Pavens tale ved minnesmerket i Marseille

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Medmenneskelighet og medlidenhet

Kjære brødre og søstre,

Takk for at dere er her. Foran oss har vi havet, som er en kilde til liv, men dette stedet minner oss om tragedien med skipbrudd, som medfører død. Vi er samlet her i minne om dem som ikke greide seg, som ikke ble berget. La oss ikke venne oss til å betrakte skipbrudd som tørre nyhetsnotiser, og mennesker døde på havet som tall: Nei, de er navn og etternavn, de er ansikter og historier, de er ødelagte liv og knuste drømmer. Jeg tenker på våre mange brødre og søstre som døde i frykt, sammen med de forhåpninger som de bar på i hjertet. Overfor et slikt drama trengs ikke ord, men gjerninger. Men framfor alt trengs medmenneskelighet, det trengs stillhet, gråt, medfølelse og bønn. Jeg innbyr dere nå til å være stille en stund og minnes disse våre brødre og søstre: La deres tragedie berøre oss. [stillhet]

Vår sivilisasjon ved et veiskille

Altfor mange mennesker, på flukt fra konflikter, fattigdom og miljøkatastrofer og på leting etter en bedre fremtid får det definitive avslaget i bølgene på Middelhavet. Og slik er dette vidunderlige havet blitt en enorm kirkegård, der mange søsken til og med fratas retten til å ha en grav. Det eneste som blir gravlagt er menneskeverdet. Mot slutten av en besværlig reise fra Republikken Guinea til Europa sier hovedpersonen i bokvitnesbyrdet «Lillebror»: «Du er ved et veiskille når du setter ut på havet. Den ene veien fører til livet, den andre til døden. Der finnes ingen andre utveier» (A. Arzallus Antia – I. Balde, Fratellino, Milano 2021, 107). Venner, også vi har et veiskille foran oss: på den ene siden søskenskapet, som befrukter det menneskelige fellesskap med alt mulig godt; på den andre siden likegyldigheten, som lar blod renne ut i Middelhavet. Vi står ovefor et veiskille for sivilisasjonen. Enten menneskelighetens og søskenskapets kultur. Eller likegyldighetens kultur: Hver enkelt må klare seg selv som best de kan.

Vi kan ikke late som ingenting

Vi kan ikke avfinne oss med å se mennesker behandlet som byttevarer, innesperret og torturert på grusomme måter – det vet vi, når de blir sendt bort, ender de ofte opp med å bli torturert og innesperret –; vi kan ikke lenger stå og se på dramaet med skipbrudd, som forårsakes av avskyelig menneskehandel og likegyldighetens fanatisme. Likegyldighet blir fanatisk. Mennesker som står i fare for å drukne, overlatt til seg selv på bølgene, må bli berget. Det er en plikt for menneskeligheten, det er en plikt for sivilisasjonen!

En religiøs plikt å ta seg av fremmede

Himmelen vil velsigne oss, om vi på land og på vann tar oss av de svakeste, om vi overvinner lammende frykt og likegyldighet, som med silkehansker dømmer mennesker til døden. I dette er vi representanter for forskjellige religioner kalt til å foregå med et godt eksempel. Gud velsignet jo far Abraham. Abraham ble kalt til å forlate sitt hjemland og «dro av sted uten å vite hvor han kom» (Hebr 11,8). Selv gjest og pilegrim i et fremmed land tok han imot vandringsmennene som kom forbi teltet hans (jf. 1 Mos 18): «Landflyktig, uten hjem, ble han selv alles hjem og hjemland» (den hellige Peter Krysologos, Taler, 121). Og «til lønn for sin gjestfrihet fikk han en etterslekt» (den hellige Ambrosius av Milano, De officiis, II, 21). Så ved røttene til alle de tre middelhavsmonoteismene finnes gjestfrihet, kjærlighet til fremmede i Guds navn. Og dette er livsviktig om vi, som vår far Abraham, drømmer om en blomstrende fremtid. La oss ikke glemme det bibelske refrenget: «foreldreløse, enker, innflyttere, fremmede». Foreldreløse, enker og fremmede: Disse er det Gud befaler oss å dra omsorg for.

Forholdet mellom forskjellige religiøse grupper

Vi troende må altså være forbilledlige når det gjelder å ta imot alle mennesker som våre søsken. Ofte er ikke relasjonene mellom forskjellige religiøse grupper lette, med ekstremismens møll og fundamentalismens ideologiske pest, som tærer på fellesskapenes virkelige liv. I denne forbindelse ønsker jeg å gjenta noe som en gudsmann, som levde ikke så langt herfra, skrev: «Måtte ingen i sitt hjerte nære hat til sin neste, men kjærlighet, for den som hater om så bare ett eneste menneske vil ikke kunne stå rolig foran Gud. Gud hører ikke hans bønn så lenge han nærer sinne i sitt hjerte» (den hellige Caesarius av Arles, Taler, XIV, 2).

Situasjonen i Marseille

Også Marseille, som kjennetegnes av en broket religiøs pluralisme står foran et veiskille i dag: møte eller konfrontasjon. Og jeg takker alle dere som velger møtets vei: Takk for deres solidariske og konkrete engasjement for menneskelig fremme og integrasjon! Marseille er et integrasjonsforbilde. Det er fint at vi her, sammen med alle de forskjellige sammenslutninger som jobber med migranter, også har Marseille-Espérance, en organisasjon for interreligiøs dialog som fremmer søskenskap og fredelig sameksistens. La oss se til pionerene og vitnene for dialog, for eksempel Jules Isaac, som levde ikke så langt herfra – sekstiårsjubileet for hans død ble nylig markert. Dere er fremtidens Marseille. Gå på uten å miste motet, slik at denne byen kan være en mosaikk av håp for Frankrike, Europa og verden.

Måtte vi elske vår tid!

Som et ønske vil jeg til slutt å sitere noe David Sassoli sa i Bari, ved et tidligere møte om Middelhavet: «I Bagdad, i kaliff Al Ma’muns Visdommens hus, møttes jøder, kristne og muslimer for å lese hellige bøker og greske filosofer. I dag føler vi alle, både troende og ikke-troende, behovet for å gjenoppbygge det huset, for sammen å bekjempe avguder, slå ned murer, bygge broer, gestalte en ny humanisme. Å se dypt inn i vår tid og å elske den enda mer når den er vanskelig å elske, mener jeg er det frø som er blitt sådd i løpet av disse dagene da vi har vært så opptatt med vår skjebne. La oss slutte å være redde for de problemene som Middelhavet stiller oss overfor! […] Den europeiske unions og vår alles overlevelse avhenger av dette» (Tale i anledning møtet for refleksjon og åndelighet, «Middelhavet, fredsgrense», 22. februar 2020).

Brødre, søstre, la oss møte problemene sammen, la ikke få håpet til å lide skipbrudd, la oss sammen bygge en mosaikk av håp!

Takk til alle bergingsfolk

Jeg er glad for å se mange av dere som drar ut på havet for å berge, for å berge migranter. Og ofte forhindrer de dere i å dra, for – heter det – det er noe som mangler på skipet, og det ene med det andre … Dette er hatefulle handlinger mot søsken, forkledd som «balanse». Takk for alt det dere gjør!

Videoer og tekster fra pavens apostoliske reise til Marseille i anledning Rencontres Méditerranéennes (engelsk)