Sök

Vatican News
Händer Händer 

Å helbrede verden: 5. Solidaritet og troens dyd

I sin femte katekese i serien «Å helbrede verden» taler pave Frans om viktigheten av sann solidaritet i det menneskelige felleskapets mangfold. Denne solidariteten kommer av Guds kjærlighet til hver og en, gjennom den hellige Ånds forenende kraft. Vi oppfordres til å tenke i nye baner om økonomi og samfunn.

Oversatt av Ann Jeanette Søndbø Ekberg – Vatikanstaten

Etter mange måneder møtes vi igjen, ansikt til ansikt i stedet for skjerm til skjerm. Ansikt til ansikt. Det er godt! Den pågående pandemien har vist at vi trenger hverandre: vi henger sammen, på godt og vondt. Skal vi derfor komme bedre ut av denne krisen så må vi gjøre det sammen. Sammen, ikke alene. Ikke alene, for det går ikke! Enten så gjør vi dette sammen, alle sammen, ellers blir det ikke noe av. Vi må gjøre dette sammen, alle sammen, i solidaritet. Dette er ordet jeg vil understreke i dag: solidaritet.

Felles opphav i Gud

Som den menneskelige familie vi er, deler vi et felles opphav i Gud. Vi bor i et felles hjem, en hage-planet, som er den jord Gud har satt oss på; og vi har et felles mål i Kristus. Glemmer vi alt dette blir vår gjensidige avhengighet i steden et forhold hvor kun noen blir avhengig av andre, og vi mister den harmoni som felles avhengighet og solidaritet skjenker. Noen fås avhengighet av andre øker forskjellene og marginaliseringen; det svekker samfunnsstrukturene og miljøet kommer til skade. Det går alltid til på samme vis.  

Global landsby

Solidaritetsprinsippet er derfor mer viktig i dag enn noen gang, som hellige Johannes Paul II har lært oss (jf. Encyklika Sollicitudo rei socialis, 38-40). I en verden hvor vi alle henger sammen med hverandre får vi erfare hva det betyr å bo i en og samme «globale landsby.» Det er et vakkert uttrykk: vår store verden er ikke annet enn en global landsby, for vi henger sammen. Men det er ikke alltid vi forvandler denne gjensidige avhengigheten av hverandre til solidaritet. Selviskhet – individuelle, nasjonale, og hos maktgrupperinger – og ideologisk rigiditet gir i stedet næring til «syndens struktur» (ibid., 36).

Et nytt tankemønster

«Ordet ‘solidaritet’ er noe utvasket og til tider dårlig tolket, men det henviser til mer enn noen få sporadiske handlinger – enkelthandlinger – av generøsitet.» Mye mer! «Det forutsetter skapelsen av et nytt tankemønster; et nytt tankemønster som tenker i banene av felleskap og prioriterer alles liv fremfor noen fås tilegnelse av godene» (Den apostoliske formaningen Evangelii gaudium, 188). Dette er hva solidaritet betyr. Det er ikke blott et spørsmål om å hjelpe andre – det er vel og bra, men det er mer enn det – det er et spørsmål om rettferdighet (Katolske kirkes katekese, 1938-1949). Skal alles gjensidige avhengighet av hverandre bli solidarisk og bære frukt, trenger den sterke røtter i det menneskelige og i naturen, det trengs respekt for ansikter og for jorden.

Babels tårn

Om dette har Bibelen advart oss fra dens spede begynnelse. Tenk på fortellingen om Babels tårn (1 Mos 11:1-9). Den er en metafor som beskriver hva som skjer når vi prøver å nå himmelen – som er vårt mål – men ignorerer vårt bånd til det menneskelige, til skaperverket og Skaperen. Dette skjer hver gang noen vil klatre opp uten å ta hensyn til andre. Tenk på tårnet. Vi bygger skyskrapere, men ødelegger felleskap. Vi forener bygninger og språk, men vi tilintetgjør vår kulturelle rikdom. Vi vil bli herskere over Jorden, men vi ødelegger det biologiske mangfoldet og den økologiske balansen. Under en tidligere audiens fortalte jeg om fiskemennene fra San Benedetto del Tronto, som kom til meg i år og sa «vi har fisket opp 24 tonn avfall fra havet, hvorav halvparten var plastikk.» Bare tenk på det! Disse menneskene har det som sin jobb å fange fisk, ja, men også søppel - å ta det ut av vannet og rense havet. Men denne forsøplingen ødelegger Jorden – det er en mangel på solidaritet med Jorden, som er en gave – og den økologiske balansen.

Når solidariteten lyser med sitt fravær

Jeg minnes en fortelling fra middelalderen om dette «Babel-syndromet», som oppstår når solidariteten lyser med sitt fravær. Denne fortellingen beskriver, under byggingen av tårnet, at når en mann falt – de var slaver alle sammen, ikke sant? – og døde, så sa ingen noe. Eller på sin høyde: «stakkars mann, han gjorde feil og falt.» Derimot, om noen mistet en murstein klaget alle. Og om noen var skyldig ble han straffet. Hvorfor? Fordi det kostet å lage en murstein, å forberede den, brenne den. Alt dette. Det tok tid og arbeid å produsere en murstein. En murstein var mer verdt enn et menneskeliv. Enhver av oss, tenk nå over hva som skjer i dag. Noe lignende kan dessverre forekomme i dag også. Børsen faller noe – som vi har lest om i avisene den siste tiden – og det blir en nyhet for alle nyhetsbyråer. Tusenvis av mennesker går under på grunn av sult og fattigdom og ingen snakker om det.

Ånden forener og forbrødrer

Pinsen er selve motsatsen til Babel, det hørte vi i begynnelsen av audiensen (Jf. Apg. 2:1-3). Den hellige Ånd stiger ned fra oven som vind og ild over de som er samlet på rommet i overetasjen, og fyller dem med Guds kraft og inspirerer dem til å gå ut og forkynne om Herren Jesus til alle. Ånden skaper en enhet i ulikhet, skaper harmoni. Det er ingen harmoni i fortellingen om Babels tårn, det er bare et stadig press til å tjene mere penger. Der blir mennesket redusert til instrument, til ren «arbeidskraft», men her, på pinsen, er hver og en av oss et instrument, men et fellesskapets instrument som fullt ut deltar og bygger opp fellesskapet. Den hellige Frans av Assisi visste dette, og inspirert av Ånden gav han alle mennesker, alt som rørte seg, navnet bror og søster. (Jf, Laudato Si, 11; Se Hellige Bonaventura, Legenda maior, VIII, 6: FF 1145). Til og med bror ulv, husk det.

Å komme bedre ut av krisen krever solidaritet

Med Pinsen gjør Gud seg nærværende og inspirerer til tro i fellesskapet, som er forenet i mangfold og i solidaritet. Mangfold og solidaritet forenet i solidaritet, dette er veien. Et mangfold i solidaritet har de «antistoffer» som kreves for å beskytte hver og ens singularitet – som er en gave, unik og ugjentakelig – så den ikke blir syk med individualisme, egoisme. Et mangfold i solidaritet har også antistoffene som kreves til å helbrede sosiale strukturer og prosesser som har degenerert til systemer av urettferdighet og system av fortrykk. (Jf. Kompendium av kirkens sosiallære 192). Solidaritet er derfor den enste veien å gå mot en verden etter pandemien, mot helbredelsen av vår interpersonale og sosiale sykdom. Det finns ingen annen vei. Enten så går vi fremover på solidaritetens vei, eller så vil alt bli verre. Jeg vil gjenta dette: etter en krise er man ikke den samme som før. Pandemien er en krise. Etter en krise blir man bedre eller dårligere. Vi må velge. Og solidaritet er nettopp en vei for å kunne være bedre når vi kommer ut av krisen, ikke med overfladiske endringer, med et nytt strøk maling så alt ser bra ut, men er som før. Nei. Bedre!

Kjærlighetens bærekraft

Midt i kriser kan en solidaritet ledet av tro gjøre det mulig for oss å føre videre Guds kjærlighet for vår globale kultur. Dette skjer ikke ved å bygge tårn og murer – og hvor mange murer blir det ikke bygd i dag! –  som skiller for så å kollapse, men ved å veve sammen grupper og støtte vekstprosesser som er sant menneskelige og solide. Jeg vil stille et spørsmål: tenker jeg på andres behov? Hver og en må svare i sitt hjerte.

Midt i kriser og stormer kaller Herren oss og innbyr oss til å våkne opp og vekke den solidaritet som har evne til å gi bestandighet, støtte og mening i denne stund, hvor alt ser ut til å briste. Må Den hellige ånds kreativitet oppmuntre oss til å skape nye former av gjestfrihet, av broderskap og av en verdensomspennende solidaritet.

05 september 2020, 08:46