Pavens angelus allehelgensdag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre, god dag!

Allehelgensdag minner oss om at vi alle er kalt til hellighet. I dag feirer vi alle helgenene, fra alle tider, og de er ikke ganske enkelt symboler, ikke fjerne mennesker utenfor vår rekkevidde. Tvert imot er dette mennesker som levde med beina på jorden; de erfarte et strevsomt dagligliv, med dets opp- og nedturer, og underveis fant de styrke i Herren til alltid å komme seg opp igjen og fortsette vandringen. Av dette forstår vi at hellighet er et mål som man ikke kan nå ene og alene ved egen styrke, men at det er frukten av Guds nåde og av vårt frie svar på det. Så hellighet er både gave og kall.

Som gudegitt nåde, altså som gave, er det noe som vi ikke kan kjøpe eller tuske til oss, men noe som vi kan velge å ta imot, og slik, ved Den hellige ånd som bor i oss fra den dagen vi ble døpt – dåpen er hellighetens frø –, få del i selve det guddommelige liv. Det gjelder å modne vår bevissthet om at vi er innpodet i Kristus, likesom greiner er forenet med vintreet, og derfor kan og må vi leve med ham og i ham, som Guds barn. Hellighet er da å leve i fullt fellesskap med Gud, allerede nå under vår jordiske pilegrimsferd.

Men foruten å være gave er hellighet også et kall, et felles kall for alle oss kristne, for Kristi disipler; det er fyldens vei, som alle kristne er kalt til å gå fremover på, i tro, mot det endelige målet: definitivt fellesskap med Gud i det evige liv. Hellighet blir således et svar på Guds gave, det kommer til uttrykk som ansvarstagen. I dette perspektivet er det viktig å gjøre en daglig innsats for hellighet, ut fra våre forutsetninger, plikter og livskår; vi må forsøke å leve hver eneste ting med kjærlighet.

Helgenene, som vi feirer i dagens liturgi, er våre søsken som i sitt liv vedkjente seg sitt behov for dette guddommelige lyset og overga seg tillitsfullt til det. Og nå besynger de hans herlighet for Guds trone (jf. Åp 7,15). De utgjør «den hellige byen», som vi ser håpefullt mot, som vårt endemål, mens vi er pilegrimer i «denne jordiske byen»; vi vandrer mot «den hellige byen», der disse hellige brødrene og søstrene venter oss. Sant nok er vandringen slitsom, men håpet gir oss styrke til å fortsette å gå. Når vi ser på deres liv, blir vi stimulert til å imitere helgenene. Mange blant dem vitner om en «naboens hellighet, helligheten til de som lever i nærheten av oss og kaster et gjenskinn av Guds nærvær» (Gaudete et exsultate, 7).

Brødre og søstre, minnet om helgenene får oss til å løfte blikket mot Himmelen: ikke for å glemme de jordiske realitetene, men for å møte dem med større mot og større håp. Må jomfru Maria, vår hellige Mor og tegn på trøst og sikkert håp, ledsage oss med sin moderlige forbønn.

***

I morgen, som er allesjelersdag, vil paven feire messe i Priscilla-katakomben i Roma. Etter dagens angelus oppfordret han alle til å oppsøke en kirkegård i morgen og be.