Cerca

Vatican News
«Jakobs drøm» av José de Ribera «Jakobs drøm» av José de Ribera  (Museo Nacional del Prado)

Pavens preken ved messen for migranter

Pave Frans’ aller første reise som pave var til den italienske øya Lampedusa. Det var den 8. juli 2013. På seksårsdagen for reisen feiret han messe i Peterskirken sammen med hundrevis av migranter og migranthjelpere.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Første lesning, som var den teksten paven omtalte mest, var patriarken Jakobs drøm:

Jakob dro fra Beer-Sjeba og tok veien mot Harran. Han kom fram til et sted der han ble natten over, for solen hadde gått ned. Han tok en av steinene på stedet og la den under hodet. Så la han seg til å sove. Da hadde han en drøm: Se, en stige var reist på jorden, og toppen av den nådde til himmelen. Og se, Guds engler gikk opp og gikk ned på den. Da sto Herren foran ham […] (les resten av 1 Mos 28,10–22 i Bibel 2011).

«Jeg liker da å tenke meg at vi selv kan være de englene som går opp og ned og tar små, lamme, syke og utestengte mennesker under våre vinger», sa paven i sin preken. Her følger hele prekenen med i tillegg noen deloverskrifter:

Gud stiger ned

I dag taler Guds ord til oss om frelse og befrielse.

Frelse. På vei fra Beer-Sjeba til Harran raster Jakob på et øde sted. Han legger seg til hvile, og i drømme ser han en stige. Den er reist på jorden, og toppen av den når til himmelen (jf. 1 Mos 28,10–22). Guds engler går opp og ned på den. Stigen står for forbindelsen mellom det guddommelige og det menneskelige. Denne forbindelsen ble til historisk virkelighet i Kristi inkarnasjon (jf. Joh 1,51), som er Faderens kjærlighetsfulle åpenbarings- og frelsesgave. Stigen er en allegori over det guddommelige initiativ, som går forut for all menneskelige aktivitet. Den er det motsatte av Babels tårn (jf. 1 Mos 11,1–9), som ble bygget av menneskene; ved egne krefter ville de nå opp til himmelen og bli guder. I dette tilfellet derimot er det Gud som «stiger ned», det er Herren som åpenbarer seg, det er Gud som frelser. Og Immanuel, Gud-med-oss, virkeliggjør løftet om gjensidig tilhørighet mellom Herren og menneskeheten, i form av en inkarnert og barmhjertig kjærlighet, som skjenker overflod av liv.

Jakob fatter tillit til Herren

Åpenbaringen får Jakob til å uttrykke tiltro til Herren, han lover å ære og tilbe ham. Dette er et viktig øyeblikk i frelseshistorien. Jakob ber om å bli beskyttet av Herren under den vanskelige reisen og sier at Herren da skal være «min Gud» (1 Mos 28,21).

«Min Gud som jeg setter min lit til»

På salmen svarte vi, som et ekko til patriarkens ord: «min Gud som jeg setter min lit til» (Sal 91,2). Han er vår tilflukt og vår borg, vårt skjold og vårt vern, og vårt anker i prøvelsens stunder. For den som tror og påkaller Herren i sine vanskeligheter er han et ly. Og nettopp i vanskelige omstendigheter blir vår bønn renere. Det går opp for oss at den sikkerhet som verden byr oss ikke er mye verdt og at vi ikke har annet igjen enn Gud. For jordboerne er det bare Gud som åpner himmelen på vidt gap. Gud alene frelser.

Befrielse: Jairus’ datter og kvinnen med blødninger

I evangeliet har synagogeforstanderen og den syke kvinnen denne totale og ekstreme tilliten til felles (jf. Matt 9,18–26). Dette er to historier om befrielse. For å oppnå det som ingen andre enn Jesus kan gi dem, nemlig befrielse fra sykdom og død, nærmer begge seg Jesus. På den ene side har vi datteren til en av byens autoriteter; på den annen side en kvinne med en sykdom som stiller henne utenfor samfunnet, som gjør henne til et marginalisert og urent menneske. Men Jesus gjør ikke forskjell på dem: Begge mottar en storslått befrielse. På grunn av sin nød havner begge – både kvinnen og jenta – i gruppen av «de siste». De siste skal elskes og hjelpes opp igjen.

Forkjærlighet for siste og fattige

For sine disipler åpenbarer Jesus at det er nødvendig med en «preferensiell opsjon for de siste». De siste må stå på første plass i utøvelsen av nestekjærlighet. Det finnes nå mange typer fattigdom. Den hellige Johannes Paul II skrev: «Fattigdommen har mange dimensjoner. ’De fattige’ er de undertrykte, de marginaliserte, de gamle, de syke, de små, alle de som blir ansett som og behandlet som de ‘siste’ i samfunnet» (Vita consecrata, 82).

De siste

I dag, på denne seksårsdagen for mitt besøk til Lampedusa, går mine tanker til de ‘siste’ som daglig roper til Herren og ber om å bli befridd for alt det vonde som de utsettes for. De siste blir lurt inn i ørkenen og etterlatt til å dø der; de blir torturert, misbrukt og voldtatt i fangeleirer; de trosser et nådeløst hav; de blir sittende for lenge i leirer til at oppholdet kan sies å være «midlertidig». Dette er bare noen av de «siste»  som Jesus ber oss om å elske og reise opp. Dessverre er de eksistensielle periferiene i våre byer tett befolket med tilsidesatte, marginaliserte, undertrykte, diskriminerte, misbrukte, utnyttede, forlatte, fattige og lidende mennesker. I saligprisningenes ånd er vi kalt til å trøste dem i deres lidelser og tilby dem barmhjertighet; til å stille deres sult og tørst etter rettferdighet; til å la dem føle Guds omsorgsfulle faderskap; til å vise dem veien til himmelriket. De er mennesker; det dreier seg ikke bare om sosiale spørsmål eller migrasjonsspørsmål! «Det dreier seg ikke bare om migranter!» i dobbeltbetydning: De er først og fremst mennesker, og i dag er de et symbol for alle dem som det globaliserte samfunnet stiller utenfor.

Vi selv kan være «engler»

Det faller naturlig å vende tilbake til bildet av Jakobs stige. I Jesus Kristus er forbindelsen mellom jorden og himmelen sikret og tilgjengelig for alle. Men å skulle klatre opp trinnene på denne stigen krever innsats, anstrengelse og nåde. De svakeste og mest sårbare trenger hjelp til å komme seg oppover. Jeg liker da å tenke meg at vi selv kan være de englene som går opp og ned og tar små, lamme, syke og utestengte mennesker under våre vinger: de siste, som ellers vil bli stående igjen her nede. De ville da ikke se annet enn elendighet på jorden, de ville ikke skimte noe av himmelens lys allerede nå.

Ingen kan unndra seg ansvaret

Dette er et stort ansvar, brødre og søstre, som ingen kan unndra seg seg, om vi vil fullbyrde det frelses- og befrielsesoppdraget som Herren selv har kalt oss til å medvirke i. Jeg vet at mange av dere, som kom fram for bare noen måneder siden, allerede er i gang med å hjelpe brødre og søstre som har kommet senere. Jeg ønsker å takke dere for dette meget fine tegnet på menneskelighet, takknemlighet og solidaritet.

***

«Jakobs drøm» av José de Ribera

Messe med migranter i Peterskirken på seksårsdagen for reisen til Lampedusa
11 juli 2019, 16:49