Sök

Pavens preken i DR Kongo

«Fred være med dere!» sa Jesus søndag etter oppstandelsen. «Hvordan kan vi bevare og fremelske Jesu fred? Han peker selv på tre kilder til fred, tre kilder vi kan øse av for å nære freden. Disse er tilgivelse, fellesskap og utsendelse.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Pave Frans feiret messe med over en million mennesker på Ndolo-flyplassen i Kinshasa onsdag 1. februar 2023. Tekstene var Jes 57,15–19, noen vers av Sal 122 og dessuten Joh 20,19–23:

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Innledende hilsen delvis på lingala

Bandeko, bobóto [Brødre og søstre, fred]

[Svar: Bondeko, det vil si «søskenskap»]

Bondeko [Søskenskap]

[Svar: Esengo, det vil si «glede»]

Esengo, glede: Gleden over å se dere og møte dere er stor. Denne stunden har jeg sett mye fram til – vi har måttet vente til et nytt år! Takk for at dere er her!

Jesu fred

Evangeliet har nettopp sagt oss at også disiplenes glede var stor om kvelden påskedag, og at det var da de så Herren» at denne gleden brøt ut (Joh 20,20). I den atmosfæren av glede og overraskelse taler Den oppstandne til sine. Og hva sier han til dem? Først følgende fire ord: «Fred være med dere!» (vers 19). Dette er en hilsen, men det er mer enn en hilsen: det er en betroelse. For fred, den fred som englene forkynte natten i Betlehem (jf. Luk 2,14), den fred som Jesus lovet å etterlate sine (jf. Joh 14,27), blir nå for første gang høytidelig betrodd disiplene. Jesu fred, som også vi betros i hver messefeiring, er påskefreden: Den kommer med oppstandelsen, for først måtte Herren beseire våre fiender, synden og døden, og forsone verden med Far; han måtte gjennomgå vår ensomhet og vår forlatthet, vårt dødsrike, han måtte favne og utfylle den avstand som skilte oss fra liv og håp. Nå som avstanden mellom himmel og jord, mellom Gud og mennesker, er nullet ut, blir Jesu fred skjenket til disiplene.

Hans overraskende fred

Så la oss stille oss sammen med dem. Den dagen var de fullstendig slått ut av korsets anstøt. De blødde inne i seg etter å ha latt Jesus i stikken og ha flyktet, de var skuffet over hvordan hans historie endte og redde for å få samme endelikt. De følte skyld, frustrasjon, tristhet, frykt … Jesus kommer og forkynner fred, mens disiplenes hjerte er fulle av ruiner, han forkynner livet, mens de føler døden i seg selv. Med andre ord kommer Jesu fred i det øyeblikk da alt så ut til å være over for dem, i det øyeblikk da de minst ventet og håpet det, da det ikke fantes det minste glimt av fred. Slik gjør Herren: Han overrasker oss, han rekker oss hånden når vi er i ferd med å gå ned, han løfter oss opp når vi når bunnen. Brødre og søstre, med Jesus vinner aldri det onde, og det får aldri det siste ord. «For han er vår fred» (Ef 2,14), og hans fred vinner alltid. Så vi som tilhører Jesus kan ikke la tristhet få overhånd, vi kan ikke la resignasjon og fatalisme krype inn. Selv om det er en slik atmosfære vi puster inn, må det ikke være slik for oss: I en verden som er motløs på grunn av vold og krig, gjør kristne som Jesus. Han gjentok, nesten insisterte, for disiplene: Fred, fred være med dere! (jf. Joh 20,19.21); og vi er kalt til å tilegne oss og fortelle verden dette Herrens uventede og profetord om fred.

Tre kilder til fred

Vi kan imidlertid spørre oss selv: Hvordan kan vi bevare og fremelske Jesu fred? Han peker selv på tre kilder til fred, tre kilder vi kan øse av for å nære freden. Disse er tilgivelse, fellesskap og utsendelse.

Tilgivelse

La oss se på den første kilden: tilgivelse. Jesus sier til sine: «Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt» (vers 23). Men før han gir apostlene makt til å tilgi, tilgir han dem; ikke med ord, men med en gest, den første som Den oppstandne gjør for deres øyne. «Han viste dem sine hender og sin side», står det i evangeliet (jf. vers 20). Han viser dem altså sine sår, han tilbyr dem dem, for tilgivelse oppstår av sår. Tilgivelse oppstår når våre sår, som noen har påført oss, ikke etterlater arr av hat, men blir det sted der vi gjør plass til andre og tar imot deres svakheter. Da blir svakheter til muligheter, og tilgivelse blir veien til fred. Det handler ikke om å legge alt bak seg, som om ingenting har skjedd, men om med kjærlighet å åpne vårt hjerte for andre. Det gjør Jesus: Stilt overfor elendigheten til dem som har fornektet og forlatt ham, viser han dem sine sår og åpner barmhjertighetens kilde. Han anvender ikke mange ord, men åpner sitt sårede hjerte på vidt gap, for å fortelle oss at han alltid er såret av kjærlighet til oss.

Dine sår og Jesu sår

Brødre og søstre, når skyldfølelse og tristhet tynger oss, når ting ikke går bra, vet vi hvor vi skal se: på Jesu sår. Han er klar til å tilgi oss med sin sårede, uendelige kjærlighet. Han kjenner dine sår, han kjenner sårene til ditt land, ditt folk, din jord! Dette er sår som svir, som stadig blir infisert av hat og vold, mens rettferdighetens medisin og håpets balsam tilsynelatende aldri kommer. Bror, søster, Jesus lider med deg, han ser dine indre sår og ønsker å trøste og helbrede deg; han byr deg sitt sårede hjerte. Til ditt hjerte gjentar Gud de ord han i dag sa gjennom profeten Jesaja: «Jeg vil helbrede ham og lede ham og gi ham trøst» (Jes 57,18).

Hjertets amnesti

Sammen tror vi i dag at med Jesus finnes alltid mulighet å bli tilgitt og begynne på nytt, og også kraft til å tilgi oss selv, andre og historien! Det er dette Kristus ønsker: å salve oss med sin tilgivelse, for å gi oss fred og også mot til i vår tur å tilgi, mot til å foreta en stor hjertets amnesti. Hvor godt det gjør oss å rense vårt hjerte for sinne, for samvittighetsnag, for nag og bitterhet! Kjære dere, må i dag være nådens tid for å ta imot og leve Jesu tilgivelse! Må dette være den rette tid for deg som bærer en tung byrde i hjertet og trenger at den blir tatt bort slik at du igjen kan puste fritt. Og må dette være den rette tid for deg, som her i dette landet kaller deg kristen, men som begår voldshandlinger; til deg sier Herren: «Legg ned våpnene, og omfavn barmhjertigheten». Og til alle de som er såret og bærer tunge byrder i dette folket sier han: «Vær ikke redd for å legge dine sår i mine». La oss gjøre dette, brødre og søstre; ikke vær redde for å ta krusifikset ned fra halsen og ut av lommene, ikke vær redde å ta det i hendene og holde det nær deres hjerte, for å dele deres sår med Jesu sår. Når dere kommer hjem, ta gjerne fram det krusifikset dere har og omfavne det. La oss gi Kristus anledning til å helbrede vårt hjerte, la oss kaste vår fortid, all vår frykt og alle våre bekymringer på ham. Hvor vakkert det er å åpne dørene til vårt hjerte og hjem for hans fred! Og hvorfor ikke skrive hans ord – fred være med dere – inne på deres rom, på deres klær, utenfor deres hjem? Vis dem fram, de vil være et profetord for landet, Herrens velsignelse over alle som dere møter. Fred være med dere: La oss bli tilgitt av Gud, og la oss tilgi hverandre!

Fellesskap

La oss nå se på den andre kilden til fred: fellesskap. Den oppstandne Jesus henvender seg ikke til disiplene enkeltvis, men møter dem sammen: Han taler til dem i flertall, og det er til dette første fellesskapet han betror sin fred. Det finnes ikke kristendom uten fellesskap, likesom det ikke finnes fred uten søskenskap. Men hvor skal vi som fellesskap gå, hvor skal vi gå for å finne fred? La oss igjen se på disiplene. Før påsken fulgte de etter Jesus, men de tenkte fortsatt på en altfor menneskelig måte: De håpet på en erobrermessias som ville jage bort fiendene, gjøre jærtegn og undre og gi dem mer prestisje og fremgang. Men disse verdslige ønskene ga dem ingenting, tvertimot førte de til diskusjoner og konflikter som fratok fellesskapet dets fred (jf. Luk 9,46; 22,24). Også for oss finnes denne risikoen: å være sammen, men likevel alene jatke etter makt, karriere, ærgjerrige målsettinger, både i samfunnet og i Kirken. På denne måten er det imidlertid seg selv man følger i stedet for den sanne Gud, og man ender opp som disse disiplene: hjemme bak lukkede dører, uten håp, fulle av frykt og skuffelse. Men så skjer det at i påsken finner disiplene igjen veien til fred, takket være Jesus, som ånder på dem og sier: «Ta imot Den hellige ånd» (Joh 20,22). Takket være Den Hellige Ånd vil de ikke lenger se på det som skiller dem, men på det som forener dem; de vil ikke lenger gå ut i verden for sin egen skyld, men for andres skyld; ikke for å bli lagt merke til, men for å gi håp; ikke for å vinne oppslutning, men for med glede å vie sitt liv til Herren og til andre mennesker.

Fattigdom og rikdom

Brødre og søstre, det er fare for at vi følger verdens ånd i stedet for Kristi ånd. Og hvor må vi gå for ikke å falle i maktens og pengenes snarer, for ikke å gi etter for splittelse, for karrierisme som bryter ned fellesskapet, for falske illusjoner om nytelse og trolldom, som får oss til å lukke oss i selv? Herren antyder det, igjen gjennom profeten Jesaja, når han sier: «Jeg bor hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust» (jf. Jes 57,15). Hans vei er å dele med de fattige: Dette er den beste motgiften mot fristelsen til å splitte oss og bli verdslige. Å ha mot til å se og lytte til de fattige, for de er medlemmer av vårt felleskap og ikke fremmede som vi holder ute av syne og ute av vår samvittighet. Å åpne hjertet for andre i stedet for å lukke det rundt våre egne problemer eller vår egen tomhet. La oss ta utgangspunkt i de fattige. Da vil vi oppdage at vi alle har en felles indre fattigdom; at vi alle trenger Guds Ånd for å fri oss fra verdens ånd; at ydmykhet er de kristnes storhet og søskenskap deres sanne rikdom. La oss ha tro på fellesskap og la oss med Guds hjelp bygge en Kirke som er tom for verdslig ånd og full av Den hellige ånd, fri for egenrikdom og fylt av søskenkjærlighet!

Utsendelse

Til slutt kommer vi til den tredje kilden til fred: utsendelse. Jesus sier til disiplene: «Som Far har sendt meg, sender jeg dere» (Joh 20,21). Han sender oss som Far sendte ham. Og hvordan sendte Far ham til verden? Han sendte ham for at han skulle tjene og gi sitt liv for menneskehetens skyld (jf. Mark 10,45), for at han skulle vise sin barmhjertighet for enkelt (jf. Luk 15); for at han skulle lete etter dem som er langt borte (jf. Matt 9,13). Kort sagt, han sendte ham for alles skyld: ikke bare for de rettferdiges, men for alles skyld. Her  gjenlyder igjen Jesajas ord: «Fred, fred til den som er nær, og til den som er langt borte, sier Herren» (Jes 57,19). Først til dem som er langt borte, og så til dem som er nær: ikke bare til «våre egne», men til alle.

Fredsutsendinger

Brødre og søstre, vi er kalt til å være fredsutsendinger, og dette vil gi oss fred. Det er vårt valg: Det betyr å gi alle rom i vårt hjerte, det betyr å tro at etniske, regionale, sosiale, religiøse og kulturelle forskjeller kommer i annen rekke og ikke utgjør noen hindring; at andre er våre brødre og søstre, medlemmer av det samme menneskelige fellesskap; at den fred som Jesus brakte verden er ment for hver alle og enhver. Det betyr å tro at vi kristne er kalt til å samarbeide med alle, til å bryte voldsspiraler og plukke fra hverandre hatrenker. Ja, de kristne, utsendt av Kristus, er per definisjon kalt til å være en fredssamvittighet for verden: ikke bare kritiske samvittigheter, men fremfor alt kjærlighetsvitner; ikke forkjempere for sine egne, men for evangeliets rettigheter, som er søskenskap, kjærlighet og tilgivelse; ikke søkere av egennytte, men utsendinger for den vanvittige kjærlighet som Gud har til hvert et menneske.

Tilgivelse, fellesskap, utsendelse

Fred være med dere, sier Jesus i dag til hver familie, hvert fellesskap, hver etnisk gruppe, til hvert nabolag og til hver by i dette store landet. Fred være med dere: La disse ordene fra vår Herre gjenlyde i vårt hjerte, i stillhet. La oss høre dem rettet til oss selv, og la oss velge å være vitner om tilgivelse, byggere av fellesskap, mennesker utsendt på fredsoppdrag i verden.

Avsluttende hilsen

Moto azalí na matoi ma koyoka [Den som har ører å høre med]

[Svar: Ayoka, det vil si «hør»]

Moto azalí na motéma mwa kondima [Den som har hjerte å samtykke med]

[Svar: Andima, det vil si «gi sitt samtykke»]

***

Hele messen med engelske kommentarer

De ni første episodene av en filmserie basert på UNESCOs «General History of Africa»

02 februari 2023, 08:18