Sök

«Den bortkomne sønnen» (Guercino) «Den bortkomne sønnen» (Guercino) 

Angelus: Den bortkomne sønnen

«Da jeg ble far, forstod jeg Gud», siterte pave Frans fra en roman. En sønn som endelig vender hjem vil en skikkelig far alltid ta imot med fest og fryd!

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 27. mars var evangelieteksten:

[…] Da ble [den eldste sønnen] sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’» (Luk 15,1–3.11–32 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Vi er den yngste sønnen

Kjære brødre og søstre, god søndag, god dag!

Denne søndagens evangelietekst er det som ofte kalles for lignelsen om den bortkomne sønnen (jf. Luk 15,11–32). Den bringer oss til Guds hjerte, han som alltid tilgir, med medlidenhet og ømhet. – Alltid. Gud tilgir alltid. Det er vi som går lei av å be om tilgivelse, men han tilgir alltid! – Lignelsen sier oss at Gud er Far. Ikke bare ønsker han sønnen sin velkommen tilbake, men han fryder seg og holder fest for ham som er kommet hjem etter å ha ødslet bort alt han eide. Vi selv er den sønnen, og det er gripende å tenke på hvor sterkt Faderen alltid elsker oss og venter på oss.

Vi er også den eldste sønnen

Men også den eldste sønnen er med i lignelsen. Stilt overfor denne Faren kommer han i krise. Det kan også skje oss. For inne i oss har vi også denne andre sønnen, og i det minste delvis er vi fristet til å gi ham rett: Han hadde alltid gjort sin plikt, han var ikke dratt hjemmefra, derfor blir han sint når han ser Faren ta imot, med åpne armer, den sønnen som hadde oppført seg dårlig. Han protesterer og sier: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud», men for «denne sønnen din» holder du til og med fest! (versene 29–30). «Jeg skjønner meg ikke på deg»: Dette er den eldste sønnens harme.

Et gudsforhold preget av plikt

Disse ordene får fram problemet til den eldste sønnen. I sitt forhold til Faren baserer han alt på ren overholdelse av bud, på pliktfølelse. Det kan være også vårt problem, vårt problem oss imellom og med Gud: at vi taper av syne at han er Far og at vi lever en fjern religion bestående av forbud og påbud. Og følgen av en slik avstand er rigiditet mot vår neste, som vi ikke lenger oppfatter som vår bror eller søster. «Sønnen din» sier jo den eldste sønnen i lignelsen til Faren, ikke «broren min», som for å si: «Han er ikke min bror.» Og til slutt er det nettopp han som risikerer å bli stående utenfor hjemmet. For han, står det i teksten, «ville ikke gå inn» (vers 28). Fordi den andre var der.

«Faren kom ut og prøvde å overtale ham»

Da Faren ser dette, kommer han ut og prøver å overtale ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt» (vers 31). Han prøver å få ham til å forstå at for ham er hvert av barna hele hans liv. Det vet godt alle foreldre, som har det nærmest på samme måte som Gud. Det er vakkert, det som en pappa sier i en roman: «Da jeg ble far, forstod jeg Gud» (de Balzac, Far Goriot). På dette punkt i lignelsen åpner Faren sitt hjerte for den eldste sønnen og gir overfor ham uttrykk for to behov, som ikke er bud, men behov som kommer fra hjertet: «Nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende» (vers 32). La oss se om også vi har Farens to behov i vårt hjerte: å holde fest og fryde oss.

«Nå må vi holde fest»

For det første må vi holde fest, altså vise vår nærhet til dem som angrer seg eller er underveis, til dem som er i krise eller er fjerne. Hvorfor må vi det? For det vil hjelpe dem å overvinne den frykt og motløshet, som lett kan komme fra minnet om egne feil. Den som har gjort noe feil føler ofte sitt eget hjerte bebreide seg; avstand, likegyldighet og stikkende ord er da ikke til hjelp. Ifølge Faderen må vi altså tilby disse menneskene en varm velkomst, som oppmuntrer dem til å stå på. «Men far, dette mennesket har sannelig gjort litt av hvert!»: Gi det en varm velkomst. Og vi, gjør vi det? Oppsøker vi dem som er fjerne, ønsker vi å holde fest med dem? Et åpent hjerte, et virkelig lyttende øre, et ekte smil kan gjøre mye godt; hold fest, ikke få andre til å føle seg utilpass.

Faren kunne ha sagt: Greit sønn, gå nå hjem, ta fatt på arbeidet igjen. Gå opp på rommet ditt og slå deg ned, og så til arbeid! Dette ville ha vært en god tilgivelse. Men nei! Gud klarer ikke å tilgi uten å holde fest! Og Faren holder fest for han er så glad over at sønnen er vendt tilbake.

«Nå må vi være glade»

Og ifølge Faderen må vi også fryde oss. Om vi har et hjerte som er samstemt med Gud, vil vi fryde oss når vi ser et menneske angre seg, uansett hvor grove feil vedkommende har gjort. Vi blir ikke stående ved feilene, retter ikke fingeren mot det onde, men gleder oss for den andre, for den andres gode er også mitt gode! Og vi, klarer vi å se andre slik? Vet vi å glede oss for andre?

De hvite lommetørklærne

Må jeg få lov til å fortelle en historie. Den er oppdiktet, men viser Faderens hjerte. For en tre, fire år siden var det en operapop om den bortkomne sønnen, med hele historien. Mot slutten, når sønnen bestemmer seg for å vende tilbake til faren, forhører han seg med en venn og sier til ham: «Vet du, jeg er redd for at faren min avviser meg, at han ikke tilgir meg.» Og vennen råder ham: «Send et lite brev til pappaen din. Skriv: ‘Far, jeg angrer, jeg vil hjem igjen, men jeg er ikke sikker på om du vil like det. Om du vil ha meg, så vær så snill og heng et hvitt lommetørkle i vinduet!’» Og så begynte sønnen å gå. Da han nærmet seg hjemmet, fikk han i siste sving se huset foran seg. Og hva så han? Ikke ett lommetørkle; hele huset var fullt av hvite lommetørklær, det var lommetørklær i alle vinduene, overalt! Faderen mottar oss slik, uforbeholdent, med glede. Dette er vår Far!

Bønn

Må jomfru Maria lære oss å ta imot Guds barmhjertighet, slik at det blir det lys som vi ser vår neste i.

***

Pavens ord etter angelusbønnen

28 mars 2022, 08:46