Sök

Vatican News
Jesus går på vannet Jesus går på vannet 

Angelus: Jesus går på vannet

«Herre, berg meg!». Vi trenger ikke skamme oss over å skrike når vi synker. Den oppstandne vil straks gripe fatt i oss.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 9. august var evangelieteksten:

Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. […] (Matt 14,22–33 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen, med i tillegg deloverskrifter:

Jesus i bønn

Kjære brødre og søstre, god dag!

Denne søndagen forteller evangeliet (jf. Matt 14,22–33) om Jesus som går på sjøen i storm. Etter å ha stilt folkemengdens sult med fem brød og to fisker – slik vi hørte forrige søndag – får Jesus disiplene til å gå i båten for å vende tilbake til den andre siden. Han sender folket av sted og går alene opp i fjellet for å be. Han går fullstendig inn i fellesskapet med Faderen.

Jesus går på vannet

Under den nattlige overfarten over sjøen blåser det plutselig opp, og disiplenes båt må kjempe seg fram. Dette er vanlig til sjøs. Det er da de får se noen komme mot dem, gående på vannet. De blir skrekkslagne. De tenker at det er et gjenferd og skriker av angst. Jesus beroliger dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!». Da svarer Peter, han som var så bestemt av seg: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» En utfordring. Og Jesus sier: «Kom!» Peter stiger ut av båten og tar noen skritt, men så skremmer vinden og bølgene ham, og han begynner å synke. «Herre, berg meg!» roper han, og Jesus rekker ut hånden og griper fatt i ham. «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» sier han.

Jesus griper fatt i oss

Denne fortellingen inviterer oss til å ha tillit til Gud og overgi oss til ham, spesielt i prøvelser og trengsler. Når tvil og frykt plager oss og vi føler at vi synker, når vi opplever vanskelige tider i vår liv og alt blir mørkt, da må vi ikke skamme oss over å skrike: «Herre, berg meg», slik Peter gjorde (vers 30). Å banke på Guds hjerte, på Jesu hjerte: «Herre, berg meg!» Det er en vakker bønn. Vi kan gjerne gjenta den ofte: «Herre, berg meg!» Og vi må gjerne ta oss god tid til å betrakte Jesu handlemåte: Han straks rekker ut hånden og griper fatt i vennens hånd. Jesus er dette, Jesus gjør dette, Jesus er Faderens hånd, han overlater oss aldri til oss selv; han er Faderens sterke og trofaste hånd, den som alltid vil bare vårt beste. Gud er ikke sterk lyd, Gud er ikke storm, ikke ild, ikke jordskjelv – slik fortellingen om profeten Elia minner oss om i dag. Gud er skjør stillhet – «talende stillhet», bokstavelig talt – som ikke trenger seg på, men ber oss høre etter (jf. 1 Kong 19,11–13). Å tro er midt i stormen å ha hjertet vendt mot Gud, mot hans kjærlighet, mot hans faderlige ømhet. Dette ønsket Jesus å lære Peter og disiplene dengang og oss nå. Han vet godt at i mørke og triste øyeblikk er vår tro fattig – vi er alle sammen lite troende, jeg også, vi alle sammen – og vår vandring kan være vanskelig og forhindret av motstridende krefter. Men han er Den oppstandne! La oss ikke glemme at han er Herren som for å berge oss har gjennomgått døden. Allerede før vi gir oss til å søke ham, er han ved vår side. Ved å løfte oss opp fra våre fall, får han oss til å vokse i tro. Kanskje vi i vårt mørke roper «Herre! Herre!» i den tro at han er langt borte. Men han sier: «Her er jeg!». Å, her var han, sammen med meg! Slik er Herren.

Båten i storm

Båten i stormens makt er et bilde på Kirken. I alle tidsaldre kommer Kirken ut for motvind og til tider meget harde prøvelser: Vi minnes de lange og forbitrede forfølgelsene i forrige århundre, og på visse steder også i våre dager. I slike situasjoner kan vi være fristet til å tenke at Gud har forlatt oss. Men i virkeligheten er det nettopp i slike stunder at våre vitnesbyrd om tro, kjærlighet og håp stråler sterkest. Den oppstandne Kristi nærvær i hans Kirke gir nåde til å vitne inntil martyrdom, og av dette spirer nye kristne og forsonings- og fredsfrukter til beste for hele verden.

Bønn

Når vår tillit til Gud settes på prøve av mørke og livets stormer, må vi da ved Marias forbønn holde ut i tro og broderlig kjærlighet.

10 augusti 2020, 12:08