Sök

Vatican News
Apelsinträd Apelsinträd 

Å helbrede verden: 4. Den allmenne adgang til godene og håpets dyd

Paven Frans fortsetter sine katekeser i koronatiden. Pandemien avdekker alvorlige brister i vårt økonomiske system: det fremmer en urettferdighet som rammer menneskeheten og hele skaperverket. Men vi er kalt til mer, vi er kalt til å vitne om håpet. Politikken spiller en viktig rolle i å sette en ny kurs for framtiden - en mer rettferdig og likestilt verden kan fødes ut av krisen vi nå befinner oss i.

Ann Jeanette Søndbø Ekberg - Vatikanstaten 

I møtet med pandemien og dens sosiale følger, risikerer mange å miste håpet. I denne tiden med usikkerhet og angst inviterer jeg alle til å åpne opp for håpets gave som kommer fra Kristus. Det er Han som hjelper oss å navigere det stormfulle havet av sykdom, død og urettferdighet, som ikke skal få det siste ordet når det gjelder vårt ytterste reisemål.

Pantsette fremtiden

Pandemien har avdekket og forverret sosiale problemer, fremfor alt har det fremhevet ulikhet. Noen mennesker kan jobbe hjemmefra, mens dette er umulig for mange andre. Visse barn, til tross for de vanskeligheter det innebærer, kan fortsette sin skolegang, mens dette brått har blitt avbrutt for mange, mange andre. Noen mektige nasjoner kan utstede penger for å håndtere krisen, mens det for andre hadde vært å pantsette fremtiden.

En urettferdighet som roper til himmelen

Disse symptomene på ulikhet røper en sosial sykdom: det er et virus som kommer fra en syk økonomi.  Og vi må si det rett ut: økonomien er syk. Den har blitt syk. Den er syk. Den er en frukt av en urettferdig økonomisk utvikling – dette er hva sykdommen er: frukten av urettferdig økonomisk utvikling, som ikke tar hensyn til grunnleggende menneskelige verdier. I dagens verden eier noen få rike mennesker mer enn resten av menneskeheten. Jeg vil repetere dette slik at det får oss til å tenke: noen få mennesker, en liten gruppe, eier mer enn resten av menneskeheten. Dette er ren statistikk. Det er en urettferdighet som roper til himmelen. Denne økonomiske modellen er likegyldig til skaden som påføres vårt felles hjem.  Vi er nære på å overskride mange av vår fantastiske planets begrensninger, med alvorlige og ugjenkallelige følger: fra tapet av biologisk mangfold og klimaforandringer til stigende havnivå og tilintetgjørelsen av tropiske regnskoger. Sosial ulikhet og miljøødeleggelser går hånd i hånd og har samme rot (jf. Encyklika, Laudato Si’, 101): synden å ville råde over, å ville herske over ens bror og søster, å ville råde over, å ville herske over naturen og Gud selv. Men dette er ikke skapelsens plan.

Vi tar imot og vi gir tilbake 

«I opphavet gav Gud jorden og dens ressurser i hele menneskehetens felles varetekt, slik at menneskene kunne ta vare på den» (Den katolske kirkes katekisme, 2402). Gud har kalt oss til å råde over jorden i Hans navn (jf. 1 Mos, 1:28), til å dyrke den og passe den som en hage, alles hage (jf. 1 Mos 2:15). «Mens det med ‘dyrke’ menes å kultivere, pløye og bearbeid, vil ‘passe’ si beskytte, overvåke, bevare og opprettholde» (LS, 67). Men vær forsiktig så du ikke tolker dette som et carte blanche til å gjøre hva du vil med Jorden. Nei, det eksisterer «et forhold ... preget av ansvarlig gjensidighet» (ibid.) mellom oss og naturen.  Et forhold preget av ansvarlig gjensidighet mellom oss og naturen.  Vi tar imot fra skaperverket og vi gir tilbake. «Ethvert samfunn må kunne ta fra naturen det det trenger for å overleve, men har også plikt til å ta vare på den» (ibid.). Det går begge veier.

Forvaltere av tilganger, ikke herskere

Det er nemlig slik at Jorden «eksisterte før oss og er blitt gitt oss» (Ibid.), den har blitt oss gitt av Gud og “er bestemt for hele menneskeheten» (KKK, 2402). Og det er derfor vårt ansvar å se til at dens goder når alle, ikke bare noen få. Og dette er et nøkkelelement i vår relasjon med Jordens ressurser. Som Det annet vatikankonsils fedre betonet: «Det vil si at et menneske hverken i teori eller praksis skal betrakte sin rettmessige eiendom bare som sin egen, men også som felles gods i den betydning at den ikke skal tjene vedkommendes interesser alene, men også andres (Gaudium et spes, 69). For, «det å eie et gode gjør eieren til en Forsynets forvalter av det, for å få det til å bære frukt og gi den videre til andre» (KKK, 2404). Vi er forvaltere av tilganger, ikke herskere. Forvaltere. «Ja, men dette er mitt.» Det er sant, det er ditt, men til å forvalte, ikke blott for å eie det egoistisk for deg selv.

Gyllen regel i sosial adferd

For å kunne sikre at det vi eier bidrar til felleskapet, har «den politiske myndighet ... rett og plikt til å sette opp regler, med henblikk på det felles beste» (Ibid., 2406. Jf. GS, 71; Den hellige pave Johannes Paul II ensyklika Sollicitudo rei socialis, 42; ensyklika Centesimus annus, 40.48). «Prinsippet om at den private eiendomsretten skal underordnes den allmenne adgang til godene […] er en gyllen regel i sosial adferd og ‘den sosialetiske ordens grunnprinsipp’” (LS, 93. Jf. Den hellige pave Johannes Paul II ensyklika Laborem exercens, 19).

Vi blomstrer i fellesskap

Eiendom og penger er instrumenter som kan tjene et oppdrag, men, like fullt, kan vi forvandle dem til formål i seg selv, individuelle eller kollektive. Og når dette skjer blir essensielle menneskelige verdier rammet. Homo sapiens blir forvrengt og redusert til et slags homo æconomicus – i destruktiv forstand – en menneskeart som er individualistisk, kalkulerende og dominerende. Vi glemmer at vi, skapt i Guds bilde og likhet, er sosiale, kreative og solidariske vesener med en grenseløs evne til å elske. Vi glemmer ofte dette. Faktum er, blant alle artene så er vi de mest samarbeidsvillige og vi blomstrer i fellesskap, hvilket man tydelig ser i helgenenes erfaring. Det fins et spansk ordtak som inspirerte meg til å skrive denne setning, og det lyder: florecemos en racimo, como los santos. Vi blomstrer i fellesskap, så som vi ser hos helgenene.

Vi kan ikke stå og se på

Når besettelsen av å eie og herske, ekskluderer millioner av mennesker fra å ha grunnleggende goder; når økonomisk og teknologisk ulikhet er slik at det sosiale stoffet revner; og når avhengigheten av en grenseløs materiell tilvekst truer vårt felles hjem, da kan vi ikke bare stå og se på. Nei, det er bedrøvelig. Vi kan ikke stå og se på! Med blikket festet på Jesus (jf. Heb 12:2) og med vissheten om at hans kjærlighet virker igjennom hans disiplers fellesskap, må vi handle sammen, i håp om at noe annet og bedre fødes. Det kristne håpet, rotet i Gud, er vårt anker. Det beveger viljen til handling, styrker vårt oppdrag som Jesu disipler, han som delte alt med oss.

La oss tenke på barna

Dette forsto de første kristne. De levde under vanskelige tider, likt oss. Bevisste om at de utgjorde ett hjerte og ett sinn, delte de alt de eiet med hverandre og vitnet så om Kristi rikelige nåde for dem (Apg, 4:32). Vi gjennomlever en krise. Pandemien har satt oss alle i krise. Men la oss huske at man ikke er den samme etter en krise. Vi kommer ut av den enten bedre eller dårligere. Dette er valget vi står overfor. Etter krisen, kommer vi da til å fortsette med dette økonomiske systemet av sosial urettferdighet og forakt for miljøet, for skaperverket, for vårt felles hjem. La oss tenke på dette. Må de kristne fellesskapene i det 21. århundret gjenoppdage omsorgen for skaperverket og sosial rettferdighet – de som går hånd i hånd – og slik bære vitne om Herrens oppstandelse. Om vi tar vare på godene Skaperen skjenker oss, om vi deler hva vi eier med fellesskapet slik at ingen blir uten, da ville vi virkelig inspirere håp om en sunnere og likestilt verden. Og til sist, la oss tenke på barna. Les statistikken: mange barn dør i dag av sult på grunn av at ressursene ikke er fordelt på en god måte, på grunn av det økonomiske system som jeg talte om tidligere; og mange barn har i dag ikke rett til skolegang av samme grunner. Må dette bilde av barn som sulter etter mat og skolegang hjelpe oss å forstå at etter denne krisen så må vi bli bedre. Takk.

28 augusti 2020, 19:37