Angelus allehelgensdag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen 1. november:

Hellighet er både gave og vandring

Kjære brødre og søstre, god dag, og god festdag!

I dag feirer vi allehelgensdag. I lys av denne festen vil vi tenke litt nærmere over hellighet, spesielt over to kjennetegn ved sann hellighet: At den er en gave – en presang, kan ikke kjøpes – og at den samtidig er en vandring. En gave og en vandring.

Hellighet som gave

Først: en gave. Hellighet er en gave fra Gud, og denne gaven mottok vi med dåpen: Om vi lar den vokse, kan den endre vårt liv fullstendig (jf. Gaudete et exsultate, 15). Helgenene er ikke fjerne helter, utenfor vår rekkevidde, men mennesker som vi, de er venner med det samme utgangspunkt som vi, nemlig dåpen. Ja, om vi tenker etter, har vi sikkert møtt noen av dem, en eller annen hverdagshelgen, et eller annet rettferdig menneske, et menneske som virkelig lever sitt kristenliv, og det i enkelhet … Det er de som jeg liker å kalle «vegg-i-vegg-helgenene», som lever et vanlig liv blant oss. Hellighet er en gave som tilbys alle, for at vi skal kunne ha et lykkelig liv. Og hva er for øvrig vår første reaksjon når vi mottar en gave? Nettopp det at vi er glade og lykkelige, for det betyr at det finnes noen som er glad i oss; og hellighetens gave gjør oss glade fordi Gud er glad i oss.

Vårt takksigelse: hellighet som en vandring i fellesskap

Men enhver gave krever å bli tatt imot, og medfører et ansvar for å komme med et svar, et «takk». Hvordan takke for helligheten? Denne gaven medfører en oppfordring til å sørge for at gaven ikke kastes bort. Alle døpte har mottatt det samme kall til å «holde fast ved den helliggjørelse de har fått del i, og føre den videre i sitt liv» (Lumen gentium, 40). Og derfor – og her kommer vi til det andre punktet – er hellighet også en vandring, en vandring som vi må foreta sammen, idet vi hjelper hverandre, i forening med de utmerkede «medklatrere» som helgenene er.

Helgenene er våre storesøsken

De er våre storebrødre og storesøstre, som vi alltid kan regne med: Helgenene støtter oss, og når vi tar feil av veien, unnlater de ikke, med sitt stille nærvær, å vise oss til rette; de er oppriktige venner, som vi kan stole på, for de vil vårt beste. I deres liv finner vi et forbilde, i deres bønn mottar vi hjelp og vennskap, og vi knyttes sammen med dem i søskenkjærlighet.

Spørsmål

Hellighet er en vandring, hellighet er en gave. Vi kan da spørre oss selv: Husker vi på at vi har mottatt Den hellige ånd i gave, han som kaller oss til hellighet og hjelper oss å nå fram til hellighet? Takker jeg Den hellige ånd for dette, for hellighetens gave? Føler jeg helgenenes nærvær, snakker jeg med dem, henvender jeg meg til dem? Kjenner jeg livshistorien til noen av dem? Det gjøre oss godt å kjenne helgenenes liv og å la deres forbilde bevege oss. Og det gjør oss meget godt å henvende oss til dem i bønn.

Bønn

Maria, alle helliges dronning, la oss glede oss over den gaven vi har mottatt, og la ønsket om å nå vårt evige bestemmelsessted vokse i oss.