Angelus: Kongssønnens bryllup

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 15. oktober var evangelieteksten:

Igjen talte Jesus til dem i lignelser: «Himmelriket kan sammenlignes med en konge som skulle holde bryllup for sønnen sin. Han sendte tjenerne sine til de innbudte og ba dem komme til bryllupet. Men de ville ikke komme. Da sendte han andre tjenere ut som skulle si til de innbudte: ‘Festmåltidet har jeg gjort i stand, oksene og gjøkalvene er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!’ Men de brydde seg ikke om det; en gikk til sin åker og en annen til sin forretning. […] (Matt 22,1–14 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Den gavmilde kongen

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag forteller evangeliet om en konge som gjør i stand en bryllupsfest for sønnen sin (jf. Matt 22,1–14). Det er en mektig mann, men framfor alt en gavmild far, som innbyr alle fordi han ønsker å dele sin glede med dem. Hans hjertegodhet ser vi spesielt av det at han ikke tvinger noen, men innbyr alle, selv om denne framgangsmåten innebærer muligheten for avslag. Vi legger merke til at når han gjør i stand til selskapet tilbyr han gratis en anledning til å møtes, til fest. Dette er det Gud gjør i stand for oss: et selskap, for å være sammen i samfunn med ham og med hverandre. Og vi, alle vi, er altså Guds innbudte. Men av oss krever en bryllupsfest tid og engasjement, et «ja»: å møte opp, å ta imot Herrens innbydelse – han innbyr oss, men han lar oss være fri.

Far-barn-relasjon

Dette er denne typen relasjon Faderen tilbyr oss: Han kaller oss til å være sammen med seg, og lar det være opp til oss å si ja eller nei. Han foreslår ikke et hersker-undersått-forhold, men et far-barn-forhold, som nødvendigvis er betinget av vårt frie samtykke. Gud respekterer friheten, stor respekt. Den hellige Augustin sier noe fint om dette: «Gud skapte deg uten deg, men han kan ikke frelse deg uten deg» (Sermones CLXIX, 13). Og selvsagt ikke fordi han ikke kan – han er allmektig! – men fordi han respekterer vår frihet helt ut, siden han er kjærligheten. Gud foreslår, han påtvinger seg aldri.

«Men de ville ikke komme»

La oss vende tilbake til lignelsen. Ifølge teksten «sendte [kongen] tjenerne sine til de innbudte og ba dem komme til bryllupet. Men de ville ikke komme» (vers 3). Her har vi dramaet i historien: «nei» til Gud. Men hvorfor avslår mennekene hans innbydelse? Var det kanskje en ubehagelig innbydelse? Nei, men likevel – sier evangeliet – «brydde [de] seg ikke om det; en gikk til sin åker og en annen til sin forretning» (vers 5). De bryr seg ikke om det, for de tenker på sine egne saker. Og den kongen, som er far, Gud, hva gjør han? Han gir seg ikke, han fortsetter å innby, ja han utvider innbydelsen, helt til han finner noen som tar imot den, blant de fattige. Av dem, som vet ikke at de ikke har stort annet, er det mange som kommer, og bryllupssalen blir fylt (jf. versene 8–10).

Ikke fritid, men befriende tid sammen med Herren

Brødre og søstre, hvor ofte bryr vi vel oss ikke om Guds innbydelse fordi vi er opptatt av våre egne saker! Ofte kjemper man for å ha fritid, men i dag innbyr Jesus oss til å finne befriende tid: tid som vies Gud, som letter og leger vårt hjerte, som lar fred, tillit og glede vokse i oss, som frelser oss fra det onde, fra ensomhet og fra meningsløshet. Det er bryet verdt, for det er fint å være sammen med Herren, å gi ham rom. Hvor? Ved messen, ved å lytte til Ordet, i bønn og også i nestekjærlige gjerning, for ved å hjelpe noen som er svak eller fattig, ved å holde noen som er ensom med selskap, ved å lytte til noen som ber om oppmerksomhet, ved å trøste noen som lider, er man sammen med Herren, som er nærværende i alle trengende mennesker. Men mange tenker at disse tingene er «å kaste bort tiden», og så lukker de seg inne i sin egen private verden; og det er trist. Og det avstedkommer tristhet. Det finnes så mange triste hjerter! Av denne grunn, fordi er lukkede.

Spørsmål

La oss da spørre oss: Hvordan svarer jeg på Guds innbydelser? Hva slags rom gir jeg ham i min hverdag? Avhenger min livskvalitet av mine saker og min fritid, eller av kjærligheten til Herren og til mine søsken, framfor alt de mest trengende?

Bønn

Måtte Maria, som med sitt «ja» ga plass til Gud, hjelpe oss ikke å være døve for hans innbydelser.