Sök

Vatican News
 «Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet  …» (Matt 26,29) «Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet …» (Matt 26,29) 

Angelus: Kongssønnens bryllup

Mange vil ikke, men alle er invitert i bryllupet. Herren stiller kun én betingelse: Vi må kle oss i bryllupsklærne – det vil si i Herrens barmhjertighet.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 11. oktober var evangelieteksten:

«Himmelriket kan sammenlignes med en konge som skulle holde bryllup for sønnen sin. Han sendte tjenerne sine til de innbudte og ba dem komme til bryllupet. Men de ville ikke komme. […] Så sa han til tjenerne: ‘Alt er ferdig til bryllupet, men de innbudte var ikke verdige. Gå derfor ut på veikryssene og innby til bryllupet alle dere finner.’ Og tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de kunne finne, både onde og gode, og bryllupssalen ble full av gjester. Men da kongen kom inn for å hilse på gjestene, fikk han øye på en som ikke hadde på seg bryllupsklær. […] (Matt 22,1–14 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Alt er ferdig. Kom!

Kjære brødre og søstre, god dag!

Med lignelsen om bryllupsmåltidet, som er dagens evangelium, skisserer Jesus Guds plan for menneskeheten. Kongen som «skulle holde bryllup for sønnen sin» er et bilde på Faderen, som for hele menneskefamilien har gjort i stand en vidunderlig kjærlighets- og fellesskapsfest rundt sin enbårne Sønn. Ikke bare én, men to ganger sender kongen tjenerne sine til de innbudte, men de sier nei. De vil ikke til festen, for de har annet å tenke på: åkre og forretninger. Også vi foretrekker ofte våre interesser og materielle ting framfor Herren, som kaller oss – som kaller oss til en fest. Men kongen i lignelsen vil ikke at bryllupssalen skal være tom, han ønsker å gi bort skattene i sitt rike. Så han sier til tjenerne: «Gå […] ut på veikryssene og innby til bryllupet alle dere finner» (vers 9). Slik opptrer Gud: Når han blir avvist, gir han ikke opp, men tar fatt på nytt og kaller alle dem som befinner seg i veikryssene, uten å utelukke noen. Ingen er utelukket fra Guds hus.

De fra veikryssene

Det opprinnelige ordet som evangelisten Matteus anvender viser til enden på veiene, det vil si de steder der bygatene tar slutt og der stiene tar til, de som fører ut på landet, utenfor det befolkede strøket, der livet er usikkert. Det er til denne veikryssenes menneskhet at kongen i lignelsen sender sine tjenere, i visshet om å få finne folk som er villige til å sette seg til bords. Slik fylles festsalen med «utstøtte», med dem som er «utenfor», med dem som aldri var blitt ansett som verdige til å delta i en fest, i et bryllupsmåltid.

Herren, kongen, sier til og med til budbringerne: «By alle inn, både gode og onde. Alle!» Gud kaller også de onde. «Nei, jeg er ond, jeg har gjort så mye galt …» Han kaller deg: «Kom, kom, kom!» Og Jesus gikk til bords med tollere, som var de offentlige synderne, de onde. Gud er ikke redd for våre sjeler såret av mye styggedom, for han elsker oss. Han innbyr oss.

Og Kirken er kalt til å gå ut til dagens veikryss, altså menneskehetens geografiske og eksistensielle periferier, stedene i utkanten, der løsrevne deler av menneskeheten holder til i liv uten håp. Det gjelder ikke å slå seg til ro med bekvemme og vanlige måter å evangelisere og vitne om nestekjærlighet; det gjelder å åpne dørene til våre hjerter og våre fellesskap for alle, for evangeliet er ikke forbeholdt noen få utvalgte. Også de som befinner seg i utkanten, til og med de som blir avvist og foraktet av samfunnet, blir av Gud ansett for å være verdige hans kjærlighet. For alle gjør han i stand sitt festmåltid: rettferdige og syndere, gode og onde, intelligente og udannede.

Misjonærens rolige alderdom

I går kveld fikk jeg ringt en gammel italiensk prest, som helt siden sine unge dager var misjonær i Brasil. Han arbeidet alltid med de utstøtte, med de fattige. Og han lever sine gamle dager i fred: Han har brukt hele sitt liv på de fattige. Dette er vår Mor Kirken, dette er Guds budbringer som går ut på veikryssene.

Bryllupsklær

Men Herren stiller én betingelse: å kle seg i bryllupsklær. Her vender vi tilbake til lignelsen. Når salen er full, kommer kongen og hilser på de som ble innbudt sist. Men så ser han at en av dem er uten bryllupsklær, altså uten den lille «kappen» som hver av de innbudte mottok i gave da han kom inn. – Folk kom slik de var, slik det falt seg, uten gallaantrekk. Men ved inngangen fikk de en slags liten kappe i gave. – Ved å avslå denne gaven, utestengte den mannen seg selv: Derfor kan ikke kongen gjøre enn å kaste ham ut. Mannen tok imot innbydelsen, men kom så til at at den ikke betydde noe for ham: Han klarte seg selv, han hadde intet ønske om å forandre seg, eller blir forandret av Herren. Bryllupsklærne – den lille kappen – symboliserer barmhjertigheten, som Gud gir oss i gave, altså nåden. Uten nåde kan man ikke ta ett eneste skritt framover i kristent liv. Alt er nåde. Det er ikke nok å ta imot innbydelsen til å følge Herren, man må være villig til å gå en omvendelsens vei, som forandrer hjertet. Barmhjertighetens kappe, som Gud uopphørlig tilbyr oss, er en kjærlighetsgave, den er nåden. Og den må tas imot med forundring og glede: «Takk, Herre, for å ha gitt meg denne gaven!»

Bønn

Må den allerhelligste Maria hjelpe oss å ta etter tjenerne i lignelsen. Må vi komme oss ut av fastlåste mønstre og trangsyn og forkynne for alle at Herren innbyr oss til sitt festmåltid, for å gi oss sin frelsende nåde i gave.

***

Les «De siste ting» av Olav Müller

12 oktober 2020, 09:39