Cerca

Vatican News
Pave Frans under messen i Peterskirken torsdag 24. mai 2019 Pave Frans under messen i Peterskirken torsdag 24. mai 2019  (AFP or licensors)

Pavens Caritas-preken

Det oppsto konflikter blant de første kristne. Hvordan klarte de å løse dem og holde sammen i én flokk? Ved å bli i Jesu kjærlighet og gå hans vei. Paven utdypet særlig to sider ved dette: De lyttet ydmykt og ordentlig til hverandre og «øvde seg i desinteresse for seg selv», og dessuten hadde de mot til å gi slipp på slikt som egentlig ikke var viktig.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Messen i Peterskirken innledet Caritas Internationalis generalforsamling i Roma, med tema inspirert av Laudato sì: «Èn menneskefamilie, ett felles hjem».

 

Dagens tekster var Apg 15,7–21, deler av Sal 96, og  Joh 15,9–11.  Prekenen var hovedsakelig basert på første lesning, fra Apostlenes gjerninger:

Etter et hardt ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: «Brødre […]». […] Da ble hele forsamlingen stille, og de hørte på Barnabas og Paulus, som fortalte om alle de tegn og under Gud hadde gjort blant hedningene gjennom dem. Da de var ferdige med å tale, grep Jakob ordet og sa: «Brødre, hør på meg! Simeon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger for sitt navn. Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: «[…]» (les resten av Apg 15,7–21 i Bibel 2011).

Her følger hele prekenen:

I dagens lesning fra Apostlenes gjerninger forteller Guds ord om det første store møtet i Kirkens historie. Det var oppstått en uventet situasjon: Hedningene kom til tro. Og da kom stridsspørsmålet: Må også de, som de andre, holde alle budene i den gamle Loven? Det var et vanskelig valg, og Herren var ikke lenger der. Man kan lure: Hvorfor hadde ikke Jesus etterlatt seg noen råd for å kunne bilegge i det minste dette første harde ordskiftet (Apg 15,7)? Det ville ha vært nok om han hadde kommet med en liten anvisning til apostlene, som hadde vært sammen med ham hver bidige dag i flere år. Hvorfor hadde ikke Jesus gitt dem klare regler, som kunne brukes til å avgjøre alle spørsmål, uten å kaste bort tid?

Her er effektivitetsmaniens fristelse: å tenke at det går bra med Kirken hvis den har alt under kontroll, hvis den lever uten store rystelser, med kalenderen i orden til enhver tid, hvis alt er velregulert. Det er også kasuistikkens fristelse … Men Herren går ikke fram på denne måten. Fra himmelen sender han faktisk ikke noe svar til forsamlingen; han sender Den hellige ånd. Og Ånden kommer ikke med dagsordenen, han kommer som ild. Jesus ønsker ikke at Kirken skal være en perfekt modell, som finner behag i sin egen organisasjon og i stand til å forsvare sitt eget gode navn. – De er fattige, de lokalkirker som strever fryktelig med organisering og planlegging, som prøver å ha alt klart, alt riktig fordelt. Jeg pines av dem.  – Jesus levde ikke slik; han var på stadig vandring og fryktet ikke livets rystelser. Evangeliet er vårt livsprogram, det inneholder alt. Det lærer oss at man ikke behandler spørsmål med ferdige oppskrifter, at troen ikke er en etappeplan, men en «Vei» (Apg 9,2), og at den veien skal tilbakelegges sammen, alltid sammen, fulle av tillit. Av fortellingen i Apostlenes gjerninger lærer vi tre elementer, som er vesentlige for Kirken under vandringen: lyttingens ydmykhet, helhetens nådegave og forsakelsens mot.

La oss begynne med det siste, med forsakelsens mot. Resultatet av den store diskusjonen var ikke å pålegge noe nytt, men å gi slipp på noe gammelt. Det var ikke småtteri disse første kristne ga slipp på: Det handlet om viktige tradisjoner og religiøse bud, som det utvalgte folk satte pris på. Deres religiøse identitet stod på spill. Likevel valgte de å sette forkynnelsen av Herren først; de kom til at den er mer verdt enn alt annet. For misjonens skyld – for gjennomsiktig og troverdig å kunne forkynne for hvem som helst at Gud er kjærlighet – kan og må man gi slipp overbevisninger og menneskelige tradisjoner som er mer til hinder enn til hjelp. Mot til å gi avkall. Også vi trenger sammen å gjenoppdage forsakelsens skjønnhet, fremfor alt skjønnheten i å forsake oss selv. Den hellige Peter sier at Herren «ved troen renset hjertene» (jf. Apg 15,9). Gud renser, forenkler og for vekstens skyld fjerner han ofte noe, heller enn å legge til mer, slik vi gjerne gjør. Sann tro renser fra uheldig hang. For å følge Herren må vi gå raskt, og for å gå raskt må vi lette oss selv, selv om det koster. Som Kirke er vi ikke kalt til forretningskompromisser, men til evangeliske sprang. Og når vi renser oss, når vi reformerer oss, må vi unngå «gattopardismo», altså å endre på noe for syns skyld, for at alt i virkeligheten skal bli ved det gamle. Dette skjer for eksempel når man for å holde tritt med tiden og se unge ut, sminker litt på overflaten av ting. Herren ønsker ikke kosmetiske utbedringer, han ønsker hjertets omvendelse, og den kommer gjennom forsakelse. Den viktigste reformen er å gå ut av seg selv.

La oss se hvordan de første kristne klarte det. De startet med å lytte ydmykt til hverandre, og slik fikk de forsakelsens mot. De øvde seg i desinteresse for seg selv: Vi ser at hver og en lar den andre tale og er villig til å endre sine egne overbevisninger. Bare den som lar den andres stemme virkelig trenge inn i seg, klarer virkelig å lytte. Og jo mer interessen for de andre vokser, jo mer øker desinteressen for en selv. Vi blir ydmyke ved å følge lyttingens vei. Den holder oss tilbake fra å ville hevde oss, fra å holde hårdnakket fast på våre egne ideer, fra med alle midler å søke bifall. Ydmykhet oppstår når man lytter i stedet for å snakke; når man slutter å være midtpunkt. Og den vokser så gjennom ydmykelser. Det er den ydmyke tjenestens vei, den som Jesus gikk. Det er på denne kjærlighetsveien at Ånden stiger ned og veileder oss.

For den som vil gå kjærlighetens veier, innebærer ydmykhet og lytting å ha øre for de små. La oss igjen se på de første kristne: Alle er stille og lytter til Barnabas og Paulus. De var de sist ankomne, men får fortelle alt det Gud hadde gjort gjennom dem (jf. Apg 15,12). Det er alltid viktig å lytte til alle, særlig til de små og de siste. I verden er det de mest velutrustede om taler mest, men blant oss kan det ikke være slik, for Gud elsker å åpenbare seg gjennom de små og de siste. Og han ber alle om ikke å betrakte noen ovenfra og ned. Bare når man hjelper noen å reise seg opp er det lov; ellers ikke.

Og dessuten bør man lytte til livet: Barnabas og Paulus forteller om sine opplevelser, ikke om sine ideer. Det er slik Kirken anvender åndelig skjønn; ikke foran datamaskiner, men med blikk for menneskers virkelighet. Ideer diskuterer man, men situasjoner anvender man åndelig skjønn på. Mennesker fremfor programmer, med det ydmyke blikket til den som vet å søke Guds nærvær i de andre. Gud bor ikke i storheten av det vi gjør, men i litenheten til de fattige som vi møter. Hvis vi ikke ser direkte på dem, ender vi opp med stadig å se på oss selv, og gjør dem til redskaper for vår selvhevdelse – vi bruker dem.

Fra lyttingens ydmykhet til forsakelsens mot: Alt passerer gjennom helhetens nådegave. I den første Kirkens diskusjon har alltid enheten forrang fremfor de ulike delene. For hver enkelt er det ikke egne preferanser og strategier som kommer først, men det å være og føle seg som Jesu Kirke, samlet rundt Peter, i kjærligheten som ikke skaper uniformitet, men fellesskap. Ingen visste alt, ingen hadde nådegavenes helhet, men hver og en hadde helhetens nådegave. Dette er vesentlig, for man kan ikke virkelig gjøre godt, hvis man ikke virkelig er glad i andre. Hva var hemmeligheten til de første kristne? Riktignok hadde de ulike følsomheter og orienteringer, og blant dem fantes også sterke personligheter - men fremfor alt fantes kraften til å elske hverandre i Herren. Vi ser det i Jakob. Når han skal trekke konklusjoner, sier han lite egenprodusert og siterer Guds ord mye (jf. Apg 15,16–18). Han lar Ordet tale. Djevelens stemme og verdens stemme fører til splittelse, mens Den gode hyrdes stemme samler flokken til én. Og slik bygges fellesskapet opp på Guds ord og blir i hans kjærlighet.

 

«Bli i min kjærlighet» (Joh 15,9); det er det Jesus ber oss om i evangeliet. Hvordan? Ved å holde oss nær ham – Det brutte brød. Det hjelper å være foran tabernaklet og foran de mange levende tabernaklene, altså de fattige. Eukaristien og de fattige, faststående tabernakel og bevegelige tabernakler: Der blir man i kjærligheten og tar opp i seg Det brutte brøds mentalitet. Der forstår man det «som» som Jesus taler om: «Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere» (Joh 15,9). Og hvordan har Far elsket Jesus? Ved å gi ham alt, uten å holde noe tilbake for seg selv. Vi uttrykker det i Credo: «Gud av Gud, lys av lys»; han ga ham alt. Når vi i stedet er tilbakeholdende med å gi, når vi synes at det viktigste er å forsvare våre egne interesser, så tar vi ikke etter Guds «som», så er vi ikke en fri og befriende Kirke. Jesus ber oss om å bli i ham, ikke i våre ideer; om å slutte å ville kontrollere og styre alt; han ber oss stole på hverandre og gi oss hen til hverandre. La oss be Herren om å befri oss fra effektivitetsmani, fra verdslighet, fra den subtile fristelsen til å dyrke oss selv og vår dyktighet, fra organiseringssyke. La oss be om den nåde å ta imot den veien som Guds ord peker ut for oss: ydmykhet, fellesskap, forsakelse.

24 maj 2019, 15:36