Beta Version

Cerca

Vatican News
Eukaristifeiring. Bilde: Pixabay Eukaristifeiring. Bilde: Pixabay 

Messen – 14. Den eukaristiske liturgi. IV: Kommunionen

I sin fjortende katekese om messen, 21. mars, forklarte pave Frans at vi blir det vi mottar: Jesus gjør oss lik ham.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Johannesevangeliet. Jesus sa:

Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. (Joh 6,54-55 fra Bibel 2011)

Det trengs røtter for å kunne blomstre

I dag er den første vårdagen: Jeg ønsker dere god vår! Hva er det som skjer om våren? Plantene blomstrer, trærne blomstrer. Jeg vil spørre dere om noe. Kan et sykt tre eller en syk plante blomstre skikkelig? Nei! Kan et tre eller en plante som verken får regnvann eller bli vannet blomstre? Nei! Og kan et tre eller en plante som har mistet røttene, eller som ikke har røtter, blomstre? Nei! Kan man blomstre uten røtter? Nei! Dette er et budskap: Det kristne livet må være et liv som blomstrer i kjærlighetsgjerninger, i gode gjerninger. Men uten røtter kan du ikke blomstre. Hvem er roten? Jesus! Hvis du ikke er sammen med Jesus «i roten» , kommer du ikke til å blomstre. Hvis du ikke vanner livet ditt med bønn og sakramenter, vil du da få kristne blomster? Nei! For bønn og sakramenter vanner røttene og får livet vårt til å blomstre. Jeg ønsker at dette må bli en blomstrende vår for dere. Må den blomstre av gode gjerninger, av dyder, av å gjøre godt mot andre. Ikke glem dette. Og her er et vakkert vers fra mitt hjemland: «Treets blomster kommer av treets røtter». Kutt aldri røttene til Jesus.

Den sakramentale kommunion

Og nå fortsetter vi med våre katekeser om messen. Messefeiringen, som vi er i ferd med å gjennomgå, del for del, er rettet mot kommunionen, altså vår forening med Jesus. Den sakramentale kommunionen. Ikke den åndelige kommunionen, som du kan ha hjemme hos deg selv ved å si: «Jesus, jeg ønsker å motta deg åndelig». Nei, nå snakker vi om sakramental kommunion, med Jesu legeme og blod. Vi feirer eukaristi for å nære oss av Kristus, som gir seg selv både i Ordet og i alterets sakrament, for å gjøre oss lik ham. Herren selv sier det: «Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham» (Joh 6,56). Jesus ga sin kropp og sitt blod under den siste nattverd, og denne handlingen fortsetter i dag gjennom tjenesten til presten og diakonen, som forretter ved utdelingen av livets brød og frelsens kalk.

«Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder …»

Etter å brutt det vigslede brødet, altså Jesus kropp, viser presten det fram til de troende og oppfordrer dem til å delta i det eukaristiske måltidet. Vi kjenner ordene som lyder fra alteret: «Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder. Salige er de som er kalt til Lammets bord.» Oppfordringen er inspirert av et vers i Johannes’ åpenbaring – «Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid» (Åp 19,9): «bryllupsmåltid» fordi Jesus er Kristi brudgom – og vil ha oss til å erfare den intime foreningen med Kristus, kilde til glede og hellighet. Det er en oppfordring som bringer glede og også driver oss til samvittighetsransakelse i lys av troen. På den ene side ser vi hvor mye det er som skiller oss fra Kristi hellighet, men på den annen side tror vi at hans blod blir «utgydt for de mange til syndenes forlatelse». – Vi ble alle tilgitt i dåpen, og vi blir tilgitt, eller vil bli tilgitt, hver gang vi går til botens sakrament. Og ikke glem: Jesus tilgir alltid. Jesus blir ikke trett av å tilgi. Det er vi som blir trette av å be om tilgivelse. – Nettopp med dette blodets frelsesverdi i tankene utbryter den hellige Ambrosius: «Jeg som stadig synder, jeg må alltid ha et botemiddel» (De Sacramentis, 4, 28: PL 16, 446A). I denne troen retter også vi blikket mot Guds lam som tar bort verdens synder og kaller på ham: «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet.» Det sier vi i hver messe.

Vi blir det vi mottar; vi blir forvandlet

Selv om det er vi som beveger oss i prosesjon for å kommunisere, er det i virkeligheten Kristus som kommer oss i møte for å oppta oss i seg. Det finner sted et møte med Kristus! Å nære seg av eukaristien vil si å la oss endre til det som vi mottar. Den hellige Augustin hjelper oss å forstå dette; han forteller om det lyset han fikk da Kristus sa til ham: «Jeg er mat for de voksne. Voks, så skal du få ete av meg. Men ikke skal du forvandle meg til deg, slik som du gjør med den maten ditt legeme får, men du skal forvandles så du blir lik meg.» (Bekjennelser VII, 10, 16; PL 32, 742; oversatt av Oddmund Hjelde). Hver gang vi kommuniserer, blir vi mer lik Jesus, vi blir mer forvandlet til Jesus. Liksom brødet og vinen blir forvandlet til Herrens legeme og blod, slik blir de som i tro mottar dem forvandlet til levende eukaristi. Til presten som sier «Kristi legeme» når han gir deg eukaristien, svarer du «Amen», det vil si at du anerkjenner den nåde og det engasjementet som ligger i det å bli Kristi legeme. For når du mottar eukaristien, blir du Kristi kropp. Det er vakkert, meget vakkert. Eukaristien forener oss med Kristus og river oss ut av vår egoisme, og den åpner oss og forener oss med alle dem som er ett i ham. Se, dette er kommunionens under: Vi blir det vi mottar!

Hvordan motta kommunion?

Det er meget å foretrekke at også de troende mottar Herrens legeme med hostier konsekrert under den samme messen. Det eukaristiske måltid utfyller bedre sin rolle som tegn når den hellige kommunion finner sted under begge skikkelser. Den katolske læren sier dog at vi mottar Kristus, hel og udelt, også om kommunionen bare er under én skikkelse (jf. Generell orientering om Missale Romanum, 85; 281-282). Ifølge kirkelig skikk går de troende vanligvis i prosesjon for å motta eukaristien. Man kommuniserer med hengivenhet, enten stående, eller på kne, ettersom hva bispekonferansen har fastlagt, og man mottar sakramentet i munnen eller, hvis det er tillatt og man foretrekker det, i hånden (jf. GoRM, 160-161). Etter kommunionen hjelper stille bønn vårt hjerte å bevare den gaven som vi har mottatt. Forleng gjerne den stillheten litt, snakk med Jesus i hjertet, eller syng en salme eller lovsang (jf. GoRM, 88): Dette hjelper oss å være sammen med Herren.

Slutningsbønnen

Etter kommunionen avsluttes den eukaristiske liturgi med slutningsbønnen. I den vender presten seg på vegne av alle til Gud for å takke ham for å ha gjort oss til hans bordfeller og for å be om at det vi har fått må forvandle vårt liv. – Eukaristien gjør oss sterke for at vi som kristne skal kunne bære gode gjerninger som frukt. – Slutningsbønnen i dag er megetsigende. I den ber vi: «Herre, la de sakramenter vi har mottatt, bringe oss legedom, rense våre hjerter fra synd og styrke oss med ditt evige vern». La oss gå til eukaristien og motta Jesus som forvandler oss til seg, som gjør oss sterkere. Han er uendelig god og stor, Herren!

26 april 2018, 09:20