «helt til det siste» (Joh 13,1).

Be om å klare å elske

Kjære brødre og søstre, med sin ubegrensede kjærlighet hever Jesus i dag listen for vår menneskehet. Til slutt kan vi spørre oss: «Men vi, kan vi klare det?» Om målet hadde vært umulig, ville ikke Herren ha bedt oss om å nå det. Men alene er det vanskelig; det er en nåde som vi må be om. Be Gud om styrke til å elske. Si ham: «Herre, hjelp meg å elske, lær meg å tilgi. Alene greier jeg det ikke, jeg trenger deg.» Og vi må også be om den nåde ikke å se andre mennesker som hindringer og komplikasjoner, men som brødre og søstre. Hvor ofte ber vi vel ikke om hjelp og nåde til oss selv, men sjelden ber vi om å klare å elske! Vi ber ikke sterkt nok om å klare å etterleve kjernen i evangeliet, om virkelig å være kristne. Men «i vår livsaften skal vi dømmes etter kjærligheten» (den hellige Johannes av Korset, Dichos de Luz y Amor, 57). La oss i dag velge kjærligheten, selv om den har sin pris, selv om den er motstrøms. La ikke gjengs tenkemåte betinge oss, la oss ikke stoppe på halvveien. La oss ta imot Jesu utfordring, nestekjærlighetens utfordring. Vi blir da ekte kristne, og verden blir mer menneskelig.

24 februari 2020, 11:15