Angelus annen søndag i advent

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 10. desember var evangelieteksten fra begynnelsen av Markusevangeliet:

Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn. Hos profeten Jesaja står det skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. […] (Mark 1,1–9 fra Bibel 2011)

Her følger pave Frans’ ord før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god dag!

Andre søndag i advent taler evangeliet til oss om døperen Johannes, Jesu forløper (jf. Mark 1,1–8), og beskriver ham som en røst som roper i ødemarken (jf. vers 3). Ødemarken, et tomt sted, der det ikke finner sted noen kommunikasjon, og røsten, vårt redskap for å tale: Tilsynelatende motsier disse bildene hverandre. Men i døperen settes de i forbindelse med hverandre.

Ødemarken

Ødemarken. Johannes preker der, i nærheten av Jordanelven, like ved stedet der hans folk mange århundrer tidligere var kommet inn i det lovede land (jf. Jos 3,1–17). Ved å gjøre det er det som om han sier: for å lytte til Gud må vi vende tilbake til det sted der han i førti år ledsaget, beskyttet og oppdro sitt folk, i ødemarken. Ødemarken er stillhetens sted, stedet for det vesentlige, steder der man ikke kan tillate seg å bli stående ved gagnløse ting, men må konsentrere seg om det som er uunnværlig for å leve.

Og dette er en påminnelse som stadig er aktuell: for å komme seg framover på livets vandring er det nødvendig å kvitte seg med det som er «for mye». Å leve godt ikke er å fylle seg selv med gagnløse ting, men å befri seg for overflødige, for å kunne gå dypt inn i seg selv og grave fram det som virkelig er viktig i Guds øyne. Bare om vi – gjennom stillhet og bønn – gir rom for Jesus, som er Faderens Ord, vil vi bli i stand til å befri oss fra tomme ord og slarving, som virker forurensende. Stillhet og nøkternhet – i ord, i vår bruk av ting, i sosiale medier og andre medier – er ikke bare en smule forsakelse eller dyd; de er vesentlige elementer i kristenliv.

Røsten

Og nå kommer vi til det andre bildet, røsten. Den er det redskap som vi anvender for å få fram det vi tenker og det vi gjemmer i vårt hjerte. Vi forstår da at røsten henger nært sammen med stillhet, for den kan uttrykke det som modnes inne i oss, ved at vi lytter til det som Ånden tilhvisker oss. Den som ikke klarer å være stille, kan neppe ha noe godt å si. Jo mer lydhør stillheten er, desto sterkere er ordet. I døperen Johannes henger røsten sammen med hans erfaring, som er ekte, og med hans hjerte, som er rent.

Spørsmål

Vi kan spørre oss selv: Hvilken plass har stillhet i min hverdag? Er det en tom, kanskje tyngende stillhet? Eller et rom for å lytte, for å be, for å dra omsorg for mitt hjerte? Er mitt liv nøkternt? Eller er det fullt av overflødige ting? La oss verdsette stillhet, nøkternhet og lytting selv om det er å gå mot strømmen.

Bønn

Måtte Maria, stillhetens jomfru, hjelpe oss å elske ødemarken, for å bli troverdige røster som forkynner hennes Sønn, som kommer.