Sök

Vatican News
Biskopsvielsen av biskop Erik Varden i Nidarosdomen Biskopsvielsen av biskop Erik Varden i Nidarosdomen 

Biskopsvielse Erik Varden: «nå er jeg her; fra nå av hører vi sammen»

«Fra nå av hører vi sammen.» Trondheim stift har ventet lenge på sin egen biskop siden Georg Müller fratrådte bispestolen i 2009. Stiftet som i dag utgjør over seksten tusen troende, av alle nasjonaliteter og tungemål, omfatter Trøndelag fylke og større deler av Møre og Romsdal fylke – bispedømmet er på en måte verdenskirken i miniatyr i dette langstrakte land.

Ann Jeanette Søndbø Ekberg - Vatikanstaten

Biskopsvielsen, eller konsekrasjonen, fant sted i Nidarosdomen, i «vårt lands bankende hjerte,» som biskop Erik omtalte henne. En slik begivenhet har ikke funnet sted i Nidarosdomen siden reformasjonsåret 1537.

Hele Kirkens kall

Biskop Erik er en skolert venn av kirkehistorien, og han tok i sin tale tilfellet i akt og plasserte seg selv midt i den: «en av de første arbeidsbeskrivelser for en biskop vi kjenner til, kommer fra et brev skrevet omkring år 100. Ignatius av Antiokia, som hadde kjent apostelen Johannes, adresserte sin yngre kollega, Polykarp av Smyrna, for å hjelpe ham på vei. Han skrev da: ‘Ta vare på enheten, for ingenting må foretrekkes fremfor den; bær alle, slik Herren bærer deg; uthold alle med kjærlighet.’ Stilt overfor en slik fordring, er jeg meg bevisst min skrøpelighet. Når den dog fyller meg med glød, er det fordi jeg vet jeg ikke står alene. Dagens feiring handler ikke om den nyvigslede biskop; den handler om Kirken her på stedet, som nå består i helhet og fullt ut kan ta sitt ansvar på seg. La oss da hjelpe hverandre, gi et troverdig eksempel på enhet og forsoning i en verden som stadig mer trues av splid.»

En munk med hjertets talenter

Samtidig er valget av en kontemplativ munk ikke en selvfølge i kirkens tradisjon. Det er en kjensgjerning, som biskop Bernt sa i sin tale, at «munker av de strengeste ordner ifølge tradisjonen skal spares for å bli biskop.» Men «du kommer her til dine egne.» Vi har i vårt land lange tradjoner av nonner og munker av de strengeste ordner.

Biskop Bernt takket så: «Vi er takknemlige for ditt ja, Erik, vi skal støtte deg med vår bønn, hjelp og råd!» Og siterte så den klosterregel biskop Erik selv har levd etter under sine nesten tjue år som munk i cistercienserordenen, nemlig Benedikts regel: «til deg er da min tale vendt, du som gir avkall på din egen vilje for å tjene den sanne konge, Herren Kristus, og tar lydighetens sterke og strålende våpen i bruk.»

Så selv om kallet er et mysterium for vår nye biskop, har Kirken nettopp kalt ham. I sin hilsen til den nye biskopen, «elskede sønn,» skriver pave Frans at biskop Erik igjennom virket som abbed har «demonstrert … hjertets talenter og vist sakkyndighet i de administrative ting.». Paven Frans noterer at «den første som tar vare på og oppvekker troens lys i ett hvert kristent fellesskap er biskopen!»

«De troendes forbønner vil bære deg»

Viktigheten av det kristne fellesskapet var et tilbakevendende tema under samtlige taler under biskopsvielsen. Biskop Bernt påpekte i sin tale at «alt vi trenger av visdom og innsikt finnes i Guds folk.» Og han oppmuntrer den nye biskopen med at «de troendes forbønner vil bære deg når du settes på prøve.»

Biskopens «ja»

Ved hovedmomentene av liturgien for konsekrasjon av en biskop, avla Erik Varden først sine løfter innfor folket. Schola Sanctae Sunnivae sine stemmer fylte så hele kirken når Allehelgenslitaniet igjen runget i Nidarosdomen, og biskopelekten la seg langflat på gulvet med ansiktet vendt ned. Etter dette la alle tilstedeværende biskoper hendene på biskopelekten, som knelte under Evangeliet, og bad ordinasjonsbønnen over ham. Nå som Varden var blitt ordinert, ble hans hode salvet med krisma. Til sist ble evangelieboken samt «insigniene», altså ringen, mitraen og bispestaven, overrukket til ham.

«En tindetopp forutsetter et landskap»

Etter vigslingen og den direkte påfølgende messen møttes den nye biskopen opp av alle de deltagende utenfor Nidarosdomen, hvor han sendte sin flokk av sted for aller første gang. Han påminte alle om pave Frans’ oppfordring til å bevege seg ut: «Etter hver eukaristi, sendes vi ut av kirken, ikke for å gå hjem og slå på TV’n, men for å uttrykke i handling den nåde vi har mottatt, for å trøste de trengende, bistå de fattige, besøke de syke, begrave de døde, og slik bygge opp et virkelig menneskelig samfunn, tuftet på sannhet i kjærlighet, kjærlighet i sannhet.» For visst er det slik at de hellige mysterier er «troens ‘kilde og høydepunkt’, slik det kaltes ved Det annet Vatikankonsil. Men en kilde, en tindetopp forutsetter et landskap.» Det er dette landskap vi alle kalles ut til.

Biskop Erik kalte alle til å «være gjestfri, tillitsfull og tillitsverdig; å fordrive frykten» midt i en tid preget av pandemi og usikkerhet. Han kalte til å ikke søke trygghet til enhver pris, men til å se utfordringen i øynene; «Å være katolsk, er å strebe mot det universelle og helhetlige. Det er å gjøre som Helligolav, i Aukrusts vakre formulering: ‘å ofre det små for det store—og det store for det aller-største.’»

Utsendelsen

«Idet jeg nå, som deres biskop, sender dere avsted, retter jeg en inderlig bønn til enhver: bli ikke hengende fast i det begrensende og små, men løft blikket mot det åpnende og store; la dere ikke besnære eller uroes av mørket, hvor tett det enn virker, men gå traust mot lyset for selv å bli lys! ... For frem kommer vi, hjem skal vi, forblir vi bare i bevegelse. Gå da med fred, venner, brødre og søstre, og la Kristi fred, som ikke er av denne verden, spre seg som et velgjørende kjølvann på all deres ferd.»

04 oktober 2020, 11:36