Pavens preken ved avslutningen av bønneuken for kristen enhet
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Torsdag 25. januar ble bønneuken for kristen enhet avsluttet med økumenisk vesper ved Paulus' grav i Paulusbasilikaen i Roma.
Ved vesperen ble blant annet bibelteksten for årets bønneuke lest:
Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» […] (Luk 10,25–37)
Her følger hele prekenen:
Den lovkyndige: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
Selv om den lovkyndige – i det evangeliet som vi har hørt – tiltaler Jesus som «Mester», vil han ikke la seg belære av ham, men vil «sette ham på prøve». En enda større uoppriktighet framgår dog av spørsmålet hans: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» (Luk 10,25). Å gjøre for å arve, å gjøre for å eie: Her har vi en fordreid religiøsitet, basert på eierskap framfor gave, en religiøsitet der Gud er middelet for å oppnå det jeg selv ønsker, ikke endemålet som skal elskes av hele ens hjerte. Men Jesus er tålmodig og ber den lovkyndige finne svaret i den loven som han jo er ekspert på og som befaler: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv» (Luk 10,27).
Den lovkyndige: «Hvem er så min neste?»
Da stiller mannen, som «ville rettferdiggjøre seg selv», et annet spørsmål: «Hvem er så min neste?» (Luk 10,29). Om det første spørsmålet truet med å redusere Gud til ens eget «jeg», søker dette spørsmålet å splitte: å splitte menneskene i dem som man må elske og dem som man kan overse. Og splittelse kommer aldri fra Gud, men fra djevelen, som er splitteren. Jesus kommer ikke med et teoretisk svar, men med lignelsen om de barmhjertige samaritanen, med en konkret historie, som utfordrer også oss. For, kjære brødre og søstre, det er presten og levitten som oppfører seg dårlig, som er likegyldige og setter overholdelse av egne religiøse tradisjoner foran behovene til det lidende menneske. I stedet er det en kjetter, en samaritan, som gir ordet «neste» mening, for han selv viser seg som en neste: Han har inderlig medfølelse, han går bort til sin bror og bøyer seg ømt over hans sår; han tar seg av ham, uavhengig av hans fortid og feil, og han tjener ham med hele seg selv (jf. Luk 10,33–35). Jesus kan da slutte at det riktige spørsmålet ikke er: «Hvem er så min neste?», men: «Viser jeg meg som en neste?» Bare denne kjærlighet, som blir uegennyttig tjeneste, bare denne kjærlighet som Jesus forkynte og levde ut, vil bringe splittede kristne nærmere hverandre. Ja, bare denne kjærlighet, som ikke vender tilbake til fortiden for å ta avstand fra eller peke finger av, bare denne kjærlighet som i Guds navn setter søsken foran jernhardt forsvar av eget religiøst system, bare denne kjærlighet vil forene oss. Først vår bror, deretter systemet.
Intet «hvem er så min neste?» oss imellom
Brødre og søstre, vi bør aldri stille spørsmålet: «Hvem er så min neste?» oss imellom. For alle døpte tilhører Kristi ene kropp; og enda mer fordi alle mennesker i hele verden er mine søsken, og sammen utgjør vi «symfonien av menneskeheten», som Kristus er den førstefødte og forløser for. Som den hellige Ireneus – som jeg hadde gleden av å utrope til «Enhetens lærer» – minner om: «Den som elsker sannheten må ikke la seg villede av enkelttonenes ulikhet og forestille seg at de ble skapt av hver sin kunstner og skaper […] men tenke at det er én som har skapt det hele» (Adv. haer. II, 25, 2). Så ikke: «Hvem er så min neste?», men: «Viser jeg meg som en neste?» Jeg selv, og deretter mitt fellesskap, min Kirke, min spiritualitet, viser de oss som nester? Eller er de barrikadert i forsvaret av egne interesser, nidkjære for sin autonomi, fullstendig oppslukt av egne profittberegninger, og innleder de forhold til andre kun for å mele sin egen kake? I så fall ville det dreie det seg ikke bare om strategiske feil, men om utroskap mot evangeliet.
Paulus: «Hva skal jeg gjøre, Herre?»
«Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Slik begynte samtalen mellom den lovkyndige og Jesus. Men i dag blir også dette første spørsmålet veltet takket være apostelen Paulus, hvis omvendelse vi feirer i denne basilikaen viet ham. For nettopp når Saulus fra Tarsos, en kristenforfølger, møter Jesus i et lysstrålende syn, som endrer hans liv, spør han: «Hva skal jeg gjøre, Herre?» (Apg 22,10). Ikke: «Hva skal jeg gjøre for å arve?», men: «Hva skal jeg gjøre, Herre?». Herren er spørsmålets mål; han er den sanne arv, det høyeste gode. Paulus endrer ikke sitt liv med utgangspunkt i sine mål, han blir ikke bedre av å virkeliggjøre sine planer. Hans omvendelse oppstår av en eksistensiell omveltning, der det som kommer først ikke lenger er hans egen lovdyktighet, men lydhørhet overfor Gud, i en fullstendig åpenhet for det Gud vil. – Ikke hans egen dyktighet, men hans lydhørhet: fra dyktighet til lydhørhet. – Om Gud er vår skatt, må vårt kirkelige program bestå i å gjøre hans vilje, i å møte hans ønsker. Og han ba Faderen inderlig for alle oss, natten før han ga sitt liv for oss: «Må de alle være ett» (Joh 17,21). Dette er hans vilje.
Vi trenger å vende om, likesom Paulus
Ved alle våre bestrebelser for full enhet er vi kalt til å følge samme rute som Paulus, til å sette til side kretsingen om våre egne ideer, for i stedet å søke Herrens stemme og overlate initiativ og rom til ham. Dette var det en annen Paulus som forstod godt, nemlig Abbé Paul Couturier, en stor pioner for den økumeniske bevegelsen som pleide å be for de troendes enhet «slik Kristus vil den», «med de midler hans ønsker». Vi trenger denne omsnuingen av perspektiv og framfor alt av hjerte, for som Det annet vatikankonsil fastslo for seksti år siden: «Der finnes ingen sann økumenisme uten indre omvendelse» (Unitatis redintegratio, 7). Når vi ber sammen, erkjenner vi, hver enkelt ut fra seg selv, at vi trenger å omvende oss, å tillate Herren å endre vårt hjerte. Dette er veien: å vandre sammen og å tjene sammen idet vi lar bønn komme først. For når kristne modnes i tjeneste for Gud og nesten, vokser de også i gjensidig forståelse, slik konsilet erklærer: «Jo sterkere fellesskap de har med Faderen, Ordet og Ånden, jo inderligere og lettere vil de også kunne styrke den gjensidige broderånd» (ibid.).
De tilstedeværende i Paulusbasilikaen
Det er derfor vi er kommet hit i kveld fra forskjellige land, fra forskjellige kulturer og tradisjoner. Jeg takker Hans nåde Justin Welby, erkebiskop av Canterbury, metropolitten Polykarpos, som representant for Det økumeniske patriarkat, og alle dere som sørger for at mange kristne fellesskap er nærværende. Jeg retter en spesiell hilsen til medlemmene av Den internasjonale felleskommisjon for teologisk dialog mellom Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, som feirer sitt tyveårsjubileum for sin vandring, og til de katolske og anglikanske biskopene som deltar ved møtet til Den internasjonale kommisjon for enhet og misjon. Det er fint at vi i dag, med min bror erkebiskop Justin, kan gi disse par av biskoper mandat til å fortsette å vitne om enheten villet av Gud for hans Kirke, på deres respektive områder, og slik sammen fortsette å «utbre Guds barmhjertighet og fred i en trengende verden» (IARCCUM-biskopenes appell, Roma 2016). Jeg hilser også stipendiatene ved Komiteen for kulturelt samarbeid med De ortodokse kirker, ved Dikasteriet for fremme av kristen enhet, og deltagerne på studieopphold organisert for unge prester og munker fra de orientalsk-ortodokse Kirkene og for studenter ved Kirkenes Verdensråds Bossey Ecumenical Institute
La oss be
La oss be sammen med Paulus, som brødre og søstre i Kristus, og si: «Hva skal vi gjøre, Herre?» Og idet vi stiller spørsmålet finnes det allerede et svar, for det første svaret er bønn. Å be for enhet er den første oppgaven for vår vandring. Og det er en hellig oppgave, for det er å være i samfunn med Herren, som ba Faderen framfor alt for enhet. Og la oss også fortsette å be for at krigene tar slutt, framfor alt i Ukraina og Det hellige land. En sorgfull tanke går også til Burkhina Fasos kjære folk, spesielt til de fellesskapene der som forberedte materialet til denne bønneuken for kristen enhet: Må kjærlighet til nesten erstatte den vold som deres land er rammet av.
Jesus til Paulus: «Reis deg opp og gå»
«‘Hva skal jeg gjøre, Herre?’ spurte jeg. Og Herren», forteller Paulus, «sa til meg: ‘Reis deg opp og gå‘» (Apg 22,10). «Reis deg opp», sier Jesus til hver av oss og til vår streben etter enhet. Så la oss i Kristi navn reise oss opp fra vår kjedsomhet og våre vaner, og la oss gå, fortsette framover, for han vil det, og han vil det «for at verden skal tro» (Joh 17,21). Så la oss be, og la oss fortsette framover, for det er det Gud ønsker av oss. Det er dette han ønsker av oss.
