Sök

Vatican News
Sønnen kommer hjem Sønnen kommer hjem 

Angelus: Den bortkomne vender hjem

«Her tar Jesus imot syndere og innbyr dem til sitt bord». Det kan gjerne stå på kirkedørene våre, sa pave Frans under angelus søndag 15. september.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 15. september, dagen etter festen for korsets opphøyelse, var evangelieteksten:

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.  Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? […]» (Les resten av Luk 15,1–32 i Bibel 2011)

Her følger alt som paven sa før angelusbønnen:

«Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem»

Kjære brødre og søstre, god dag!

I begynnelsen av dagens evangelietekst (Luk 15,1–32) er det noen som kritiserer Jesus. De blir forarget over å se ham i selskap med tollere og syndere og sier: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem» (vers 2). I virkeligheten finnes det et vidunderlig budskap i denne setningen. Jesus tar imot syndere og spiser sammen med dem. Det er det som skjer med oss under enhver messe i enhver kirke: Jesus er glad for å ta imot oss ved sitt bord, der han ofrer seg selv for oss. Vi kunne godt skrevet dette på kirkedørene våre: «Her tar Jesus imot syndere og innbyr dem til sitt bord». Sine kritikere svarer Herren svarer med tre lignelser, tre vidunderlige lignelser, som viser hans forkjærlighet for dem som føler seg langt borte fra ham. Det ville være fint om dere alle sammen tok frem Lukasevangeliet i dag og leste de tre lignelsene i kapittel femten. De er vidunderlige!

Sauen

I den første lignelsen sier Jesus: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?» En av dere? Ingen fornuftig person. En fornuftig person regner litt på det og ofrer heller én sau for å beholde de andre nittini. Gud derimot gir ikke opp. For ham er det nettopp du som teller, nettopp du som ikke ennå ikke kjenner skjønnheten i hans kjærlighet, du som ennå ikke har latt Jesus bli midtpunktet i ditt liv, du som ikke greier å bekjempe din synd, du som på grunn av alt det vonde i ditt liv ikke lenger har noen tro på kjærligheten.

Mynten

I den andre lignelsen er du den lille mynten som Herren ikke kan avfinne seg med å ha mistet. Han slutter ikke å lete etter den: Han ønsker å si deg at du er dyrebar i hans øyne, at du er enestående. Ingen kan erstatte deg i Guds øyne. Du har en plass, du er du, og ingen kan erstatte deg; og slik er det også med meg, ingen kan erstatte meg i Guds hjerte.

Den yngste sønnen

I den tredje lignelsen er Gud faren som venter på at den bortkomne sønnen skal komme hjem igjen: Gud venter alltid på oss, han blir ikke trett og mister aldri motet. For vi – hver enkelt av oss – er sønnen som igjen blir omfavnet, mynten som igjen kommer til rette, sauen som igjen blir kjærtegnet og lagt opp på skuldrene. Hver dag venter han på at vi skal bli oppmerksomme på hans kjærlighet. «Men jeg har gjort så mye galt, så altfor mye galt!», sier du kanskje. Ikke vær redd: Gud elsker deg, han elsker deg slik du er, og han vet at det eneste som kan forandre livet ditt er hans kjærlighet.

Den eldste sønnen

Men vi er fri til å si nei til Guds uendelige kjærlighet til oss syndere, altså til selve kjernen i evangeliet. Det er det den eldste sønnen i lignelsen gjør. Der og da fatter han ikke kjærligheten; det er snarere en herre enn en far han har i tankene. Også for oss er dette en fare: å tro på en gud som er mer streng enn barmhjertig, en gud som beseirer det onde med makt, og ikke med tilgivelse. Men slik er det ikke. Gud frelser med kjærlighet, ikke med makt; han tilbyr frelsen, han påbyr den ikke. Men den eldste sønnen aksepterer ikke farens barmhjertighet. Han lukker seg, og enda verre: Han fordrister seg til å anse seg selv som rettferdig, som forrådt, og han bedømmer alt ut fra sin egen oppfatning av rettferdighet. Han blir sint på broren og bebreider faren: «Når denne sønnen din kommer hjem, slakter du gjøkalven» (jf. vers 30). Denne sønnen din: Han sier ikke «broren min», men «denne sønnen din». Han føler seg som enesønn. Også vi tar feil når vi tror at vi selv er rettferdige og de andre er onde. Ikke la oss tro at vi er gode, for alene, uten den gode Guds hjelp, kan vi ikke seire over det onde. Ikke glem å finne frem Lukasevangeliet i dag og lese de tre lignelsene i kapittel femten. Det vil gjøre dere godt, det er sunnhet i det.

Ta imot tilgivelse

Hvordan kan man slå det onde? Ved å ta imot tilgivelse fra Gud og fra våre søsken. Det skjer hver gang vi går til skrifte: Der mottar vi Fars kjærlighet, som vinner over vår synd: Synden finnes ikke lenger, Gud glemmer den. Når Gud tilgir, mister han minnet, han glemmer våre synder, han lar alt går i glemmeboken. Gud er umåtelig god mot oss! Han er ikke som vi, som selv etter å ha sagt «det gjør ingenting», ved første anledning husker all den urett vi har lidt – med renter. Nei, Gud tar bort det onde, han gjør oss nye innvendig og vekker slik gleden i oss – glede, ikke tristhet, ikke indre mørke, ikke mistro. Glede!

Bønn

Fatt mot, brødre og søstre, med Gud får ingen synd siste ord. Må Vår frue, som løser knutene i vårt liv, sette oss fri fra vår innbilning om å være rettferdige og få oss til å føle behovet for å gå til Herren, som alltid venter på oss og vil omfavne og tilgi oss.

***

Se også:
Pave Frans’ katekeser over barmhjertighet, gitt i Barmhjertighetsåret 2015–2016

16 september 2019, 10:35