Sök

Vatican News
«Guds nåde er blitt åpenbart.» Bilde: Gerard van Honthorst «Guds nåde er blitt åpenbart.» Bilde: Gerard van Honthorst 

Pavens julepreken

Hva er historiens største gave? Jesus! Jesus, som er betingelsesløs kjærlighet, vakker kjærlighet, umåtelig kjærlighet. Ta imot ham, og si takk ved selv å bli en gave. Pave Frans avsluttet prekenen med legenden om gjeteren med de tomme hendene.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved midnattsmessen julaften i Peterskirken var evangelieteksten fra Lukasevangeliet:

[…] Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» […] (Les hele Luk 2,1–14 i Bibel 2011)

Her følger pave Frans’ preken, med i tillegg deloverskrifter:

Himmelens lys til jorden

«Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram» (Jes 9,2). Denne profetien fra første lesning ble fullbyrdet i evangeliet: Om gjeterne som holdt nattevakt ute på marken lyste «Herrens herlighet» (Luk 2,9). I jordens nattemørke ble himmelens lys åpenbart. Hva er dette lys som ble åpenbart i mørket? Apostelen Paulus sa det slik: «Guds nåde er blitt åpenbart». Guds nåde «til frelse for alle mennesker» (Tit 2,11) har i natt omhyllet verden.

Jesus i gave

Men hva er denne nåde? Det er den guddommelige kjærlighet, kjærligheten som forvandler livet, fornyer historien, befrir fra det onde, og inngir fred og glede. Guds kjærlighet har vist seg for oss i natt: Det er Jesus. I Jesus gjorde Den høyeste seg liten, for at vi skulle elske ham. I Jesus ble Gud et barn, for at vi skulle omfavne ham. Men, spør vi oss kanskje, hvorfor kaller Paulus Guds komme til verden for «nåde»? For å si oss at han kommer som en gave. Her på jorden er tankemåten vanligvis den at for å få, må man gi. Gud derimot kommer som en gave. Det går ikke an å forhandle om hans kjærlighet: Vi har ikke gjort noe for å fortjene den, og vi vil aldri kunne gjøre opp for den.

Guds elsker deg. Punktum.

Guds nåde er blitt åpenbart. I natt går det opp for oss at da det ikke var stort ved oss, gjorde han seg liten for vår skyld; da vi bare var opptatt av oss selv, kom han blant oss. Julen minner oss om at Gud alltid elsker hvert eneste menneske, selv det verste. Til meg, til deg, til hver enkelt av oss sier han i dag: «Jeg elsker deg, og jeg vil alltid elske deg, du er dyrebar i mine øyne». Det er ikke fordi du tenker riktig og oppfører deg pent at Gud elsker deg; Gud elsker deg, punktum. Hans kjærlighet er betingelsesløs, den avhenger ikke av deg. Du kan tenke helt galt, du kan ha gjort mye galt, men Herren slutter ikke å være glad i deg. Vi tenker gjerne at Gud er god hvis vi er gode, og at han straffer oss hvis vi er slemme. Slik er det ikke. Han fortsetter å elske oss selv når vi synder. Hans kjærlighet endrer seg ikke, han blir ikke fornærmet; han er trofast og tålmodig. Her er julens gave: å bli slått av undring over at Herren er helt igjennom god, helt igjennom øm. Hans herlighet blender oss ikke, hans nærvær skremmer oss ikke. Han blir født fattig på alt, for å erobre oss med sin kjærlighets rikdom.

Vi er skjønne fordi han er skjønn

Guds nåde er blitt åpenbart. Nåde er synonymt med skjønnhet. I natt oppdager vi igjen at Guds kjærlighet er skjønn og at også vi er skjønne, for vi er Guds elskede. I godt og ondt, om vi er sunne eller syke, glade eller triste er vi i hans øyne skjønne: ikke på grunn av det vi gjør, men det vi er. Det finnes en uutslettelig, uberørbar skjønnhet, en umistelig skjønnhet som er kjernen i vårt vesen. I dag minner Gud oss om dette, når han med kjærlighet gjør vår menneskelighet til sin, når han for alltid «gifter seg» med menneskeheten.

En stor glede, ikke lenger ensomhet

Den «store glede» som i natt ble forkynt gjeterne er virkelig «en glede for hele folket». Sammen med gjeterne, som nok ikke var helgener, står også vi, med alle våre svakheter og feil. Slik Gud kalte dem, kaller han også oss, for han elsker oss. Og i livets mange netter, sier han til oss alle: «Frykt ikke» (Luk 2,10). Fatt mot, mist ikke tilliten, tap ikke håpet, ikke tenk at det er bortkastet tid å elske! I natt vant kjærligheten over frykten, et nytt håp ble åpenbart, Guds myke lys beseiret den menneskelige arroganses mørke. Menneskehet, Gud elsker deg, og for din skyld ble han menneske, du er ikke lenger ensom!

Ta imot gaven

Kjære brødre og søstre, hva bør vi gjøre stilt overfor denne nåde? Bare én ting: ta imot gaven. La Gud søke oss framfor å dra ut og søke ham. For han søker oss først. La oss ikke ta utgangspunkt i våre ferdigheter, men i hans nåde, for han er Jesus, Frelseren. La oss feste blikket på barnet og la oss omhylle av hans ømhet. Da vil vi ikke lenger ha noen unnskyldninger for ikke å la ham elske oss: Uansett hva som går galt i livet, i Kirken eller i verden, gir det ikke lenger noen berettigelse. Alt annet kommer i annen rekke, for overfor Jesu vanvittige kjærlighet, hans aldeles ydmyke og inderlige kjærlighet, finnes ingen unnskyldninger. Julens spørsmål er: «Lar jeg Gud elske meg? Overgir jeg meg til hans frelsende kjærlighet?»

Si takk ved selv å bli gave

Slik en stor gave fortjener stor takknemlighet. Den som vet å takke, vet å ta imot nåde. Men ofte er det dårlig med takknemlighet i vårt liv. Dette er dagen for å nærme seg tabernaklet og krybben, for å si tusen takk. La oss ta imot gaven, Jesus, og la oss så selv bli til en gave, likesom han. Å bli til en gave gir livet mening. Og det er den beste måte å forandre verden på: Alt – både vi selv, Kirken og historien – blir forandret når vi ikke lenger vil forandre andre, men oss selv, og gjøre vårt liv til en gave.

Gi deg selv

Jesus viser oss det i natt: Det var ikke med tvang, verken i ord eller handling, at han endret historien, men ved å gi sitt liv. Han ventet ikke på at vi skulle bli gode før han elsket oss, men ga seg selv til oss i gave. Heller ikke vi bør vente helt til andre blir gode før vi gjør dem godt, helt til Kirken blir perfekt før vi elsker den, helt til andre verdsetter oss før vi tjener dem. La oss begynne, vi selv. Det er å ta imot nådens gave. Og hellighet er ikke annet enn å ta vare på denne gaven.

Legenden om gjeteren med de tomme hendene

En fin legende forteller at ved Jesu fødsel kom gjeterne løpende til stallen med forskjellige slags gaver. Hver enkelt hadde med seg et eller annet, noe de selv hadde laget, eller noe kostbart. De ga bort den ene tingen finere enn den andre. Men det var en gjeter der som ikke hadde noe som helst. Han var svært fattig og hadde ingenting å gi. Mens alle kaptes om å legge fram sine gaver, stod han alene for seg selv og skammet seg. Etterhvert ble det vanskelig for Josef og Maria å ta imot alle disse gavene, særlig for Maria, som måtte holde barnet. Hun fikk da øye på gjeteren med de tomme hendene og ba ham komme nærmere. Og så la hun Jesus i hans armer. Gjeteren tok imot barnet, og det gikk opp for ham at han ikke hadde fortjent dette, at det var historiens største gave han holdt i sine armer. Han så på hendene sine, disse hendene som han alltid hadde syntes virket så tomme: De var blitt til Guds vugge. Han følte seg elsket. Han kom over skammen og begynte å vise Jesus fram for de andre, for han kunne ikke beholde gavenes gave for seg selv.

Guds lys i din natt

Kjære bror, kjære søster, hvis du synes at dine hender virker tomme og at ditt hjerte virker fattig på kjærlighet, så er dette din natt. Guds nåde er blitt åpenbart, for å skinne i ditt liv. Ta imot den. Da vil julens lys stråle i deg.

25 december 2019, 09:21