Himmelferd Himmelferd 

Regina caeli Kristi himmelfartsdag

«Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere». Den hellige ånd bringer oss Jesus. Vi velger selv om vi vil motta ham. «Hvor Herrens Ånd er, der er frihet» (2 Kor 3,17).

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 29. mai, sjuende søndag i påsketiden og Verdensdagen for sosial kommunikasjon, ble Kristi himmelfart feiret i Italia. Evangeliet var fra Lukasevangeliet:

Han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.» Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. […] (Luk 24,46–53 fra Bibel 2011)

Her følger alt det pave Frans sa før Regina-caeli-bønnen:

Kjære brødre og søstre, god dag!

Han fór opp til himmelen

I Italia og i mange andre land feires i dag Kristi himmelfartsdag, altså hans tilbakevenden til Faderen. I dagens liturgi forteller Lukasevangeliet om siste gang da Herren viste seg for disiplene (jf. 24,46–53). Jesu jordeliv når sitt høydepunkt nettopp i himmelfarten, slik vi også bekjenner i Credo: Han «fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd». Hva betyr denne hendelsen? Hvordan skal den forstås? For å svare på dette spørsmålet, vil vi se nærmere på to av Jesu handlinger før himmelfarten: Først kunngjør han Åndens gave, og deretter velsigner han disiplene.

Kristus vil sende Den hellige ånd

For det første sier Jesus til sine venner: «Jeg sender over dere det som min Far har lovet» (vers 49). Han mener Den hellige ånd, Trøsteren, som vil ledsage dem, lede dem, støtte dem i deres misjon, og forsvare dem i deres åndelige kamper. Vi forstår da noe viktig: Jesus er ikke i ferd med å forlate disiplene. Han farer opp til himmelen, men etterlater oss ikke alene. Nettopp ved å stige opp til Faderen, sørger han for utgydelsen av Den hellige ånd, hans Ånd. Ved en annen anledning hadde han sagt: «Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen», altså Den hellige ånd, «til dere» (Joh 16,7). Også av dette fremgår Jesu kjærlighet til oss: Med sitt nærvær ønsker han ikke å begrense vår frihet. Tvert imot gjør han rom for oss, for ekte kjærlighet frembringer alltid en nærhet som ikke er tyngende, som ikke er eiesyk. Han er ikke eiesyk, han er nær, men ikke eiesyk. Ekte kjærlighet gjør oss til hovedaktører. Og Jesus forsikrer altså: «Jeg går til Far, dere vil bli utrustet med kraft fra det høye: Jeg vil sende dere min egen Ånd, og ved hjelp av hans kraft skal dere fortsette mitt verk i verden!» (jf. Luk 24,49). Så ved å fare opp til himmelen kommer Jesus med sin Ånd alle mennesker i møte – i stedet for med sin kropp bare å forbli nær noen få mennesker. Den hellige ånd gjør Jesus nærværende i oss, hinsides tidens og rommets barrierer, for å gjør oss til hans vitner i verden.

Kristus velsigner apostlene

Like etter – den andre handlingen – løfter Kristus hendene og velsigner apostlene (jf. vers 50). Det er en prestelig gest. Helt fra Arons tid hadde Gud betrodd prestene oppgaven med å velsigne folket (jf. 4 Mos 6,26). Evangeliet sier oss at Jesus er den store prest i vårt liv. Jesus farer opp til Faderen for å gå i forbønn for oss, for å bære menneskeslekten frem for ham. Så framfor Faderen finnes – og vil alltid finnes – ikke bare Jesu menneskenatur, men sammen med den også våre liv, våre forhåpninger, våre sår. Med sin «utferd» mot himmelen gjør altså Kristus «vei» for oss, han går for å gjøre i stand et sted for oss, og fra da av går han i forbønn for oss, slik at vi alltid kan bli ledsaget og velsignet av Faderen.

Nestekjærlighet og forbønn

Brødre og søstre, la oss i dag tenke på Den hellige ånds gave, som vi har fått av Jesus for å være vitner om evangeliet. La oss spørre oss om vi vi virkelig er det; og også om vi er i stand til å elske andre idet vi lar dem være fri og gir dem rom. Og så: Forstår vi oss på forbønn for andre, vet vi altså å be for dem og velsigne deres liv? Eller benytter vi oss av andre i egen interesse? La oss lære oss dette: forbønn, å gå i forbønn for verdens forhåpninger og lidelser, for fred. Og la oss hver dag med blikk og ord velsigne de mennesker som vi treffer på!

Bønn

La oss nå be til Vår frue, velsignet blant kvinner, som, fylt av Den hellige ånd, alltid ber og går i forbønn for oss.

30 maj 2022, 08:38