«Dagens forlatte. Dagens kristuser.» «Dagens forlatte. Dagens kristuser.» 

Pavens preken palmesøndag

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Kristi lidelse er ekstrem. Men det er også hans håp og overgivelse: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Etter tre døgn forlot pave Frans Gemelli-sykehuset i Roma lørdag 1. april og deltok dagen etter, palmesøndag, i messen på Petersplassen. Lidelseshistorien fra Matteusevangeliet ble lest (Matt 26,14–27,66).

Her følger pavens preken:

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46). Denne påkallelsen gjentar vi under responsoriesalmen (jf. Sal 22,2) i dag. Og det er det eneste som Jesus ytrer på korset i det evangeliet som vi har hørt. Disse ordene bringer oss altså midt inn i Kristi lidelseshistorie, midt inn i de lidelsene han gjennomgikk for å frelse oss. «Hvorfor har du forlatt meg?»

De fysiske og sjelelige lidelsene

Jesu lidelser var mange, og hver gang vi lytter til lidelseshistorien, gjør de et sterkt inntrykk. Det var fysiske lidelser: slag og mishandling, pisking og tornekrone, korsets tortur. Det var sjelelige lidelser: Judas’ forræderi, Peters fornektelse, religiøs og sivil dom, vaktenes hån, krenkelser under korset, de mange som stilte seg avvisende, det fullstendige nederlaget, disiplenes flukt. Men i all denne smerten hadde Jesus stadig en visshet: Faderens nærhet. Men nå skjer det utenkelige; før han dør, roper han: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Jesu forlatthet.

Den åndelige lidelsen

Dette er den mest opprivende lidelsen, den åndelige: I den mest tragiske stunden opplever Jesus gudsforlatthet. Aldri før nå hadde han kalt på Faderen med hans generiske navn «Gud». For å formidle hvor skjellsettende dette er gjengir evangeliet setningen også på arameisk, og dette er det eneste av det Jesus sier på korset som vi fortsatt har på originalspråket. Dette er en virkelig hendelse, og det mest ekstreme bunnpunktet – gudsforlattheten. Av kjærlighet til oss lider Herren så mye at vi ikke engang kan fatte det. Han ser himmelen stengt, han erfarer livets bitre grense, tilværelsens skipbrudd, sammenbruddet av enhver visshet: Han roper «det største av alle hvorfor». «Du, Gud, hvorfor?»

Guds fjernhet

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Verbet «å forlate» er et sterkt ord i Bibelen; det dukker opp i stunder preget av ekstrem smerte: i feilslått, avvist og forrådt kjærlighet; i forstøtte og for tidlig fødte barn; ved oppløsning av ekteskap, enkestand og foreldreløshet; i sammenbrutte ekteskap, i utestengninger som innebærer berøvelse av sosiale bånd, i undertrykkelse på grunn av urettferdighet og i ensomhet på grunn av sykdom: kort sagt ved all slags drastisk kutting av bånd. Her anvendes dette ordet, «forlatthet». Kristus bar dette på korset, han tok på seg verdens synd. Og i det verste øyeblikket gjennomgikk han, den enbårne og kjæreste Sønnen, det som var ham aller mest fremmed: gudsforlatthet, Guds fjernhet.

«Lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,8)

Hvorfor han gikk så langt? For vår skyld, det finnes intet annet svar. Brødre og søstre, dette her i dag er ikke noen forestilling. Må Jesu forlatthet få hver av oss til å si: for min skyld. Hans forlatthet er prisen for meg. Han fulgte oss i tykt og tynt, helt til det ytterste, for å være med oss helt til bunns. Han gjennomgikk forlatthet, for å hjelpe oss ut av fortvilelsen og være ved vår side for alltid. Han gjorde det for meg, for deg, for at det skal finnes håp selv når jeg, du eller et hvilket som helst annet menneske føler seg trengt opp i et hjørne, i en blindvei, nedstyrtet i forlatthetens avgrunn, dratt inn i en virvel av «hvorfor» uten svar. Han, for deg, for meg. Det er ikke slutten, for Jesus har vært der, og nå er han med deg: Han led under forlatthet og fjernhet, for i sin kjærlighet å ta opp i seg alle våre avstander. For at hver av oss skal kunne si: I mine fall – alle er vi falt ofte –, i min fortvilelse, når jeg føler meg forrådt eller har forrådt andre, når jeg føler meg vraket eller har vraket andre, når jeg føler meg forlatt eller har forlatt andre, la oss huske at han ble forlatt, forrådt, vraket. Og der finner vi ham. Når jeg føler at det er noe galt med meg og ikke vet verken ut eller inn, når jeg ikke orker mer, er han med meg; han er med meg i mine mange «hvorfor».

Håpet. Gud er alltid større.

Slik frelser Herren oss – innenfra alle våre «hvorfor». Derfra åpner han for håpet, som ikke skuffer. I sin ytterste forlatthet på korset gir han jo faktisk ikke etter for fortvilelse – her går grensen –, men ber og overgir seg. Han roper sitt «hvorfor» med ordene fra en Salme (22,2) og overgir seg i Faderens hender, selv om Faderen føles fjern (jf. Luk 23,46) eller overhodet ikke føles i denne forlattheten. I forlattheten overgir han seg. I forlattheten fortsetter han å elske sine disipler, som hadde latt ham være alene igjen. I forlattheten tilgir han dem som korsfestet ham (jf. Luk 23,34). Her ser vi vårt avgrunnsdype onde bli dukket ned i en enda større kjærlighet, slik at all vår splittelse forvandles til fellesskap.

Det finnes mange kristuser

Brødre og søstre, en slik kjærlighet – helt for oss, helt til slutt –, Jesu kjærlighet kan forvandle våre steinhjerter til kjøtthjerter. Det er en kjærlighet preget av medfølelse, ømhet, medlidenhet. Dette er Guds stil: nærhet, medlidenhet, ømhet. Gud er slik. Den forlatte Kristus beveger oss til å søke ham og til å elske ham i alle som er forlatt. For i dem finnes det ikke bare trengende, men han selv, den forlatte Jesus, han som frelste oss ved ved å stige helt til bunns i våre menneskekår. Han er med hver av dem, de forlatte helt til dødens terskel … Jeg tenker på den såkalte «uteliggeren», en tysker, som døde under kolonnaden, alene og forlatt. Han er Jesus for hver av oss. Mange, mange forlatte, trenger vår nærhet. Også jeg trenger Jesu kjærtegn og nærvær, og derfor går jeg og oppsøker ham i de forlatte, i de ensomme. Han ønsker at vi skal ta oss av de av våre søsken som ligner aller mest på ham selv i hans ekstreme smerte og ensomhet. I dag finnes det mange forlatte «kristuser». Det finnes hele folk som blir utnyttet og overlatt til seg selv; det finnes fattige i våre veikryss, som vi ikke engang våger å krysse blikk med; det finnes migranter som ikke lenger er ansikter, men tall; det finnes innsatte som betraktes som utskudd, personer katalogisert som problemer. Men det finnes også mange usynlige, forlatte kristuser, skjulte, som blir valgt bort med silkehansker: ufødte barn, eldre som overlates til seg selv – det kan kanskje være din pappa, mamma, bestefar, bestemor, etterlatt på en geriatrisk avdeling –, syke som ikke får besøk, funksjonshemmede som blir oversett, unge som føler på stor innvendig tomhet uten at noen virkelig lytter til deres smerteskrik. Og de finner ikke annen utvei enn selvmord. Dagens forlatte. Dagens kristuser.

Be om nåde til å elske Jesus i alle forlatte mennesker

Den forlatte Jesus ber oss ha øyne og hjerte for alle forlatte. For oss, Den forlattes disipler, kan ingen bli marginalisert, ingen kan bli overlatt til seg selv; for ikke glem at de som blir avvist og utestengt er levende bilder på Kristus, de minner oss om hans vanvittige kjærlighet, om hans forlatthet som frelser oss fra all ensomhet og fortvilelse. Brødre og søstre, la oss i dag be om denne nåden: om å vite å elske den forlatte Jesus og vite å elske Jesus i alle forlatte mennesker. La oss be om nåde til å se, til å gjenkjenne Herren som fortsatt roper i dem. La oss ikke tillate hans stemme å bli borte i likegyldighetens øredøvende stillhet. Selv ble vi ikke overlatt til oss selv av Gud; la oss ta oss av dem som er overlatt til seg selv. Da og bare da tilegner vi oss viljen og sinnelaget til han som for vår skyld «ga avkall på sitt eget» (Fil 2,7). Han ga fullstendig avkall på sitt eget for vår skyld.

***

Messen på ett minutt

Hele messen med engelske kommentarer
Den katolske kirkes katekisme, 603 om Kristi forlatthet

03 april 2023, 09:10