Sök

Vatican News
Aske Aske 

Pavens askeonsdagspreken

Pave Frans prekte om å gå fra støv til liv: Riktignok er vi støv, men vi er Guds elskede støv, og ved hans nåde kan vi vandre mot det evige liv, med «kjærligheten som pass». Dessverre går vi ofte i motsatt retning, fra liv til støv. Løsningen er da, slik paven gjentar også i fastebudskapet: «La dere forsone med Gud!»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Askeonsdag deltok pave Frans i den tradisjonelle askeonsdagsfeiringen på Aventinerhøyden i Roma. Deltakerne gikk i botsprosesjon fra Sant’Anselmo til Santa Sabina, og der ble det feiret askeonsdagsmesse.

Evangelieteksten askeonsdag omtaler almissegiving, bønn og faste:

Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. […] Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. […] Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. (Se resten av Matt 6,1–6.16–18 i Bibel 2011)

Her følger hele prekenen, med i tillegg deloverskrifter:

Guds elskede støv

Vi begynner fastetiden med å motta aske: «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv» (jf. 1 Mos 3,19). Støvet på vårt hode bringer oss tilbake til jorden, det minner oss om at vi kommer fra jorden og skal vende tilbake til jorden. Vi er altså svake, skrøpelige og dødelige. I løpet av århundrene og årtusenene er det bare såvidt vi stikker innom, vi er bitte små i forhold til galaksene og det umåtelige verdensrommet. Vi er støv i universet. Men vi er Guds elskede støv. Det var Herren kjært å ta det støvet i sine hender og blåse sin livspust inn i det (jf. 1 Mos 2,7). Så vi er dyrebart støv, bestemt til å leve evig. Vi er jorden som Gud har øst sin himmel ut over, støvet som inneholder hans drømmer. Vi er Guds håp, hans skatt og hans herlighet.

Fra støv til liv

Støvet minner oss om altså om vårt livsløp: fra støvet til livet. Vi er støv, jord, leire, men om vi lar Guds hender forme oss blir vi til noe underfullt. Men ofte, spesielt når vi har det vanskelig og er ensomme, ser vi bare vårt støv! Men Herren oppmuntrer oss: I hans øyne er det uendelig dyrebart, det lille vi er. Fatt mot, vi er født for å bli elsket, vi er født for å være Guds barn.

Vandre, og la Gud forvandle oss

Kjære brødre og søstre, la oss innse dette nå ved begynnelsen av fastetiden. For fastetiden er ikke en tid for å tre unyttige moralismer nedover hodet på folk, men for å innse at vår stakkars aske er elsket av Gud. Dette er en nådetid, en tid for å la Gud hvile sitt kjærlige blikk på oss, og slik forandre vårt liv. Vi er i verden for å vandre fra asken til livet. Så la oss ikke pulverisere håpet, la oss ikke legge Guds drøm for oss i aske. La oss ikke gi etter for resignasjon. Du kan si: «Hvordan kan jeg være tillitsfull? Verden går sin skjeve gang, frykten brer seg, det finnes så mye ondskapsfullhet, og samfunnet blir avkristnet og så videre …» Tror du da ikke at Gud kan forvandle vårt støv til herlighet?

Støvete tanker

Den aske som vi mottar oppå hodet rusker opp i tankene der inne. Det minner oss om at som Guds barn, kan vi ikke bruke livet på å forfølge støv som blir borte. Et spørsmål kan få synke fra hodet ned til hjertet: «Hva lever jeg for?» Om jeg lever for forgjengelige ting i verden, da vender jeg tilbake til støv, da fornekter jeg det Gud har utrettet i meg. Om jeg lever bare for å tjene penger og fornøye meg, for å søke litt prestisje og gjøre litt karriere, ja, da lever jeg av støv. Om jeg mener at mitt liv er dårlig bare fordi jeg ikke blir særlig høyt verdsatt eller mottar det jeg mener å fortjene, da fortsetter jeg å stirre på støv.

Frelsende kjærlighet

Det er ikke derfor vi er her i verden. Vi er verdt mye mer, vi lever for mye mer: Vi lever for å gjøre Guds drøm til virkelighet, for å elske. Når vi får aske på hodet, er det for at kjærlighetsilden skal tennes i hjertet. For vi er borgere av himmelen, og kjærligheten til Gud og vår neste er vårt reisepass til himmelen, det er vårt pass. Det vi har av jordiske goder vil ikke være til noen nytte for oss, det er bare støv som blir borte, men vi vil bli reddet av den kjærlighet som vi gir bort – i familien, på jobben, i Kirken, i verden –, den forblir for alltid.

Omvendt: fra liv til støv

Den aske som vi mottar minner oss om et annet livsløp, i motsatt retning: fra liv til støv. Overalt rundt oss ser vi dødens støv. Utbrent liv. Ruiner, ødeleggelse, krig. Livet til uskyldige barn som ikke blir tatt imot, livet til fattige som blir avvist, livet til eldre som blir kassert. Vi fortsetter å ødelegge oss selv, vi fortsetter å vende tilbake til støv. Og hvor mye støv det er i våre relasjoner! Se på våre hjem, våre familier: mye krangling, liten evne til å løse konflikter, store vansker med å si unnskyld, tilgi og starte på nytt, men ingen vansker med å gjøre krav på frirom og rettigheter for en selv! Det finnes mye støv som skitner til kjærligheten og gjør livet stygt. Også i Kirken, Guds hus, har vi latt mye støv, verdslighetens støv, legge seg.

Hykleri

Og la oss se inn i oss selv, inn i våre hjerter: Hvor ofte kveler vi vel ikke Guds ild med hykleriets aske! Hykleriet. Det er den skitten som Jesus i dagens evangelium ber oss fjerne. For Herren ber oss ikke bare om å gjøre gode gjerninger, be og faste, men han ber oss gjøre alt dette uten forstillelse, uten dobbelthet, uten hykleri (jf. Matt 6,2.5.16). Men hvor ofte gjør vi noe bare for å oppnå anerkjennelse, for å ta oss godt ut, for å tilfredsstille vårt ego! Hvor ofte erklærer vi oss som kristne, men gir, i vårt hjerte, uten videre etter for lidenskaper som gjør oss til slaver! Hvor ofte preker vi én ting, men gjør noe annet! Hvor ofte utviser vi godhet utvendig og bærer nag innvendig! Hvor mye dobbelthet vi har i våre hjerter … Det er støv som skitner til, aske som kveler kjærlighetens ild.

La dere forsone med Gud!

Vi trenger å bli renset for det støv som legger seg på hjertet. Hvordan? Den hellige Paulus’ innstendige oppfordring i andre lesning kommer oss til hjelp: «La dere forsone med Gud!». Paulus ikke bare ber, han bønnfaller: «Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!» (2 Kor 5,20). «Forson dere med Gud», ville vel vi ha sagt. Men nei, Paulus anvender passiv form: La dere forsone. For hellighet kommer ikke av det vi gjør. Hellighet er nåde! For vi kan ikke selv fjerne det støv som skitner til vårt hjerte. For kun Jesus, som kjenner vårt hjerte og elsker det, kan hele det. Fastetiden er en tid for helbredelse.

Gå til Jesus, gå til skrifte

Så hva skal vi gjøre? Under vandringen mot påske kan vi ta to steg: for det første fra støv til liv, fra vår skrøpelige menneskelighet til Jesu menneskelighet, han som heler oss. Vi kan gå fram foran den korsfestede, bli der, se og gjenta: «Jesus, du elsker meg, forvandle meg … Jesus, du elsker meg, forvandle meg …» Og etter å ha tatt imot hans kjærlighet, etter å ha grått for denne kjærligheten, kan vi ta det andre steget, for ikke igjen å falle fra liv til støv. Vi går og mottar Guds tilgivelse i skriftemålet, for der fortærer Guds kjærlighetsild vår synds aske. Faderens omfavnelse i skriftemålet gjør oss nye innvendig, den renser vårt hjerte. La oss forsones, for å kunne leve som elskede barn, som tilgitte syndere, som tilfrisknede syke, som vandrere med reisefølge. La oss bli elsket, for å elske. La oss bli reist opp, for å vandre mot målet: påsken. Vi vil med glede oppdage at Gud lar oss oppstå fra vår aske.

***

Gi deg selv en gave - gå til skrifte! Av pater Erik Ruud

 

27 februari 2020, 09:52