Angelus tredje søndag i advent
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Paven tok utgangspunkt både i første lesning, som var fra Jesajaboken (Jes 35,1–6.8.10), og i evangelieteksten:
I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Les resten av Matt 11,2–11 i Bibel 2011)
Her følger alt det paven sa før angelusbønnen, med i tillegg deloverskrifter:
Glede og tvil
På denne tredje adventssøndagen, kalt «gledens søndag», inviterer Guds ord på den ene side til glede og på den annen side til bevissthet om at også øyeblikk av tvil inngår i livet, øyeblikk når det er vanskelig å tro. Både glede og tvil er erfaringer som inngår i vårt liv.
Profetens glede
Profeten Jesajas eksplitte oppfordring til glede – «ørken og tørt land skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre» (35,1) – står i motsetning til døperen Johannes’ tvil i evangeliet: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt 11,3). Profeten ser faktisk hinsides den aktuelle situasjonen. Foran seg har han mennesker som har tapt motet: slappe hender, ustøe knær, urolige hjerter (jf. 35,3–4). Det er den samme virkelighet som til alle tider setter troen på prøve. Men gudsmannen ser lenger, for Den hellige ånd lar hans hjerte føle styrken i Guds løfte, og han forkynner frelsen: «Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud! […] Selv kommer han og frelser dere» (vers 4). Og da forvandles alt: Ørkenen blomstrer, de urolige hjerter blir grepet av trøst og glede, den lamme, den blinde og den stumme blir friske (jf. Jes 35,1–6). Det er det som blir virkelighet med Jesus: «Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Matt 11,5).
Johannes’ tvil og omvendelse
Denne beskrivelsen viser oss at frelsen omslutter hele mennesket og gjenføder det. Men denne gjenfødselen, og den tilhørende gleden, forutsetter alltid at vi dør for oss selv og for synden i oss. Herfra kommer kallet til omvendelse, og dette kallet ligger til grunn både for døperens og Jesu forkynnelse; særlig dreier det seg om omvendelse fra vår gudsforestilling. Og adventstiden stimulerer oss til å gjøre dette nettopp med døperen Johannes’ spørsmål til Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt 11,3). La oss tenke litt over det: Hele sitt liv hadde Johannes ventet på Messias; hans livsstil, selv kroppen hans har tatt form av denne ventingen. Også av den grunn roser Jesus ham: Blant dem som er født av kvinner er ingen større enn ham (jf. Mtt 11,11). Men selv Johannes måtte likevel omvende seg til Jesus. Likesom Johannes er også vi kalt til å gjenkjenne det ansiktet som Gud valgte seg i Jesus Kristus, ydmykt og barmhjertig.
Et valg
Advent er en nådetid. Den sier oss at det ikke er nok å tro på Gud: Hver dag må troen vår renses. Det gjelder å forberede seg til å ta imot ikke en eventyrfigur, men Gud, som utfordrer og involverer oss. Vi blir nødt til å ta et valg. Barnet i krybben har ansiktet til våre trengende brødre og søstre, de fattige som «er dette mysteriets privilegerte, og ofte er best i stand til å akte på Guds nærvær blant oss» (Admirabile signum, 6).
Bønn
Må jomfru Maria, nå som vi nærmer oss jul, hjelpe oss ikke å bli distrahert av ytre ting, men å gjøre rom i hjertet til Ham som allerede kom og som ønsker å komme igjen for å lege våre sykdommer og for å gi oss sin glede.
***
Etter angelusbønnen velsignet paven jesusbarn-figurer.
Han minnet også om den 52. internasjonale eukaristiske kongressen i Budapest, fra 13. til 20. september 2020, med tema «Alle mine kilder er i deg» (Sal 87,7).
