Pavens budskap til Verdensmisjonsdagen 2021

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

«Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» (Apg 4,20)

Kjære brødre og søstre,

når vi erfarer kraften i Guds kjærlighet, når vi opplever hans faderlige nærvær både i vårt personlige og felles liv, kan vi ikke la være å forkynne det vi har sett og hørt og dele det med andre. Jesu forhold til hans disipler, hans menneskelighet som åpenbares i inkarnasjonsmysteriet, i hans evangelium og i hans påske, viser oss hvor høyt Gud elsker oss mennesker og gjør våre gleder og lidelser, våre lengsler og våre bekymringer til sine (jf. Gaudium et spes, 22). Alt i Kristus minner oss om at vår verden og dens forløsningsbehov slett ikke er ham fremmede, og han kaller oss til å innse at denne sendelsen har vi en aktiv del i: «Gå ut på veikryssene og innby til bryllupet alle dere finner» (Matt 22,9). Ingen er fremmed, ingen trenger å føle seg fremmed for eller langt borte fra denne medlidende kjærlighet.

Apostlenes erfaring

Evangeliseringshistorien begynner med en lidenskapelige søken fra Herrens side. Han kaller hver av oss, hvor enn vi er, og ønsker å få i stand en vennskapelig dialog (jf. Joh 15,12–17). Apostlene er de første til å fortelle oss dette; de husker til og med dagen og timen da de først møtte ham: «Det var omkring den tiende time» (Joh 1,39). Vennskapet med Herren, det å se ham helbrede syke, spise med syndere, gi mat til sultne, nærme seg utestengte, røre ved urene, identifisere seg med trengende, fremlegge saligprisningene, lære med en helt ny myndighet: Alt dette etterlater et uutslettelig inntrykk, egnet til å vekke forundring og en smittsom og betingelsesløs glede, som det er umulig å holde tilbake. Som profeten Jeremia uttrykte det: Vi opplever hans aktive nærvær i vårt hjerte som en ild som driver oss til misjon, selv om det måtte innebære ofre og misforståelser (jf. 20,7–9). Kjærligheten er alltid i bevegelse, og den setter oss i bevegelse for at vi skal dele med andre det vakreste budskapet som finnes, kilden for alt håp: «Vi har funnet Messias!» (Joh 1,41)

Med Jesus har vi sett, hørt og erfart at ting kan være annerledes. De kommende tider har han innledet allerede i dag ved å minne oss om et vesentlig særtrekk ved vår menneskelighet, som vi har lett for å glemme: «Vi er skapt for en fylde som kun kan nås i kjærligheten» (Fratelli tutti, 68). Nye tider som vekker en tro som er i stand til å stimulere initiativer og forme fellesskap, ut fra menn og kvinner som lærer seg å godta egen og andres svakhet og slik fremme søskenskap og sosialt vennskap (jf. ibid, 67). Det kirkelige fellesskap viser sin skjønnhet hver gang det med takknemlighet husker at Herren elsket oss først (jf. 1 Joh 4,19). «Herrens forkjærlighet forundrer oss, og det ligger i forundringens natur at den ikke lar seg besitte eller pålegges av oss. […] Ene og alene slik kan betingelsesløshetens under, den betingelsesløse selvhengivelse, blomstre. Heller ikke misjonsglød kan oppnås gjennom tankevirksomhet eller beregninger. Å tre inn i en ‘misjonerende tilstand’ er et gjenskinn av takknemlighet» (budskap til Den pavelige misjonsvirksomhet, 21. mai 2020).

Det var likevel ingen lette tider; de første kristne begynte sitt trosliv i fiendtlige og krevende omgivelser. Det var mange tilfeller av marginalisering og fangenskap og av indre og ytre motstand, som tilsynelatende motsa og til og med benektet det de hadde sett og hørt. Vanskelighetene og hindringene kunne ha fått dem til å trekke seg tilbake eller lukke seg i seg selv, men i stedet drev dette dem til å gjøre hver enkelt ulempe, konflikt og vanskelighet til en misjonsmulighet. Selv begrensninger og hindringer ble gunstige anledninger til å salve alt og alle med Herrens Ånd. Intet og ingen fikk forbli uten det det befriende budskapet.

Vi har et levende vitnesbyrd om alt dette i Apostlenes gjerninger, en bok som misjonerende disipler gjerne har for hånden. Boken forteller hvordan duften av evangeliet spredte seg overalt der det kom, og at denne duften vekket den glede som alene Ånden kan gi oss. Apostlenes gjerninger er en bok som lærer oss at i prøvelser må vi klynge oss til Kristus, for da vil vi modnes i «den overbevisning at Gud kan virke under hvilke som helst omstendigheter, selv midt i tilsynelatende nederlag» og i vissheten om at «den som av kjærlighet oppofrer seg og hengir seg til Gud sikkert vil bære frukt (jf. Joh 15,5)» (Evangelii gaudium, 279).

Slik er det også for oss: Heller ikke vi lever i lette tider. Pandemisituasjonen har fremhevet og forsterket den smerte, ensomhet, fattigdom og urettferdighet som mange allerede led under, og den har demaskert våre falske sikkerheter og også stille ødeleggende splittelser og polariseringer. De svakeste og mest sårbare har følt sin svakhet og sårbarhet enda sterkere. Vi har opplevd motløshet, desillusjon, utmattelse. En allmenn bitterhet, som kveler håpet, har til og med kunnet bemektige seg vårt blikk. Men hva oss angår, forkynner vi «ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld» (2 Kor 4,5). Derfor hører vi i våre fellesskap og våre familier livets Ord, det gjenlyder i våre hjerter og sier oss: «Han er ikke her, han er stått opp» (Luk 24,6). Vi hører håpets Ord, og det tilintetgjør all slags determinisme, og til dem som lar Ordet røre ved seg skjenker Ordet den nødvendige frihet og frimodighet for å kunne reise seg opp og med kreativitet søke alle mulige måter å vise medlidenhet på – den medlidenhet som er «sakramentaliet» til Guds nærhet til oss, han som ikke lar noen bli liggende igjen langs veien. Nå under pandemien kan det være fristende å maskere likegyldighet og apati og å rettferdiggjøre dette med at det av helsemessige grunner er nødvendig å holde avstand. Det er da maktpåliggende med en medlidenhetens misjon, i stand til å gjøre den nødvendige avstanden til en anledning for møte, helbredelse og fremhjelp. «Det vi har sett og hørt» (Apg 4,20), den barmhjertighet som har blitt oss til del, blir det referansepunkt og den troverdighetskilde som tillater oss å gjenfinne en felles lidenskap for å skape «et sammensveiset og solidarisk fellesskap, som vi vier tid, innsats og ressurser» (Fratelli tutti, 36). Det er hans Ord som daglig forløser oss og redder oss fra våre påskudd for å lukke oss i feig skeptisisme: «Det spiller ingen rolle, intet kan forandres» Og på spørsmålet: «Hvorfor skal jeg gi avkall på mine sikkerheter, bekvemmeligheter og nytelser hvis jeg ikke kan se noe skikkelig resultat?» er svaret alltid det samme: «Jesus Kristus har seiret over synden og døden og er full av kraft. Jesus Kristus lever virkelig» (Evangelii gaudium, 275) og vil at også vi skal leve, være søsken, og nære og dele dette samme håp. I den nåværende situasjon er det et presserende behov for håpsspredende misjonærer som, salvet av Herren, er i stand til å minne profetisk om at ingen kan redde seg selv på egen hånd.

Slik som apostlene og de første kristne sier også vi med ettertrykk: «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» (Apg 4,20). Alt det vi har mottatt, alt det Herren etterhånden skjenker oss, vil han at vi skal bruke og gi videre til andre uten å kreve noe for det. Likesom apostlene som så, hørte og rørte ved Jesu frelse (jf. 1 Joh 1,1–4), kan også vi røre ved Kristi lidende og herlighetsfylte kjød i det som skjer oss dag for dag og få mot til å dele med alle vår lovende bestemmelse, den ubetvilelige klang som oppstår av å vite at Herren er med oss. Som kristne kan vi ikke beholde Herren for oss selv: Kirkens evangeliserende misjon bringer sin helhetlige og offentlige verdi til uttrykk gjennom forandring av verden og gjennom omsorg for skaperverket.

En innbydelse til hver av oss

Temaet for årets Verdensmisjonsdag – «vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» (Apg 4,20) – er en innbydelse til hver av oss om «å påta oss» og gjøre kjent det vi bærer i vårt hjerte. Denne sendelsen har alltid vært Kirkens identitet: «[Kirken] er til for å bringe evangeliet videre» (den hellige Paul VI, Evangelii nuntiando, 14). Når vi lukker oss i oss selv eller i små grupper, svekkes vårt trosliv, det mister sin profetiske kraft og sin evne til forundring og takknemlighet; troslivet har en dynamikk som krever at vi blir stadig mer åpne, bedre i stand til å nå ut til alle og omfavne dem. De første kristne ga slett ikke etter for fristelsen til å lukke seg i en elite; de ble tiltrukket av Herren og av det nye liv som han tilbød til å gå ut blant folkeslagene og vitne om det de hadde sett og hørt: Guds rike er kommet nær. Det gjorde de med den gavmildhet, takknemlighet og edelhet som er typisk for dem som sår vel vitende om at det vil være andre som får nyte frukten av deres innsats og oppofrelse. Derfor liker jeg å tenke at «også de svakeste, vanskeligst stilte og mest sårede kan være [misjonærer] på sin måte, for man må alltid tillate det gode å bli meddelt, selv om det eksisterer side om side med mange svakheter» (Christus vivit, 239).

På Verdensmisjonsdagen, som hvert år feires på nestsiste søndag i oktober, minnes vi med takknemlighet alle de som med sitt livsvitnesbyrd hjelper oss å fornye vår dåpsforpliktelse til å være gavmilde og gledesspredende apostler for evangeliet. La oss minnes spesielt de som kom seg av sted, som forlot hjemland og familie for at evangeliet skulle nå folk og byer der mange tørstet etter velsignelse.

Når vi betrakter deres misjonerende vitnesbyrd, blir vi inspirert til å være modige og til inntrengende å be «høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» (Luk 10,2); for vi er oss bevisst at misjonskallet ikke tilhører fortiden, at det ikke er et romantisk minne fra tidligere tider. I dag har Jesus behov for hjerter som er i stand til å leve sitt kall som en ekte kjærlighetshistorie, som får dem til å dra ut til verdens periferier og bli budbærere og redskaper for medlidenhet. Han kaller oss alle, om enn ikke på samme måte. La oss ikke glemme at det finnes periferier også nær oss, midt i våre egen by, eller i vår egen familie. Kjærlighetens universelle åpenhet har også en ikke-geografisk, en eksistensiell side. Det er alltid viktig, men spesielt nå i pandemitiden, å øke vår daglige evne til å utvide vår krets, til å nå de som vi ikke uten videre føler som del av «vår interessesfære», selv om de befinner seg nær oss (jf. Fratelli tutti, 97). Å leve misjonerende er å driste seg til å fremelske Kristi Jesu sinnelag og sammen med ham å tro at menneskene rundt meg er også mine brødre og søstre. Må hans medlidende kjærlighet vekke også vårt hjerte og gjøre oss alle til misjonerende disipler!

Må Maria, den første misjonerende disippelen, i alle døpte få ønsket om å være salt og lys i våre land til å vokse (jf. Matt 5,13–14).

Roma, Laterankirken, 6. januar 2021, høytiden for Herrens åpenbaring

Frans