Å migrere eller bli? Å migrere eller bli? 

Verdensdagen for flyktninger og migranter 2023

«Felles innsats […] er nødvendig for å sikre alle retten til ikke å måtte migrere, altså muligheten til å leve i fred og verdighet i ens eget land», skriver pave Frans i sitt budskap i anledning den 109. Verdensdagen for migranter og flyktninger søndag 24. september.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Å migrere eller bli? Et fritt valg

Kjære brødre og søstre!

Vår tids migrasjonsstrømmer er uttrykk for et komplekst og mangslungent fenomen. Migrasjonsforståelse krever oppmerksom analyse av alle sider ved de forskjellige migrasjonsstadiene, fra avreise til ankomst, inkludert en eventuell tilbakereise. Med ønske om å bidra til disse bestrebelsene for å lese virkeligheten har jeg bestemt meg for å vie budskapet til den 109. Verdensdagen for migranter og flyktninger til den frihet som alltid bør kjennetegne valget om å forlate ens eget land.


«Å migrere eller bli? Et fritt valg» lød tittelen på et solidaritetsinitiativ som for noen år siden ble fremmet av den italienske bispekonferanse, som et konkret svar på vår tids migrasjonsutfordringer. Og gjennom min stadige lytting til lokalkirkene har jeg kunnet stadfeste at sikring av denne friheten utgjør et vidt utbredt og felles pastoralt anliggende.

«Herrens engel viste seg for Josef i en drøm og sa: ‘Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det’» (Matt 2,13). Den hellige families flukt til Egypt var ikke resultatet av et fritt valg, og det var heller ikke mange av de karakteristiske migrasjonene i Israels folks historie. Migrasjon burde alltid være et fritt valg, men i veldig mange tilfeller, også i dag, er det faktisk ikke det. Konflikter, naturkatastrofer eller umuligheten av å leve et verdig og utbytterikt liv i eget opprinnelsesland tvinger millioner av mennesker til å dra. Allerede i 2003 erklærte den hellige Johannes Paul II at «hva migranter og flyktninger angår betyr det å legge konkret til rette for fred det følgende: for alvor å søke å verne framfor alt retten til ikke å migrere, til altså å leve i fred og verdighet i ens eget hjemland» (Budskapet til den 90. Verdensdagen for migranter og flyktninger, 3).

«De tok med seg buskapen og alle eiendelene de hadde samlet seg i Kanaan. Så kom Jakob og hele hans ætt med ham til Egypt» (1 Mos 46,6). På grunn av alvorlig hungersnød ble Jakob og hele hans familie nødt til å søke tilflukt i Egypt, der hans sønn Josef sikret dem overlevelse. Forfølgelse, krig, værfenomener og nød er blant de mest åpenbare grunner til tvungen migrasjon i vår tid. Migranter flykter av fattigdom, av frykt, av fortvilelse. For å få bukt med disse årsakene og dermed på tvungen migrasjon trengs felles innsats, der alle gjør sitt ut fra sitt ansvar. En innsats som begynner med at vi spør oss hva vi kan gjøre, men også hva vi kan slutte å gjøre. Vi må anstrenge oss for å få slutt på våpenkappløp, økonomisk kolonialisme, utplyndring av andres ressurser, ødeleggelse av vårt felles hjem.

«Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det» (Apg 2,44–45). Dette idealet, det første kristne fellesskapet, synes så fjernt fra dagens virkelighet! For virkelig å gjøre migrasjon til et fritt valg, må vi gå inn for å sikre alle rettferdig deltagelse i det felles gode, respekt for grunnleggende rettigheter og tilgang til en helhetlig menneskelig utvikling. Bare slik vil vi kunne tilby hver enkelt muligheten til å leve på et menneskeverdig vis og til å realisere seg som person og som familie. Det er opplagt at brorparten av oppgaven tilfaller opprinnelseslandet og dets myndigheter, som er kalt til å drive god politikk – trasparent, ærlig, forutseende og til tjeneste for alle, spesielt de mest sårbare. Men de må jo settes i stand til å dette, uten å se seg plyndret for sine naturlige og menneskelige ressurser og uten ekstern innblanding med særinteresser som siktemål. Og der omstendighetene tillater valget mellom å migrere eller å bli, må det uansett sørges for at dette valget er velinformert og veloverveid, for å unngå at mange menn, kvinner og barn blir ofre for farlige illusjoner eller skruppelløse menneskehandlere.

«I dette frigivelsesåret skal dere vende tilbake, hver til sin eiendom» (3 Mos 25,13). Feiringen av jubelåret var en kollektiv rettferdighetsgjerning for Israels folk: Alle kunne «vende tilbake til sine opprinnelige forhold. All gjeld ble ettergitt, alt land ble gitt tilbake, og alle kunne igjen nyte sin frihet som medlemmer av Guds folk» (katekese, 10. februar 2016). Mens vi nærmer oss jubelåret 2025 er det bra å minnes dette aspektet ved jubelår. Felles innsats fra de enkelte land og det internasjonale samfunn er nødvendig for å sikre alle retten til ikke å måtte migrere, altså muligheten til å leve i fred og verdighet i ens eget land. Denne retten er ennå ikke blitt kodifisert, men den er av grunnleggende viktighet, og sikring av denne retten må forstås som alle staters felles ansvar for et felles gode som overskrider nasjonale grenser. For ettersom verdens ressurser ikke er ubegrensede, avhenger utviklingen av økonomisk sett fattigere land av den delingsevne som vi kan klare å frembringe mellom alle land. Så lenge denne retten ikke er sikret – og det er langt dit – vil det fortsatt være mange som er nødt til å dra ut for å søke et bedre liv.

«For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg» (Matt 25,35–36). Disse ordene lyder som en stadig formanelse om i migranten ikke bare å se en bror eller søster i vanskeligheter, men Kristus selv, som banker på vår dør. Så selv mens vi arbeider for at migrasjon alltid skal være resultatet av et fritt valg, er vi kalt til å vise dyp respekt for verdigheten til hver eneste migrant; og det betyr så godt som mulig å ledsage og styre migrasjonsstrømmene, idet vi bygger broer og ikke murer, og utvider kanalene for trygg og regulær migrasjon. Det som er viktig, uansett hvor vi bestemmer oss for å bygge vår fremtid – om det nå er i vårt fødeland eller et annet sted – er at det alltid finnes fellesskap som står rede til å ta imot, beskytte, fremme og integrere alle, uten forskjell og uten å utelukke noen.

Den synodale vandringen som vi, som Kirke, har begitt oss ut på, får oss til i de mest sårbare mennesker, deriblant mange migranter og flyktninger, å se spesielle reisefeller, som vi må elske og ta oss av. Bare ved å vandre sammen vil vi kunne komme langt og nå vår reises felles mål.

Roma, Laterankirken, 11. mai 2023
FRANS

Bønn

Gud, allmektige Fader,
gi oss nåde til handlekraftig innsats
for rettferdighet, solidaritet og fred,
slik at alle dine barn sikres
friheten til å velge om de vil migrere eller bli.

Gi oss mot til å sette fingeren på
alt det fæle i vår verden,
og til å kjempe mot all den urett
som vansirer dine skapningers skjønnhet
og harmonien i vårt felles hjem.

Hold oss oppe ved din Ånds kraft,
slik at vi kan legge din ømhet for dagen
overfor hver eneste migrant som du lar oss møte,
og i alle hjerter og i alle omgivelser spre
møtets og omsorgens kultur.

20 september 2023, 08:53