Sök

Vatican News
Kyndelsmesse i Peterskirken Kyndelsmesse i Peterskirken  (Vatican Media)

Pavens preken på Ordenslivets dag

«Kjære brødre og søstre, la oss takke Gud for å ha gitt oss ordenslivet i gave, og la oss be ham fornye vårt blikk, slik at vi kan se nåden, søke vår neste og håpe. Da vil også våre øyne se frelsen.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Med denne oppsummeringen avsluttet pave Frans sin preken, da han feiret messe i Peterskirken kvelden før Ordenslivets dag.

Denne dagen, som er festen for Herrens fremstilling i tempelet, forteller evangelieteksten om da Maria og Josef brakte Jesusbarnet til tempelet i Jerusalem:

[…] Da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.»
(Les hele Luk 2,22–40 i Bibel 2011)

Her følger hele prekenen, med i tillegg deloverskrifter:

Simeon så nåden

«Mine øyne har sett din frelse» (Luk 2,30), sa Simeon. I evangeliet beskrives han som en enkel mann. «Han var rettskaffen og gudfryktig, står det (vers 25). Av alle de som var i tempelet den dagen, var det bare han som i Jesus så Frelseren. Hva var det han så? Et barn: et lite, sårbart og ukomplisert spedbarn. Men der så han frelsen, for i dette spedbarnet lot Den hellige ånd ham erkjenne «Herrens salvede» (vers 26). Da han tok det opp i sine armer, fattet han, i tro, at i dette barnet oppfylte Gud sine løfter. Og da kunne han, Simeon, fare i fred: Han hadde sett nåden, som er bedre enn livet (jf. Sal 63,4), og det var ikke noe annet han ventet på.

Ordensliv som visjon

Også dere, kjære gudviede brødre og søstre, er enkle menn og kvinner som har sett den skatten som er mer verdt enn alt i verden. For dens skyld har dere gitt slipp på mye verdifullt, så som materielle goder og familiestiftelse. Hvorfor gjorde dere det? Fordi dere forelsket dere i Jesus; fordi dere så alt i ham. Og henført av hans blikk, forlot dere alt annet. Ordensliv er denne visjonen. Det er å se det som teller i livet. Det er med åpne armer å ta imot Herrens gave, slik Simeon gjorde. Dette er hva et gudviet menneske ser: Guds nåde utøst i sine hender. Et gudviet menneske ser på seg selv hver dag og sier: «Alt er gave, alt er nåde». Kjære brødre og søstre, vi har ikke selv gjort oss fortjent til ordenslivet. Det er en kjærlighetsgave, som vi har mottatt.

Å klare å se Guds nåde

Mine øyne har sett din frelse. Det er ordene som vi hver kveld gjentar ved kompletorium. Med dem avslutter vi dagen og sier: «Herre, min frelse kommer fra deg. Mine hender er ikke tomme, de er tvert imot fulle av din nåde.» Å vite å se nåden er utgangspunktet. Å se bakover i tid, å la sin egen historie passere revy og i den se Guds usvikelige nåde – ikke bare i livets store øyeblikk, men også i skrøpeligheter og svakheter, i elendighet og fattigdom. Nettopp på vår elendighet, på våre tomme hender, er det at fristeren, djevelen, legger vekt: «På alle disse årene er du ikke blitt bedre, det ble aldri noe av alt det du kunne ha gjort, de lot deg ikke gjøre det som du egnet deg til, du har ikke alltid vært trofast, du er uegnet …» og så videre. Hver av oss kjenner godt denne historien, disse ordene. Vi ser at til dels er dette sant, og gir oss til å forfølge desorienterende tanker og følelser. Slik risikerer vi å miste kompasset: Guds betingelsesløshet. Gud elsker oss alltid og gir seg selv til oss alltid, selv i vår elendighet. Den hellige Hieronymus ga mange ting til Herren, og Herren ba om enda mer. Hieronymus sa: «Men Herre, jeg har gitt deg alt, alt, hva mer er det som mangler?» – «Dine synder, din elendighet, gi meg din elendighet.» Når vi holder blikket festet på ham, åpner vi oss for tilgivelsen, som fornyer oss, og blir styrket av hans trofasthet. I dag kan vi spørre oss: «Jeg, hvem retter jeg blikket mot: mot Gud eller mot meg selv?» Den som først og fremst ser Guds nåde, oppdager motgiften mot mistillit og et verdslig blikk.

En fristelse: et verdslig blikk

Ja, for et verdslig blikk er en overhengende fare for gudviet liv. Med et verdslig blikk ser man ikke lenger Guds nåde som hovedkraften i livet og begir seg ut på leting etter surrogater: litt suksess, en sutteklut, endelig å gjøre det jeg vil. Men når ordensliv ikke lenger dreier seg om Guds nåde, krøker det seg sammen om jeget. Det taper spenstigheten, slapner, stagnerer. Og vi vet hva som skjer da: Vi forlanger rom og rettigheter for oss selv, vi lar oss rive med av sladder og ondskapsfullhet, vi blir opprørt over enhver småting som ikke går bra, og setter i med klagelitanier – «pater-klager» og «søster-klager» – over medbrødre, medsøstre, fellesskapet, Kirken, samfunnet. Det er ikke lenger Herren vi ser i hver eneste sak, men bare verden med dens dynamikk, og vårt hjerte blir stivt. Vi blir vanesløve og pragmatiske, og imens vokser vår indre tristhet og pessimisme, som så utarter til resignasjon. Det er dette som et verdslig blikk fører til. Den store Teresa sa til sine nonner: «Ve den søster som stadig sier ‘de har gjort meg urett‘. Ve!»

Kjærlighet og skjønnhet

For å ha det rette blikk på livet, ber vi om å klare å se Guds nåde mot oss, slik Simeon gjorde. Evangeliet gjentar tre ganger at Simeon var fortrolig med Den hellige ånd, som var over ham, inspirerte ham og ledet ham (jf. versene 25–27). Han var fortrolig med Den hellige ånd, med Guds kjærlighet. Når vi i ordenslivet holder fast ved Herrens kjærlighet, ser vi skjønnheten. Vi ser fattigdom ikke som en overmenneskelig anstrengelse, men som en høyere form for frihet, som gir oss Gud og menneskene rundt oss som sanne rikdommer. Vi ser kyskhet ikke som streng ufruktbarhet, men som en vei til å kunne elske uten å eie. Vi ser lydighet ikke som en disiplin, men som en seier over vårt anarki, på Jesu måte.

Benediktinerkloster i to campingvogner

Apropos fattigdom og liv i fellesskap: I et jordskjelvrammet område i Italia var det et benediktinerkloster som ble ødelagt. Et annet kloster innbød søstrene til å flytte over til dem. Men der ble de ikke lenge: De var ikke lykkelige, de tenkte på det stedet som de hadde forlatt, på menneskene der. Og til slutt bestemte de seg for å dra tilbake og ha kloster i to campingvogner. I stedet for å være i et stort, bekvemt kloster, levde de tett sammen, som «lopper», men lykkelige i sin fattigdom. Dette skjedde i fjor. Det er vakkert!

Å klare å søke og tjene vår neste

Mine øyne har sett din frelse. Simeon ser Jesus, liten og ydmyk, kommet for å tjene, og ikke for å la seg tjene, og han definerer seg selv som tjener. For han sier jo: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet» (vers 29). Den som holder blikket festet på Jesus, lærer å leve for å tjene. Han venter ikke at de andre skal begynne, men søker selv sin neste, likesom Simeon som søkte Jesus i tempelet. Hvor er vår neste, i ordenslivet? Det er spørsmålet: Hvor er vår neste? Fremfor alt i vårt eget fellesskap. Vi må be om den nåde, å vite å søke Jesus i de brødre og søstre, som vi har fått. Det er der vi først bør praktisere nestekjærlighet: på det stedet, der du lever, ved å ta imot dine søsken med deres fattigdom, slik Simeon tok imot Jesus, som var ukomplisert og trengende. I dag er det mange som i menneskene rundt seg bare ser forhindringer og komplikasjoner. Det trengs blikk som søker sin neste og nærmer seg dem, som står langt borte. Gudviede menn og kvinner, menn og kvinner som lever for å etterligne Jesus, er kalt til å bringe verden hans blikk: medfølelsens blikk, et blikk som søker dem som er langt borte, som ikke fordømmer, men oppmuntrer, befrir og trøster. Medfølelsens blikk. Det finnes et slags refreng i evangeliet: Om Jesus står det ofte at han «fikk inderlig medfølelse». Jesus bøyer seg ned til hver av oss.

Å klare å håpe

Mine øyne har sett din frelse. Simeons øyne så frelsen, fordi han ventet på den (jf. vers 25). Det var forventningsfulle og håpefulle øyne. De søkte lyset og så hedningenes lys (jf. vers 32). Det var gamle øyne, men de lyste av håp. Blikket til gudviede må simpelthen være fullt av håp. Å vite å håpe. Når vi ser oss rundt, kan vi lett miste håpet: Mye går dårlig, det er tilbakegang i kall … Et verdslig blikk, som slukker alt håp, er en stadig overhengende fristelse. Men la oss se på evangeliet, på Simeon og Anna: De var langt oppe i årene og alene; men hadde likevel ikke mistet håpet, fordi de var i kontakt med Herren. Anna «forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag» (vers 37). Her ligger hemmeligheten: ikke forlate Herren, som er håpets kilde. Hvis vi ikke ser på ham hver dag og tilber ham, blir vi blinde. Å tilbe Herren!

Takk og bønn om visjon

Kjære brødre og søstre, la oss takke Gud for å ha gitt oss ordenslivet i gave, og la oss be ham fornye vårt blikk, slik at vi kan se nåden, søke vår neste og håpe. Da vil også våre øyne se frelsen.

03 februari 2020, 09:18