Pavens preken påskenatt
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Evangelieteksten var fra Markusevangeliet:
Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. […] (Mark 16,1–7 fra Bibel 2024)
Her er pavens preken ved påskevigilien den 30. mars i Peterskirken:
Når kvinnene går til graven, lysner det av dag, men inne i dem er det fortsatt nattemørke. Selv om de går, står de egentlig stille: Deres hjerte er blitt igjen ved foten av korset. Langfredagens tårer blender dem, de er lamslått av sorg, de er overbevist om at nå er alt over, om at med steinen foran graven tar Jesu historie slutt. Og nettopp steinen er fremst i deres tanker. For de spør seg: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» (Mark 16,3). Men når de kommer fram, endevendes alt for dem av påskens overraskende kraft: «Da de så opp», står det i teksten, «fikk de se at steinen var rullet fra» (Mark 16,4).
La oss, kjære brødre og søstre, se nærmere på disse to forskjellige øyeblikkene, som fører oss til påskens uhørte glede: Først, i det første øyeblikket, engster altså kvinnene seg for om hvem som skal rulle bort steinen. Så, i det annet øyeblikk, ser de opp og får se at steinen allerede er rullet fra.
Først – første øyeblikk – tar vi det spørsmålet som plager dem i deres hjertesorg: Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra graven? Den steinen stod for slutten på Jesu historie, død og begravet i dødens natt. Han, selve livet som var kommet til verden, var blitt drept. Han, som hadde åpenbart Faderens barmhjertige kjærlighet, hadde ikke fått noen nåde. Han, som hadde satt syndere fri fra dom, var blitt dømt til korset. Fredsfyrsten, som hadde reddet kvinnen som hadde brutt ekteskapet, fra steining, var blitt gravlagt bak en stor stein. Den steinen, en uovervinnelig hindring, symboliserte alt det kvinnene bar på i sitt hjerte, mot den brast håpet. Alt ble slått i stykker mot den, som i et mørkt, vondt mysterium som hindret deres drømmer i å bli til virkelighet.
Brødre og søstre, slik kan også vi ha det. Iblant føles det som en tung gravstein er blitt dumpet ned foran inngangen til vårt hjerte. Den kveler livet, slukker tilliten, stenger oss inne i frykt og bitterhet, og sperrer veien til glede og håp. Dette er «dødens steinblokker», og vi møter dem underveis i alle de opplevelser og situasjoner som frarøver oss entusiasmen og styrken til å fortsette: i de lidelser som faller i vår lodd, og i tomrommet etter våre kjære når de dør; vi møter dem i nederlag og frykt som hindrer oss i å gjøre det gode vi vil; vi finner dem i all slags lukkethet som virker bremsende på vår raushet og hindrer oss i å åpne oss for kjærligheten; i egoisme og likegyldighet som motvirker byggingen av mer rettferdige og menneskelige byer og samfunn; vi finner dem i all den fredslengsel som knekkes av hatets grusomhet og krigens villskap. Når vi opplever slike skuffelser, aner vi at mange drømmer er dømt til å bli slått i stykker, og også vi engster oss og spør: Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra graven?
Men disse samme kvinnene, med hjertet fullt av mørke, bærer like fullt bud om noe usedvanlig: Da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Dette er Kristi påske, dette er Guds styrke: livets seier over døden, lysets triumf over mørket, håpets gjenfødelse midt oppe i nederlagets ruiner. Det er Herren, det umuliges Gud, som for alltid har rullet bort steinen, og som har begynt å åpne våre hjerter, for at håpet aldri skal ta slutt. Det er altså opp mot ham at også vi må se.
Så – det annet øyeblikk –: La oss se opp mot Jesus: Etter å ha tatt opp i seg vår menneskenatur, steg han ned i dødens avgrunn, gikk gjennom den, ved sitt guddommelige livs kraft, og åpnet slik en gløtt av uendelig lys for hver av oss. Han ble reist opp fra de døde, av Faderen, i sitt og vårt kjød, og åpnet, ved Den hellige ånds kraft, et helt nytt kapittel for menneskeheten. Fra da av kan ingen skuffelse og ingen lidelse, uansett hvor vond den måtte være, få siste ord om vårt livs mening og bestemmelse, så sant vi lar Jesus ta oss i hånden. Fra fra da av kan intet nederlag, ingen lidelse og ingen død stoppe vår vandring mot livets fylde, så sant vi lar Den oppstandne gripe oss. Fra da av sier vi kristne «at hele historien har en mening, en altomfattende mening, som ikke lenger er iblandet meningsløshet og mørke … en mening som vi kaller Gud … Til ham strømmer alt vårt vann i forvandling, det synker ikke ned i intethetens og meningsløshetens bunnløshet … For graven hans er tom, og han, som var død, har vist seg som Den levende» (jf. K. Rahner, Sämtliche Werke, Bd. 14: Christliches Leben. Aufsätze – Betrachtungen – Predigten. Freiburg 2006, 173–175).
Brødre og søstre, Jesus er vår påske, han er den som fører oss fra mørket til lyset, som har knyttet seg til oss for bestandig, som frelser oss fra synd og død, og gir oss tilgivelse og evig liv. Brødre og søstre, la oss se opp mot ham, la oss ta imot Jesus, livets Gud, i vårt liv, la oss i dag fornye vårt «ja» til ham. Da vil ingen steinblokk kunne kvele vårt hjerte, ingen grav vil kunne holde livsgleden innesperret, intet nederlag vil bety trøstesløs fortvilelse. Brødre og søstre, la oss se opp mot ham, og be om at hans oppstandelseskraft må rulle bort de steinblokker som tynger vår sjel. La oss se opp mot ham, Den oppstandne, og vandre i visshet om at hinsides våre mørke anelser og vår død finnes allerede det evige liv, som han kom for å gi oss.
Søster, bror, må ditt hjerte bryte ut i jubel i denne natt, i denne hellige natt! La oss sammen besynge Jesu oppstandelse: «Syng, syng alle sammen, elver og sletter, ørkener og fjell … syng for livets Herre, som har stått opp fra graven, mer strålende enn tusen soler! I natt jages fortvilelsens sangere bort, av folk som rammes av det onde og av urettferdighet, stedløse folk, martyrfolk. Smertens mann er ikke lenger i fengsel: Han har slått en bresje i muren, han skynder seg til dere. La et uventet rop runge i mørket: Han lever, han er oppstanden! Og dere, brødre og søstre, små og store … dere som lever i elendighet, dere som føler dere uverdige til å synge … må en ny flamme gjennomtrenge deres hjerte, må en ny friskhet klinge i deres stemme. Det er Herrens påske – brødre og søstre – det er de levendes fest» (jf. J-Y. Quellec, Dieu face nord, Ottignies 1998, 85–86).
***
