Angelus: Den kanaaneiske kvinnen

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 20. august var evangelieteksten:

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» […] (Matt 15,21–28 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Fortellingen

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag forteller evangeliet om Jesu møte med en kanaaneisk kvinne utenfor Israels område (jf. Matt 15,21–28). Hun bønnfaller ham om å befri hennes datter, som er plaget av en ond ånd, men Herren gir henne ingen oppmerksomhet. Hun insisterer, og disiplene råder ham til å gjøre seg ferdig med henne, for å få henne til å holde opp. Men Jesus forklarer at hans oppdrag gjelder Israels barn, og anvender følgende bilde: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene». Og kvinnen, som er modig, svarer: «Det er sant, Herre, men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sier Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil». Og datteren ble frisk fra samme stund. (jf. versene 26–28). En vakker historie, dette!

Og dette skjedde Jesus. Vi ser at Jesus endrer sin holdning, og dette omslaget skyldes styrken i denne kvinnens tro. La oss derfor gå kort inn på disse to aspektene: Jesu omslag og kvinnens tro.

Jesu omslag

Jesu omslag. Hans forkynnelse var rettet mot det utvalgte folket; og senere skulle så Den hellige ånd skulle drive Kirken helt til jordens ende. Men her skjer så å si en foregripelse, for i episoden med den kanaaeiske kvinnen åpenbares allerede universaliteten i Guds verk. Denne Jesu disponibilitet er interessant: Kvinnens bønn får ham til å «foregripe sine planer», i hennes konkrete tilfelle blir han enda mer velvillig og medlidende. Gud er slik: Han er kjærlighet; og de som elsker, forblir ikke rigide. Ja, de er faste, men er ikke rigide. De står ikke steilt på sitt, men lar seg bevege og bli rørt; de kan endre sine planer. Kjærligheten er kreativ, og om vi kristne ønsker å ta etter Kristus, er vi innbudt til å være åpne for forandring. Hvor godt det gjør i våre relasjoner, men også vårt trosliv, om vi er lydhøre, om vi virkelig gir andre oppmerksomhet, om vi blir rørt i medlidenhetens navn og på vegne av andre, slik Jesus ble det med den kanaaeiske kvinnen. Lydhørhet, for å kunne bli forandret. Lydhøre hjerter, for å kunne bli forandret.

Kvinnens tro

La oss nå betrakte kvinnens tro, som Herren priser og betegner som «stor» (vers 28). I disiplenes øyne er det kun hennes insistering som er stor; Jesus derimot ser troen. Når vi tenker etter, kjente denne fremmede kvinnen sannsynligvis lite eller slett ikke til Israels lover og religiøse bud. Så hva består hennes tro i? Den er ikke rik på begreper, men på fakta: Den kanaaneiske kvinnen nærmer seg Jesus, kaster seg ned for ham, insisterer, har en fortettet samtale med Jesus, overvinner alle forhindringer, bare for å kunne snakke med ham. Her har vi troens konkrethet, troen er ikke noen religiøs etikett, men et personlig forhold til Herren. Hvor ofte faller man vel ikke for fristelsen for å forveksle tro med en etikett! Denne kvinnens tro består ikke i teologisk etikette, men i å insistere: Hun banker på døren, hun banker og banker; troen består ikke i ord, men i bønn. Og Gud gjør ikke motstand når han blir bedt. Derfor sa han: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere» (Matt 7,7).

Spørsmål

Brødre og søstre, i lys av alt dette kan vi stille oss selv noen spørsmål. For eksempel ut fra Jesu omslag: Er jeg i stand til å skifte mening? Vet jeg å være forståelsesfull og medfølende, eller står jeg steilt på mitt? Finnes det rigiditet i mitt hjerte? Som ikke er det samme som fasthet: Rigiditet er ikke bra, fasthet er bra. Og ut fra kvinnens tro: Hvordan står det til med min tro? Stopper den opp ved begreper og ord, eller lever jeg virkelig ut min tro, med bønn og gjerninger? Forstår jeg meg på å samtale med Herren, på å insistere med ham, eller nøyer jeg meg med å fremsi noen skjønne formularer?

Bønn

Måtte Vår frue gjøre oss disponible for det gode og konkrete i troen.