Sök

Vatican News
 «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.» «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.» 

Pavens preken ved helligkåringsmessen

Pave Frans kommenterte evangelieteksten om de ti spedalske mennene. De går en typisk trosvandring: Først roper de etter hjelp «ovenfra». Så begynner de å vandre mot Jerusalem og blir friske underveis. Én av mennene går også siste etappe: Han vender tilbake til Jesus for å takke.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Under helligkåringsmessen på Petersplassen 13. oktober fikk vi fem nye helgener: John Henry Newman, Josefina Vannini, Maria Teresa Chiramel Mankidiyan, Dulce de Souza Brito Lópes Pontes, Margareta Bays

Evangelieteksten var:

På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» … (Luk 17,11–19).

Her følger hele prekenen, med i tillegg deloverskrifter:

Tre etapper

«Din tro har frelst deg» (Luk 17,19). Det er endemålet for dagens evangelietekst, som viser oss trosvandringen. De spedalske mennene som blir helbredet gjennomgår tre etapper: De roper, de vandrer, de takker.

De spedalske roper

Først av alt ropingen. De spedalske er i en forferdelig tilstand, ikke bare på grunn av sykdommen, som fortsatt er utbredt og må bekjempes av alle krefter, men også fordi de ble holdt utenfor samfunnet. På Jesu tid ble spedalske ansett som urene, og urene mennesker måtte leve for seg, isolert fra andre (jf. 3 Mos 13,46). Vi ser at da disse mennene gikk til Jesus, ble de «stående langt unna» (Luk 17,12). Men selv om de på grunn av sin tilstand måtte holde en viss avstand, roper de likevel til Jesus (jf. vers 13). De lar seg ikke stoppe av at menneskene stenger dem ute; de roper til Gud, som ikke stenger noen ute. Slik forkorter man avstander, slik kommer man seg over ensomhet: ikke ved å lukke seg i selvmedlidenhet, ikke ved å bry seg seg om hva andre tenker om en, men ved å rope til Herren, for Herren hører de ensommes rop.

Rope på Jesus og la ham se oss som vi er

Likesom disse spedalske trenger også alle vi helbredelse. Vi trenger å bli friske av mistillit til oss selv, til livet, til fremtiden; av mange former for frykt; av laster, som vi er slaver av; av mange former for isolasjon, avhengighet og opphengthet: i spill, penger, tv, mobil og i andres tanker om oss. Herren befrir og helbreder hjertet, hvis vi roper til ham og sier: «Herre, jeg tror at du kan gjøre meg frisk; helbred meg fra min isolasjon, befri meg fra det onde og fra frykten, Jesus». I dette evangeliet er de spedalske mennene de første til å påkalle Jesu navn. Senere vil også en blind mann og en forbryter på korset komme til å gjøre det (jf. Luk 18,38; Luk 23,42: Mennesker i nød roper Jesu navn, som betyr «Gud redder». Direkte og spontant kaller de Gud ved hans navn. Å kalle noen ved navn tyder på fortrolighet, og Herren liker det. Troen vokser slik, gjennom tillitsfull påkallelse, når vi åpenhjertig står frem for Jesus slik vi er, uten å skjule vår elendighet. La oss hver dag tillitsfullt påkalle Jesu navn: Gud frelser. La oss gjenta det: Det er å be. Å si «Jesus» er å be. Bønn er troens dør, bønn er hjertets medisin.

Vandre ydmykt og konkret

Den andre etappen er å vandre. Dagens evangelium er kort, men inneholder rundt ti verb som beskriver bevegelse. Men det som særlig gjør inntrykk er først av alt det faktum at det ikke er når de står stille foran Jesus at de spedalske blir friske, men først senere, under vandringen: «Mens de var på vei dit, ble de rene» (vers 14), sier evangeliet. De blir friske på vei til Jerusalem, altså mens de er på vei oppover. Det er underveis, under livets vandring, at man blir renset, en vandring som ofte er i oppoverbakke, fordi den fører oppover. Tro krever vandring, at vi går ut. Tro bevirker undre hvis vi går ut av våre lettvinte vissheter, hvis vi forlater våre trygge havner, våre koselige reir. Tro øker når vi gir oss selv hen, den vokser når vi tar sjanser. Troen går fremover når vi vandrer utrustet med tillit til Gud. Troen beveger seg med ydmyke og konkrete skritt. Ydmyk og konkret var de spedalske mennenes vandring, og ydmyk og konkret var Naamans bad i Jordanelven (jf. 2 Kong 5,14–17) [første lesning]. Og det gjelder også for oss: Med ydmyk og konkret kjærlighet, med daglig tålmodighet, ved stadig å påkalle Jesus og vandre, går vi fremover i troen.

Vandre sammen

Det finnes ytterligere et interessant aspekt ved de spedalske mennenes vandring: De beveger seg sammen. «Mens de var på vei dit, ble de rene» (vers 14) står det, i flertall: Tro innebærer vandring i fellesskap, aldri alene. Men når de er blitt friske, går ni sin egen vei, og bare én vender tilbake for å takke. Da uttrykker Jesus hele sin smerte: «Hvor er da de ni?» (vers 17). Det er nesten som om han forlanger at den eneste som kom tilbake skal avlegge regnskap for de andre ni. Det er sant, det er vår oppgave – vi som er her og feirer «eukaristi», altså takker – det er vår oppgave å ta oss av dem som har sluttet å vandre, av dem som har rotet seg bort: Alle sammen er vi voktere for søsken som er kommet bort! Vi må be for dem, vi er ansvarlige for dem, vi er altså kalt til å svare for dem og bære dem i vårt hjerte. Ønsker du å vokse i tro? Du som er her i dag, ønsker du å vokse i tro? Ta deg av en bortkommen bror eller søster.

Takke

Å rope, å vandre og så den siste etappen: å takke. Bare til ham som takker sier Jesus: «Din tro har frelst deg» (vers 19). Mannen er ikke bare frisk, han er også frelst. Dette sier oss at målet ikke er helse, ikke velbefinnende, men å møte Jesus. Frelse er ikke å drikke et glass vann, for å holde seg i form, det er å gå til selve kilden, som er Jesus. Han alene befrir oss fra det onde og helbreder hjertet. Alene møtet med ham frelser oss, gjør livet fullverdig og vakkert. Når man møter Jesus, kommer ens «takk» av seg selv, for man oppdager det som er aller viktigst i livet: ikke å motta en nåde eller løse et problem, men å omfavne livets Herre. Og dette er det viktigste i livet: å omfavne livets Herre.

Leve i takksigelse

Det er fint å se den helbredede mannen, som var en samaritan, uttrykke sin glede med hele seg: Han lovpriser Gud med høy røst, han kaster seg ned med ansiktet mot jorden og takker (versene 15–16). Trosvandringens høydepunkt er å leve i takksigelse. Vi kan spørre oss: Vi som har tro, lever vi dagene som en byrde, eller som en lovprisning? Forblir vi selvsentrerte og ber for å oppnå en nåde, eller finner vi vår glede i å takke? Når vi takker, blir Faderen rørt og øser Den hellige ånd ut over oss. Å takke er ikke et spørsmål om høflighet og etikette, det er et spørsmål om tro. Et hjerte som takker forblir ungt. Å si «takk, Herre!» når vi våkner, i løpet av dagen og før vi legger oss, er motgift mot hjertets aldring – for hjertet kan eldes og få dårlige vaner. Det gjelder også i familien, mellom ektefeller: Husk å si takk. «Takk» er det enklest og mest velgjørende ordet som finnes.

Nye helgener

Å rope, vandre, takke. I dag takker vi Herren for vår nye helgener, som vandret i tro og som vi nå ber om forbønn fra. Tre av dem er ordenssøstre og viser oss at religiøst liv er en kjærlighetsvandring i verdens eksistensielle randsoner. Den hellige Margareta Bays var imidlertid syerske og viser oss styrken i enkel bønn, tålmodig utholdenhet, stille oppofrelse: Derigjennom lot Herren Påskens stråleglans leve i henne, i hennes ydmykhet. Det er hverdagshelligheten, som den hellige kardinal Newman taler om: «Kristenmennesket har en dyp, stille, skjult fred, som verden ikke ser. […] Kristenmennesket er glad, omgjengelig, vennlig, mild, elskverdig, oppriktig, beskjeden; uten pretensjoner […] med så lite som er uvanlig eller slående i sin oppførsel at det ved første blikk kan bli tatt for å være et alminnlig menneske» (Parochial and Plain Sermons, V, 5). La oss be om å være slik, «milde lys» i verdens mørke. Jesus «bli hos meg, og da vil jeg begynne å skinne som du skinner, for å være et lys for andre» (Meditations on Christian Doctrine, VII, 3). Amen.

***

Les også:
Leid, milde ljos: Om John Henry Newmans forkynnelse

14 oktober 2019, 09:09