Pave Frans kysser et spedbarn på Petersplassen 25. juni 2022 Pave Frans kysser et spedbarn på Petersplassen 25. juni 2022 

Pavens preken ved det tiende Verdensmøte for familier

«Ved Guds forsyn taler alle lesningene fra dagens liturgi om kall, og nettopp kall er temaet for dette tiende Verdensmøte for familier: ‘Kjærlighet i familien – et kall og en vei til hellighet’.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Om ettermiddagen lørdag 26. juni ble det på Petersplassen feiret messe i anledning Verdensmøtet for familier. Lesningene var:

Første lesning: «Elisja […] skal du salve til profet etter deg. […] Elia dro bort fra Horeb og fant Elisja […]» (1 Kong 19, 16b. 19-21)
Andre lesning: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. […]» (Gal 5, 1.13–18)
Evangeliet: «Da tiden kom og Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han ansiktet mot Jerusalem; det var dit han ville dra. […]» (Luk 9,51–62)

Her følger pave Frans’ preken:

Offertorium og takksigelse

For dette tiende Verdensmøte for familier er nå tiden inne for takksigelse. Med takknemlighet bærer vi fram for Gud – som i et stort offertorium – alt det som Den hellige ånd har sådd i dere, kjære familier. Noen av dere har deltatt i refleksjoner og deling her i Vatikanet; andre har vært med på arrangementer i sine egne bispedømmer – i en slags gigantisk konstellasjon. Jeg forestiller meg deres rikdom av erfaringer, forsetter og drømmer, og også deres bekymringer og usikkerhet. Nå legger vi alt frem for Herren, og vi ber ham støtte dere med sin kraft og kjærlighet. Dere er pappaer, mammaer, sønner og døtre, besteforeldre, onkler og tanter; dere er voksne, barn, unge, eldre; med forskjellige familieerfaringer, men alle sammen med samme håp og bønn: at Gud må velsigne og bevare deres familier og alle familier i hele verden.

Galaterne. Frigjort for å kunne tjene hverandre i kjærlighet

I andre lesning talte den hellige Paulus til oss om frihet. Frihet er en av de mest verdsatte og ettersøkte goder for moderne mennesker i vår tid. Alle ønsker å være fri, ikke å være underlagt noen slags bestemmelser, ikke å bli begrenset, og derfor streber de etter å komme seg fri fra alle slags «fengsler»: kulturelle, sosiale, økonomiske. Men mange mangler den største friheten, nemlig indre frihet! Den største friheten er indre frihet. Apostelen minner oss kristne om at denne er framfor alt er en gave, når han sier: «Til frihet har Kristus frigjort oss» (Gal 5,1). Friheten har vi fått i gave. Vi er alle født med mange indre og ytre bestemmelser, og framfor alt med en tendens til egoisme, altså til å sette oss selv i sentrum og pleie våre egeninteresser. Men dette slaveriet har Kristus befridd oss fra. For å unngå misforståelser advarer Paulus oss om at den frihet som Gud gir oss ikke er noen falsk og tom jordisk frihet, som egentlig er «et påskudd for det som kjøtt og blod vil» (Gal 5,13). Nei, den frihet som Kristus har betalt prisen for med sitt blod er fullstendig orientert mot kjærlighet, slik at vi – slik apostelen sa og fortsatt sier til oss i dag – «skal kunne tjene hverandre i kjærlighet» (jf. ibid.).

I familien kan vi lære å elske

Ved å bygge familier har alle dere ektefolk ved Kristi nåde tatt dette modige valget: ikke å bruke friheten på dere selv, men for å elske de menneskene som Gud har satt ved deres side. I stedet for å leve som «øyer», «tjener dere hverandre i kjærlighet». Slik leves friheten ut i familier! Uten «planeter» eller «satelitter» som kretser rundt i egne baner. Familien er stedet for å møtes, for å dele, for å gå ut av seg selv. Slik kan vi ta imot de andre og være nær dem. Det er det første sted der vi lærer å elske. Glem aldri dette: Familien er det første sted der vi lærer å elske.

Vanskelig i praksis

Brødre og søstre, selv om vi hevder dette med stor overbevisning, vet vi godt at i praksis er det ikke alltid slik, av mange forskjellige grunner og i mange forskjellige situasjoner. Nettopp når vi fastslår skjønnheten i familier, er det derfor slik at vi mer enn noensinne føler behov for å forsvare dem. Vi må ikke la familiene bli forgiftet av egoisme, individualisme, likegyldighetens kultur og bruk-og-kast-mentalitet og slik miste sitt «dna», som er mottagelighetens og tjenestens ånd – gjensidig mottagelighet og tjeneste er altså særtrekk ved familier.

Elia og Elisja. Overlevering av stafettpinnen

Forholdet mellom profetene Elia og Elisja, som skildres i første lesning, får oss til å tenke på forholdet mellom generasjonene, på «overleveringen av stafettpinnen» fra foreldre til barn. I dagens verden er ikke dette forholdet lett og gir ofte grunn til bekymring. Foreldre frykter at barna ikke er i stand til å orientere seg i våre komplekse og forvirrede samfunn, der alt tilsynelatende er kaotisk og usikkert, og at de til slutt vil komme til å rote seg bort. Denne frykten gjør noen foreldre engstelige, andre overbeskyttende, og iblant blokkerer den til og med ønsket om å sette nytt liv til verden.

Gud har tillit til den unge Elisja

Vi gjør vel i å reflektere over forholdet mellom Elia og Elisja. I en stund preget av krise og fremtidsangst befaler Gud Elia å salve Elisja til hans etterfølger. Gud lar Elia forstå at verden vil fortsette også uten Elia og befaler ham å gi sitt oppdrag videre til en annen. Dette er meningen med den gesten som beskrives i teksten: Elia kaster kappen sin over Eliasja, og fra da av tar disippelen over for mesteren, for å fortsette hans profetiske tjeneste i Israel. Gud viser slik at han har tillit til den unge Elisja. Den gamle Elia gir sitt embete, sitt profetiske kall, videre til Elisja. Han stoler på et ungt menneske, han stoler på fremtiden. I denne gesten ligger det håp. Håpefullt overleverer han stafettpinnen.

Hjelp de unge å oppdage deres kall

Det er meget viktig at foreldre tenker over Guds handlemåte! Gud elsker unge mennesker, men det innebærer ikke at han beskytter dem mot enhver risiko, utfordring og lidelse. Gud er ikke engstelig og overbeskyttende. Tenk over dette: Gud er ikke engstelig og overbeskyttende; tvert imot har han tillit til dem og kaller hver enkelt av dem til livets og misjonens høye mål. Tenk på barnet Samuel, på den unge David, på den unge Jeremias; tenk framfor alt på den syttenårige jenta, som unnfanget Jesus, altså på jomfru Maria. Han stoler på ei jente. Kjære foreldre, Guds ord viser oss veien: Ikke beskytt barna fra ethvert lite ubehag og fra enhver lidelse, men prøv å formidle lidenskapen for livet, å vekke deres ønske om å oppdage sitt kall og ta imot det store oppdrag som Gud har i tankene for dem. Det er nettopp denne oppdagelsen som gjør Elisja modig og besluttsom og som gjør ham voksen. Det at han tar avskjed med foreldrene og slakter oksene er nettopp et tegn på at Elisja har skjønt at nå er det «opp til ham», at det er på tide å ta imot Guds kall og fortsette det han hadde sett sin mester gjøre. Og det gjorde han så hele sitt liv. Kjære foreldre, om dere hjelper deres barn med å oppdage deres kall, vil dere se at de blir «grepet» av sitt oppdrag og vil ha styrke til å møte og overvinne livets vanskeligheter.

Jesu «kall»

Jeg ønsker også å legge til at oppdragere best kan hjelpe andre til å følge sitt kall om de utviser trofast kjærlighet i å følge sitt eget. Det var det disiplene så Jesus gjøre, og dagens evangelium viser oss et symbolsk øyeblikk: Jesus «vendte ansiktet mot Jerusalem; det var dit han ville dra» (Luk 9,51), vel vitende om at han ville bli dømt og drept der. Underveis til Jerusalem blir Jesus så avvist av innbyggerne i Samaria. Jakob og Johannes reagerer med indignasjon, men Jesus aksepterer avvisningen, ettersom den inngår i hans kall: Først var han blitt avvist i Nasaret – tenk på den dagen i synagogen i Nasaret (jf. Matt 13,53–58) –, nå i Samaria, og til slutt vil han komme til å bli avvist i Jerusalem. Jesus aksepterte alt dette, for han var kommet for å ta på seg våre synder. På lignende måte er ingenting mer oppmuntrende for barn enn å se sine foreldre oppleve sitt ekteskap og sin familie som et oppdrag, trofaste og tålmodige tross alle vanskeligheter, sorger og prøvelser. Og det som skjedde Jesus i Samaria skjer i alle kristne kall, også i kall til familieliv. Det vet vi alle: Det kommer øyeblikk da man må ta på seg motstand, lukkethet og manglende forståelse, som kommer fra menneskehjertet, og ved Kristi nåde forvandle dette til hjerterom for andre og betingelsesløs kjærlighet.

Ikke noe å hvile hodet på

Rett etter denne hendelsen, som i en viss forstand beskriver «Jesu kall», under hans vandring mot Jerusalem, forteller evangeliet om tre andre kall: kallene til tre kandidater til å bli Jesu disipler. Den første blir oppfordret til ikke følge Mesteren for å finne et fast tilholdssted, en sikker plassering. For Mesteren har jo «ikke noe han kan hvile hodet på» (Luk 9,58). Å følge Jesus betyr å sette seg i bevegelse og alltid forbli i bevegelse, alltid å være «på reise» med ham gjennom alle hendelser i livet. Hvor sant dette er for dere som er gift! Ved å ta imot kallet til ekteskap og familie har også dere forlatt deres «rede» og har satt ut på en reise, uten på forhånd å kjenne alle reiseetapper, og denne reisen holder dere i stadig bevegelse, med stadig nye situasjoner, uventede hendelser, overraskelser, noen av dem også smertelige. Slik er reisen med Herren. Den er dynamisk, uforutsigbar, alltid en vidunderlig oppdagelsesferd. La oss huske at for Jesu disipler ligger hvilen nettopp i hver dag å gjøre Guds vilje, uansett hva den måtte være.

Elsk Gud over alle ting

Den andre disippelen blir bedt om ikke «å vende tilbake for å begrave sine døde» (jf. versene 59–60). Dette handler ikke om å bryte det fjerde bud, som alltid er gyldig og som er meget helliggjørende; det er derimot en oppfordring til framfor alt å overholde det første budet: å elske Gud over alle ting. Det samme gjelder også for den tredje disippelen, som blir kalt til å følge Kristus resolutt og av hele sitt hjerte, uten å «se seg tilbake», ikke engang for å si farvel til sin familie (jf. versene 61–62).

Jeg glemmer det som ligger bak (Fil 3,13)

Kjære familier, også dere er bedt om ikke å ha andre prioriteter, om ikke «å se dere tilbake», altså ikke å være nostalgiske og lengte tilbake til deres tidligere liv, til deres tidligere frihet med dens bedragerske illusjoner: Livet fossiliseres når det ikke tar imot Guds kall, som bringer nytt, og i stedet lengter tilbake til fortiden. Å lengte etter fortiden og ikke ta imot det nye som Gud sender oss, fossiliserer oss alltid; det gjør oss harde, umenneskelige. Når Jesus kaller oss, også til ekteskap og familie, ber han oss se framover, og han leder alltid an under vandringen, han går forut for oss i kjærlighet og tjeneste. Den som følger ham blir ikke skuffet!

Gi kjærligheten videre

Kjære brødre og søstre, ved Guds forsyn taler alle lesningene fra dagens liturgi om kall, og nettopp kall er temaet for dette tiende Verdensmøte for familier: «Kjærlighet i familien – et kall og en vei til hellighet». Med styrken i dette livets Ord oppfordrer jeg dere til å vandre resolutt videre på familiekjærlighetens vei og dele gleden i dette kallet med alle i familien. Og det er ingen lett vei, ingen lett vandring: Det vil alltid komme mørke øyeblikk, vanskelige øyeblikk når vi tenker at alt er slutt. Må deres kjærlighet til hverandre alltid være åpen, utadvendt, i stand til å «røre» ved de svakeste og mest sårede, om det nå er på kropp eller sjel, som dere møter underveis. For kjærlighet, også familiekjærlighet, blir renset og styrket når den blir gitt videre.

Vær modige

Å satse på familiekjærlighet krever mot: Det trengs mot for å gifte seg. Vi ser mange unge som ikke våger å gifte seg, og ofte sier mammaene til meg: «Gjør noe, snakk med sønnen min, som ikke gifter seg. Han er 37 år gammel!» – «Men, frue, slutt å stryke skjortene for ham, begynn selv å sende ham bort litt, få ham litt ut av redet.» For familiekjærlighet får barna til å fly; den lærer dem å fly og driver dem til å fly. Den er ikke eiesyk: Den er alltid preget av frihet. Og så, i vanskelige øyeblikk, i kriser – alle familier har kriser – vær så snill og ikke ta den lette utveien: «Jeg drar til mamma». Nei. Gå videre, fortsett med det modige vågestykket. Det vil alltid komme vanskelige øyeblikk, tøffe øyeblikk, men gå alltid videre. Din ektefelle har den kjærlighetsgnisten som dere følte til å begynne med. Slipp den løs innenfra, gjenoppdag kjærligheten. Dette vil være til stor hjelp i krisetider.

Hold sammen

Kirken er med dere, ja, Kirken er i dere! For Kirken ble født av en familie, den fra Nasaret, og består hovedsakelig av familier. Må Herren hver dag hjelpe dere å holde sammen, i fred og glede. Må han hjelpe dere å holde ut i vanskelige tider. Trofast utholdenhet får oss til å leve bedre og viser alle at Gud er kjærlighet og livsfellesskap.

***

Messen ble forrettet av kardinal Farrell, prefekt for Dikasteriet for legfolk, familie og liv. Etter messen fortalte han at neste Verdensmøte for familier vil finne sted i år 2028. I mellomtiden vil det i jubileumsåret 2025 finne sted en jubileumsfeiring for familier med pave Frans i Roma.

Se også: Daglige rapporter: 10. Verdensmøte for familier i Roma 22. – 26. juni

Messen
27 juni 2022, 07:51