Pavens preken på Ordenslivets dag
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
I går feiret pave Frans kyndelsmesse, altså festen for Herrens fremstilling i tempelet. Festen kalles også for «møtets fest», slik paven gjerne pleier å minne om. Og endelig er dette også Ordenslivets dag, så mange ordensfolk deltok på messen i Peterskirken.
Evangelieteksten fortalte om da Jesus ble båret frem i tempelet førti dager etter at han var blitt født:
Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok [Maria og Josef] ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. […] Nå kom [Simeon] til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse […]» […] I samme stund kom også [Anna] fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem. (Les resten av Luk 2,22–40 i Bibel 2011)
I Jesus møtes alt og alle
Dagens liturgi viser oss Jesus som går sitt folk i møte. Dette er møtets fest: Barnets nyhet møter tempelets tradisjon; løftet oppfylles; de unge Maria og Josef møter de gamle Simeon og Anna. Så alt møtes når Jesus kommer.
Ta imot livets Herre hver dag
Hva sier dette oss? Først av alt at også vi er kalt til å ta imot Jesus som kommer oss i møte. Å møte ham: Vi bør møte livets Gud hver eneste dag i vårt liv; ikke nå og da, men hver dag. Vi fatter ikke en beslutning om å følge Jesus én gang for alle, vi velger det daglig. Og Herren møtes ikke virtuelt, men direkte, i vårt liv, helt konkret. Ellers blir Jesus bare til et fint minne fra fortiden. Når vi derimot tar imot ham som livets Herre, som sentrum for alt, som det pulserende hjerte i alt, da lever han igjen i oss. Og det som skjedde i tempelet skjer også med oss: Rundt ham møtes alt, livet blir harmonisk. Med Jesus finner vi igjen mot til å fortsette, og styrke til å stå fast. Det er møtet med Herren som er kilden. Det er da viktig å vende tilbake til kildens oppkomme: I minnet gå tilbake til våre avgjørende møter med ham, friske opp vår første kjærlighet, gjerne skrive ned vår kjærlighetshistorie med Herren. Det vil gjøre vårt gudviede liv godt, slik at det ikke blir til en tid som forgår, men til møtets tid.
Møt Herren i hans folk
Om vi tenker tilbake på vårt grunnleggende møte med Herren, vil vi bli var at det ikke oppsto som et privat anliggende mellom oss og Gud. Nei, det spirte og sprang ut i et troende folk, sammen med mange brødre og søstre, til bestemte tider og på bestemte steder. Evangeliet sier oss dette, det viser oss at møtet finner sted i Guds folk, i dets konkrete historie, i dets levende tradisjoner: i tempelet, etter loven, i et profetisk klima, med unge og gamle sammen (jf. Luk 2, 25–28.38). Slik er det også med gudviet liv: Det spirer og blomstrer i Kirken; hvis det isolerer seg, visner det. Det modnes når unge og gamle vandrer sammen, når de unge finner sine røtter og de gamle høster inn frukter. Men det stopper derimot opp hvis man vandrer alene, sitter fast i fortiden eller kaster seg hodekulls fremover i et forsøk på å overleve. I dag, på møtets fest, ber vi om den nåde å gjenoppdage den levende Herren i det troende folk, og å la den nådegave vi har fått løpe sammen med den nåde vi får nå.
Lov og ånd; dobbelt kall og dobbelt lydighet
Evangeliet sier oss også at Guds møte med hans folk både har et utgangspunkt og et mål. Det begynner med et kall til tempelet, og det avsluttes med et syn i tempelet. Kallet er dobbelt. For det første er kallet etter loven. Slik er det for Josef og Maria. De går til tempelet for å gjøre det som loven påbyr (jf. vers 22). Teksten understreker dette hele fire ganger, det er nesten som et refreng (jf. versene 22, 23, 24, 27). Det er ingen tvang. Det er ikke fordi de blir tvunget til det, eller bare for å oppfylle en ytre forpliktelse at Jesu foreldre drar av sted; de drar for å svare på Guds kall. For det andre er kallet etter Ånden. Slik er det for Simeon og Anna. Også dette understrekes gjentatte ganger: Den hellige ånd nevnes tre ganger i forbindelse med Simeon (jf. versene 25, 26, 27), og Anna er inspirert når hun lovpriser Gud (jf. vers 38). To unge drar til tempelet, kalt av loven; to gamle drevet av Ånden. Hva har dette dobbelte kallet, lovens kall og Åndens kall, å si til vårt åndelige liv og til vårt gudviede liv? At vi alle er kalt til en dobbelt lydighet: til loven – ment som det som gir livet en god ordning – og til Ånden, som får i stand nye ting i vårt liv. Slik oppstår møtet med Herren: Ånden åpenbarer Herren, men for å kunne ta imot ham må vi være trofaste og utholdende, dag etter dag Uten et ordnet liv bærer selv ikke de største nådegaver frukt. På den annen side strekker selv ikke de beste regler til uten Åndens nyhet: lov og Ånd må gå sammen.
Daglivets vann forvandles til nyhetens vin
For bedre å forstå dette kallet – kallet til tempelet – som vi i dag betrakter i de første dagene av Jesu liv, vil vi gå til de første dagene av hans offentlige virke, i Kana, der han forvandler vann til vin. Også der er det et kall til lydighet, med Maria som sier: «Det [Jesus] sier til dere, skal dere gjøre» (Joh 2,5). Det han sier. Og Jesus ber om noe spesielt; han gjør ikke straks noe nytt, han tryller ikke fram vinen av ingenting – det kunne han ha gjort – men ber om noe konkret og krevende. Han ber dem fylle de seks store steinkarene, slike som brukes i renselsesskikker, og som minner om loven. Dette innebar å hente opp om lag sekshundre liter vann fra brønnen: tilsynelatende bortkastet tid og møye, for det som manglet var jo ikke vann, men vin! Men det er likevel nettopp fra disse karene, som er blitt fylt «til randen» (vers 7), at Jesus fremskaffer den nye vinen. Og slik er det for oss: Gud kaller oss til å møte ham gjennom vår trofasthet i konkrete ting. Gud møter man alltid i det som er konkret: daglig bønn, messe, skriftemål, ekte nestekjærlighet, Guds ord hver dag. Og nærhet, særlig overfor de som trenger det aller mest, åndelig eller fysisk. Konkrete ting, slik som lydighet til ens overordnede og til reglene i gudviet liv. Om man praktiserer loven med kjærlighet – med kjærlighet – så kan Ånden dukke opp med Guds overraskelser, liksom i tempelet og i Kana. Hverdagens vann forvandles da til nyhetens vin, og vårt liv, som tilsynelatende er mer bundet, blir i virkeligheten friere.
Jeg kommer nå til å tenke på en ydmyk ordenssøster. Hennes nådegave var nærhet til prester og seminarister. I forgårs ble hennes saligprisningsprosess åpnet her i bispedømmet [Roma]. En enkel søster: Hun hadde ikke store innsikter, men hun hadde forstand på lydighet og trofasthet, og var ikke redd for nytt. La oss gjennom søster Bernardetta be Herren om nåde til å gå samme vei.
Simeons syn og Annas lovprisning
Fra kallet oppstår et møte, og det møtet når sitt høydepunkt i synet. Simeon sier: «Mine øyne har sett din frelse» (Luk 2,30). Han ser barnet, og han ser frelsen. Han ser ikke den Messias som gjør undre, men et lite barn. Han ser ingenting usedvanlig, bare Jesus med sine foreldre, som bringer to turtelduer eller to duer til tempelet, altså det mest mest beskjedne offer (jf. vers 24). Simeon ser Guds enkelhet og er mottagelig for hans nærvær. Han søker ikke noe annet, han ber om ikke noe mer og ønsker ikke noe mer, for ham er det nok å se barnet og ta det opp i sine armer: «Nunc dimittis, nå lar du din tjener fare» (jf. vers 29). For ham er det nok med Gud, slik han er. I Gud finner han den egentlige meningen med livet. Dette er det gudviede livs syn, et enkelt syn, og profetisk i sin enkelhet, der vi har Herren for våre øyne og holder ham i våre hender, og det ikke trengs noe annet. Det er han som er livet, det er han som er håpet, det er han som er fremtiden. Gudsviet liv er dette profetiske syn i Kirken: Det er et blikk som kan se at Gud er til stede i verden, selv om mange ikke legger merke til ham; det er en stemme som sier: «Gud alene er nok, alt annet forgår»; det er lovprisning som veller fram, på tross av alt, slik profeten Anna viser oss.
Hun var meget gammel og hadde levd mange år som enke, men hun var verken mørk til sinns eller nostalgisk og trakk seg heller ikke tilbake i seg selv; tvertimot kommer hun fram og lovpriser Gud, og snakker bare om ham (jf. vers 38). Jeg liker å tenke meg at denne kvinnen «var god til å skravle», og at hun ville ha vært en bra skytshelgen for å få oss til å slutte med sladder, for hun gikk hit og dit og sa bare: «Det er han! Det er det barnet! Gå og se ham!» Jeg liker å tenke meg henne slik, som en kvinne fra nabolaget.
Dette er gudviet liv
Dette er gudviet liv: lovprisning som gleder Guds folk og profetisk syn som åpenbarer det som virkelig teller. Når gudviet liv er slik, så blomstrer det og blir for alle et varsko mot all slags middelmådighet: mot nedgang i åndelig liv, mot å spekulere i Gud, mot en tilpasning til et bekvemt og verdslig liv, mot klaging, misfornøyelse og selvmedlidenhet, mot et vanemessig «man gjør det man kan» og «slik er det alltid blitt gjort» – dette er ikke Guds vis. Gudviet liv er ikke overlevelse, ikke forberedelse til «ars bene moriendi» [kunsten å dø godt]: Dette er en fristelse nå som vi har færre kall. Nei, det er ikke overlevelse, det er nytt liv. «Men … vi er så få …» – Det er nytt liv! Det er et levende møte med Herren i hans folk. Det er et kall til trofast, daglig lydighet, og til Åndens fantastiske overraskelser. Det er et syn av hva det er vi må omfavne for å kunne motta gleden: Jesus.
