Pavens preken på høytiden for Guds hellige mor Maria

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Nyttårsdag er høytiden for Guds hellige mor Maria og Verdensdagen for fred.

Her følger hele prekenen, som paven holdt i Peterskirken:

I tidens fylde

Apostelen Paulus’ ord lyser opp ved begynnelsen av det nye året: «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne» (Gal 4,4). Uttrykket «i tidens fylde» er slående. Tidligere pleide man å måle tid ved å tømme og fylle kar: Når karene var tomme, begynte et nytt tidsrom, som så tok slutt når de var fulle. Her har vi tidens fylde: Når historiens kar er fullt, renner den guddommelige nåde over: Gud blir menneske, og det gjør han ved en kvinne, ved Maria. Hun er veien valgt av Gud; hun er endemålet etter at mange mennesker, i mange generasjoner,«dråpe for dråpe» hadde forberedt Herrens komme i verden. Moren står altså i tidens midtpunkt: Det behaget Gud å vende historien gjennom henne, kvinnen. Med dette ordet viser Skriften til begynnelsen, til skapelsen, og antyder at moren med Barnet betegner en ny skapelse, en ny begynnelse. Ved begynnelsen av frelsens tid finnes altså Guds mor, Guds hellige mor, vår hellige mor.

Guds mor

Det er da fint at vi begynner året med å påkalle henne; det er fint at det troende folk, som en gang i Efesos – de var modige, disse kristne! –, med glede proklamerer Guds hellige mor. Ordene Guds hellige mor uttrykker jo den gledesfylte visshet om at Herren, et svakt Barn i sin mors armer, for alltid har forenet seg med vår menneskelighet, til det punkt at den ikke lenger bare er vår, men også hans. Guds mor: få ord for å bekjenne Herrens evige pakt med oss. Guds mor: Det er et troens dogma, men også et «håpets dogma»: Gud i mennesket, og mennesket i Gud, for alltid. Guds hellige mor.

Marias mottagelighet for Ånden

I tidens fylde sendte Faderen sin Sønn, født av en kvinne; men i sin tekst føyer den hellige Paulus’ også til en annen sendelse: «Gud har sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: ‘Abba, Far!’» (Gal 4,6). Og også ved Åndens sendelse spiller moren en hovedrolle: Ved bebudelsen kommer Den hellige ånd over henne ved (jf. Luk 1,35), og ved Kirkens fødsel kommer han over apostlene som er samlet i bønn «med Maria, Jesu mor» (Apg 1,14). Marias mottagelighet brakte oss således de største gavene: Hun «gjorde majestetens Herre til vår bror» (Thomas av Celano, Vita secunda, CL, 198: FF 786) og tillot Ånden å rope: «Abba, Far!» i våre hjerter. Marias moderskap er veien til Guds faderlige ømhet, den mest nærliggende, direkte og enkle veien. – Dette er Guds stil: nærhet, medlidenhet og ømhet. – Moren fører oss nemlig til troens begynnelse og hjerte, og troen er ingen teori eller oppgave, men en umåtelig gave, som gjør oss til elskede barn, til tabernakler for Faderens kjærlighet. Å ta imot moren i ens eget liv er altså ikke et fromhetsvalg, men noe troen fordrer: «Om vi vil være kristne, må vi være marianske» (den hellige Paul VI, preken i Cagliari, 24. april 1970), det vil Marias barn.

Kirkens kvinnelige ansikt

Kirken trenger Maria for å gjenoppdage sitt kvinnelige ansikt: for å ligne mer på henne, kvinne, jomfru og mor, som er dens perfekte forbilde og fullkomne bilde (jf. Lumen gentium, 63); for å gjøre plass for kvinner og for å være fruktbar gjennom et pastoralt arbeid preget av omsorg og omtanke,  tålmodighet og moderlig vågemot. Men også verden trenger å se til mødrene og kvinnene for å finne fred, for å komme seg ut av volds- og hatspiralene, og igjen ha menneskelige blikk og hjerter som ser. Og ethvert samfunn trenger å ta imot den gave som kvinnen, enhver kvinne, er: å respektere, beskytte, verdsette kvinner i viten om at den som sårer en eneste kvinne vanhelliger Gud, født av en kvinne.

Maria, Fyldens mor

Likesom Maria, kvinnen, er avgjørende i tidens fylde, er hun det også i hver enkelts liv; for ingen kjenner barnas tider og behov bedre enn deres mor. Nok en «begynnelse» viser oss dette, nemlig det første tegnet som Jesus gjorde, ved bryllupet i Kana. Der er det nettopp Maria som legger merke til at det mangler vin og som appellerer til Jesus (jf. Joh 2,3). Det er barnas behov som får henne, moren, til å drive Jesus til å gripe inn. «Fyll karene med vann», sier Jesus i Kana, og «de fylte dem til randen» (Joh 2,7). Maria, som kjenner våre behov, fremskynder nådens overflod også for oss og fører vårt liv mot dets fylde. Brødre og søstre, alle har vi våre mangler, vår ensomhet, indre tomhet som ber om å bli fylt. Hver og en vet selv hva. Hvem kan sørge for at de fylles opp, om ikke Maria, Fyldens mor? Når vi er fristet til å lukke oss i oss selv, la oss oppsøke henne; når vi ikke klarer å greie opp i livets knuter, la oss søke tilflukt hos henne. Vår tid, som er gått tom for fred, trenger en mor som kan bringe den store menneskefamilien sammen igjen. La oss se til Maria for å bli byggere av enhet, og la oss gjøre det med kreativiteten til en mor, som tar seg av sine barn: Hun samler dem og trøster dem, hun lytter til deres sorger og tørker deres tårer. Og la oss se på det ømme Virgo lactans-ikonet [fra Montevergine-abbediet]. Slik er vår mamma: Med stor ømhet tar hun seg av oss og er nær oss.

Hun fører oss til Sønnen

La oss betro dette nye året til Guds mor. La oss vie vårt liv til henne. Med ømhet vil hun vite å åpne det for fylden. For hun vil føre oss til Jesus, og Jesus er tidens fylde, enhver tids fylde, vår tids fylde, fylden til hver enkelt av oss. For som det en gang ble skrevet: «Det var ikke tidens fylde som førte til at Guds Sønn ble sendt. Tvert imot var det Sønnens sendelse som førte til tidens fylde» (jf. M. Luther, Vorlesung über den Galaterbrief, 1516–1517, 18). Brødre og søstre, måtte dette året være fullt av Herrens trøst! Måtte dette året være fullt av Marias, Guds hellige mors, ømhet!

Og nå vil jeg oppfordre dere til å proklamere Guds hellige mor tre ganger. Sammen: Guds hellige mor! Guds hellige mor! Guds hellige mor!