Sök

Vatican News
Fra messen 27. oktober 2019 Fra messen 27. oktober 2019 

Pavens preken ved avslutningen av Amazonassynoden

Søndag 27. oktober ble bispesynoden om Amazonas avsluttet med messe i Peterskirken. I sin preken sa pave Frans at vi ikke skal be som fariseeren, som skryter av ytre rikdom og egentlig dyrker seg selv, men som tolleren, som legger sin indre fattigdom frem for Gud. Det er den fattiges bønn som «går gjennom skyene».

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av messen ble Solsangen (med «Laudato sì») av Frans av Assisi sunget. I prekenen tok paven hovedsakelig utgangspunkt i lignelsen om fariseeren og tolleren, som var dagens evangelietekst:

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:
«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» (Luk 18,9–14 fra Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

Guds ord i dag hjelper oss å be, og det skjer gjennom tre skikkelser: I Jesu lignelse ber fariseeren og tolleren, i første lesning tales det om «den fattiges bønn». [På italiensk er «den ydmykes bønn» i Sir 35,21 «den fattiges bønn».]

 

1. Fariseerens bønn begynner slik: «Gud, jeg takker deg». Det er en utmerket begynnelse, for takksigelse og lovprisning er den beste bønn. Men straks ser vi grunnen til at han takker: «for at jeg ikke er som andre mennesker» (vers 11). Og han forklarer også hvorfor han ikke er det: Han faster to ganger i uken, selv om man dengang bare var forpliktet til å faste én gang årlig; han gir tiende av alt han tjener, og ikke bare av de viktigste goder, som foreskrevet (jf. 5 Mos 14,22 og videre). Kort sagt roser han seg selv fordi han overholder særskilte bud så veldig godt. Men han glemmer det største budet: å elske Gud og sin neste (jf. Matt 22,36–40). Han er fylt til randen av selvsikkerhet, av egen evne til å overholde budene, av egne fortjenester og dyder: Han er fullstendig selvsentrert. Denne mannens tragedie er at han er uten kjærlighet. Men uten kjærligheten duger selv de beste ting ikke til noe, slik den hellige Paulus sier (jf. 1 Kor 13). Og hva blir det kjærlighetsløse resultatet her? At han faktisk ikke ber, men lovpriser seg selv. Han ber faktisk ikke Herren om noe som helst, for han føler ikke at han trenger noe eller skylder noe, han føler tvertimot at han har noe til gode. Det er i Guds tempel han er, men han praktiserer en annen religion: jegets religion. Og mange «fremstående» grupper, «kristne katolikker», tar denne veien.

Og han glemmer ikke bare Gud, men også sin neste, ja han forakter ham; i hans øyne er hans neste intet verdt. Han anser seg selv for å være bedre enn andre, som han ordrett kaller for «resten», «de tiloversblevne» («loipoi», vers 11). De er altså «rester», avfall som man skal ta avstand fra. Denne dynamikken ser vi om og om igjen i liv og i historie! De som står langt fremme, som fariseeren sammenlignet med tolleren, reiser ofte barrierer for å øke avstanden, og slik gjør de det enda mer klart at for dem er andre mennesker avfall. Eller man holder andre for tilbakestående og lite verd og forakter derfor deres tradisjoner, lar deres historier bli borte, okkuperer dere territorier, bemektiger seg deres goder. Hvor mye antatt overlegenhet, som forvandler seg til undertrykkelse og utnyttelse, også i dag! – Vi så det under Synoden, da vi snakket om utnyttelse av skaperverket, av folket og av befolkningen i Amazonia, og om menneskehandel. – Fortidens feil er ikke nok til å få slutt på at mennesker utplyndres og at våre søsken og vår søster jord tilføyes sår: Det har vi sett i Amazonas vansirede ansikt. Jegets religion fortsetter, hyklende med sine riter og sine «bønner» – mange er katolikker, de kaller seg katolikker, men har glemt å være kristne og mennesker – og glemmer ekte gudsdyrkelse, som alltid medfører nestekjærlighet. Selv kristne som ber og går til messe på søndager gir seg under jegets religion. Vi kan se inn i oss selv og se om også vi selv holder noen andre for å være mindreverdige og til å kvitte seg med, om ikke annet enn med ord. La oss be om den nåde ikke å anse oss selv som bedre, ikke å tro at alt er i orden med oss, ikke å bli kyniske og hånlige. La oss be Jesus om å få helbrede oss fra å bakvaske andre, å klage over andre og forakte dem: Gud liker ikke slikt. Og forsynet har villet at vi i dag under denne messen har med oss ikke bare urfolk fra Amazonas, men også noen av de fattigste fra utviklede samfunn: syke brødre og søstre fra L’Arche-fellesskapet. De er her med oss, i forreste rekke.

 

2. La oss gå over til den andre bønnen. Tollerens bønn hjelper oss å forstå hva det er Gud setter pris på. Tolleren begynner ikke med sine fortjenester, men med sin tilkortkommenhet; ikke med sin rikdom, men med sin fattigdom: ikke materiell fattigdom – tollerne var rike og beriket seg også urettmessig, på bekostning av sine medborgere – men sitt livs fattigdom, for i synd lever man aldri godt. For Gud kjennes denne mannen, som utnytter andre, ved at han er fattig. Han kommer bare med fem ord, men er oppriktig, og Herren hører hans bønn. Mens fariseeren gikk frem og stilte seg opp (jf. vers 11), står tolleren langt unna og «ville ikke engang løfte blikket mot himmelen», for han tror at Himmelen finnes og er stor, mens han selv føler seg liten. Og han «slo seg for brystet» (vers 13), for der i brystet er hans hjerte. Hans bønn fødes virkelig i hjertet, den er gjennomsiktig: Det er sitt hjerte han legger frem for Gud, ikke sitt ytre. Å be er å la Gud se inn i en selv – det er Gud som ser meg når jeg ber – uten forstillelse, uten unnskyldninger, uten rettferdiggjørelse. – Anger full av rettferdiggjørelse er gjerne bare til å le av. Snarere enn å angre later det til at vi helligkårer oss selv. – For fra djevelen kommer ugjennomsiktighet og usannhet – dette er rettferdiggjørelsene – fra Gud kommer lys og sannhet, mitt hjertes gjennomsiktighet. I disse ukene har det har vært fint, kjære synodefedre og synodedeltakere, å la våre hjerter snakke sammen, oppriktig og åpenhjertig, og å legge vanskeligheter og håp fram for Gud og våre søsken. Takk for dette!

 

Når vi dag ser på tolleren, gjenoppdager vi det som vi må ha som vårt utgangspunkt: troen på at vi alle trenger frelse. Det er første steg i Guds religion, som er barmhjertighet mot dem som kjennes ved sin armod. Å anse seg selv som rettferdig er derimot roten til alle åndelige feil, slik munkene lærte før i tiden. Å anse seg selv som rettferdig er å sette til side Gud, den eneste rettferdige. Det å gå ut fra denne grunninnstillingen er så viktig at Jesus griper til en paradoksal sammenligning: I lignelsen stiller han sammen fariseeren, altså den mest andektige og fromme person på den tid, og tolleren, altså den offentlige synder par excellence. Og dommen snur opp ned på alt: Den som er flink, men anmassende, lykkes ikke; den som er forferdelig, men ymyk, settes høyt av Gud. Hvis vi er oppriktige og ser inn i oss selv, vil vi der finne begge to, både tolleren og fariseeren. Vi er litt tollere, fordi vi er syndere, og litt fariseere, fordi vi er anmassende, selvrettferdige, mestere i selvrettferdiggjørelse! Med de andre kan det ofte fungere, men ikke med Gud. Med Gud fungerer ikke dette trikset. La oss i vår bønn be om nåde til å føle at vi trenger barmhjertighet, at vi er fattige innvendig. Også av denne grunn gjør det oss godt å omgås fattige mennesker, for å huske at vi selv er fattige, for å huske at Guds frelse bare virker i en atmosfære av indre fattigdom.

3. Og nå kommer vi til den fattiges bønn i første lesning. Den «går gjennom skyene» (35,21), sier Sirak. Bønnen til den som anser seg selv som rettferdig, blir liggende på jorden, presset ned av egoismens tyngdekraft; den fattiges bønn derimot går rett opp til Gud. Folkets trosinstinkt har i de fattige sett «himmelens portvoktere»: denne sensus fidei som manglet i erklæringen [fariseerens erklæring]. Det er de fattige som vil, eller ikke vil, komme til å åpne dørene til det evige liv for oss – de fattige, som ikke anså se seg selv som herrer i dette liv, som ikke satte seg selv før de andre, som fant sin rikdom ene og alene i Gud. De er den kristne profetis levende ikoner.

Under denne Synoden har vi hatt den nåde å lytte til de fattiges stemmer og reflektere over usikkerheten i deres liv, truet av rovgriske utviklingsmodeller. Men nettopp i denne situasjonen har mange vitnet for oss om at det er mulig å se virkeligheten på en annen måte, med åpne hender å ta imot den som en gave, ikke å utnytte skaperverket, men å ta vare på det, i tillit til Gud. Han er vår Far og hører bønnen til de som lider urett, sier Sirak (jf. 35,16). Også i Kirken skjer det ofte at de fattiges stemmer ikke blir hørt og at de til og med blir gjort narr av og brakt til taushet fordi de oppleves som plagsomme. La oss be om den nåde å lytte til de fattiges rop: For Kirken er det  håpets rop. For Kirken er de fattiges rop håpets rop. Hvis vi gjør deres rop til vårt, vil også vår bønn gå gjennom skyene, det kan vi være sikre på.

 

Fra messen i Peterskirken søndag 27. oktober 2019

Les også:

Amazonas: En ny retning og en integrert økologi
Amazonassynoden: Omröstning om slutdokumentet
Påven Franciskus: Amazonassynoden involverar alla

28 oktober 2019, 09:06