Kanskje? Kanskje ikke? Kanskje? Kanskje ikke? 

Å snakke om tro med ikke-troende

«Ingen kan helt flykte fra tvilen og ingen helt fra troen», skrev Ratzinger innledningsvis i sin bok «Innføring i kristendommen». For den kristne har alltid sitt «kanskje ikke» og den ikke-kristne sitt «kanskje». Vi gjengir her de første sidene av Ratzingers bok.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kristen eller ikke-kristen: Alle er underveis

Noe av det siste Benedikt XVI gjorde som pave var å utrope et Troens år (11. oktober 2012 – 24. november 2013). I sitt apostoliske brev i den anledning fremholdt han at kristne bør kjenne sin tro: «Helt siden begynnelsen på min tjeneste som Peters etterfølger har jeg talt om behovet for å gjenoppdage troens ferd for å kunne kaste et stadig klarere lys over gleden og den fornyede entusiasmen som følger av møtet med Kristus.» (punkt 2)

Og han minnet også om at det finnes mange søkende mennesker, om at «det i vår kulturelle sammenheng er veldig mange mennesker som ikke hevder at de har troens gave, men som likevel oppriktig søker etter den høyeste mening og den endelige sannhet i sine egne og verdens liv. Denne søken er en ekte ‘innledning’ til troen, fordi den leder mennesker på veien som fører til Guds mysterium. Menneskets forstand bærer faktisk i seg et behov for ‘det alltid gyldige og uforanderlige’» (punkt 10).

Kristen eller ikke-kristen: Vi blir aldri helt ferdige med vår søken, verken med troen eller tvilen.

«Innføring i kristendommen»

I tiden rundt det forrige Troens år (29. juni 1967 – 29. juni 1968, utropt av pave Paul VI) skrev Ratzinger sin «Innføring i kristendommen – betraktninger over den apostoliske trosbekjennelse». Han innleder boka med noen betraktninger over tro i dagens verden. Vi gjengir i det følgende begynnelsen av disse betraktningene, nemlig delkapitlet «Tvil og tro – menneskets situasjon overfor spørsmålet om Gud». Boka er oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen og utgitt på St. Olav forlag. Vi har her satt noen deloverskrifter.

***

Å snakke om tro med ikke-troende

Den som i dag forsøker å snakke om kristne trosspørsmål for mennesker som ikke hører til de indre kretser i kirken – de som gjennom yrke eller sedvane tenker og taler slik det er vanlig i den – vil meget snart føle det fremmede og det fremmedgjørende ved et slikt foretak. Sannsynligvis vil han snart få følelsen av at hans situasjon bare så altfor treffende er beskrevet i Kierkegaards fortelling om klovnen og den brennende landsbyen. Denne lignelsen er blitt brukt i Harvey Cox' bok «By uten Gud».

Brannen, klovnen og landsbybeboerne

Her fortelles det at et omreisende sirkus i Danmark var kommet i brann. Direktøren sendte derfor klovnen, som allerede var kledd for forestillingen, til landsbyen i nærheten for å hente hjelp. Det var stor fare for at ilden kunne spre seg over de tørre markene og nå selve landsbyen. Klovnen skyndte seg inn i landsbyen og bad innbyggerne om at de hurtigst mulig måtte komme til sirkuset og hjelpe til med å slukke. Men landsbybeboerne oppfattet klovnens skrik som et utmerket reklamepåfunn for å lokke flest mulig til forestillingen. De applauderte og lo så tårene spratt. Klovnen hadde mer lyst til å gråte enn til å le. Forgjeves forsøkte han å få dem til å forstå at dette ikke var noen forestilling, ikke noe påfunn: Det var bittert alvor, det brant virkelig. Hans fortvilelse fikk bare latteren til å stige. Man fant at han spilte sin rolle til fullkommenhet – inntil ilden virkelig nådde landsbyen og spredte seg over den. Hjelpen kom for sent, og både landsby og sirkus brant opp.

Teologene som klovner, landsbyboerne som ikke-troende

Cox forteller denne historien som en lignelse om teologenes situasjon i dag. Klovnen som ikke makter å bringe sitt budskap til virkelig forståelse hos menneskene, er et bilde på teologen. I sitt klovneantrekk fra middelalderen eller en annen fjern fortid blir han ikke tatt alvorlig. Han kan si hva han vil, men gjennom sin rolle har han fått en etikett og er blitt plassert. Hvordan han enn oppfører seg og forsøker å gjøre rede for alvoret i situasjonen – man vet alltid på forhånd at han nettopp er en klovn. Man vet allerede hva det er han snakker om, og vet at han bare gir en forestilling som har lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre. Så kan man trøstig høre på ham, uten å måtte uroe seg alvorlig over hva det er han sier. Dette bildet fanger uten tvil inn noe av den vanskelige virkelighet teologien og teologiens språk i dag befinner seg i. Det er nærmest umulig å bryte igjennom de sjablonmessige tankebanene og språkvanene og få teologiens sak til å fremstå som noe alvorlig i menneskenes liv.

Er det nok med et kostymeskifte?

Men kanskje bør vi gå enda mer radikalt til verks i vår granskning av samvittigheten. Kanskje må vi si at dette stimulerende bildet – så mye sant og tankevekkende det enn inneholder – likevel forenkler tingene. For ifølge det ser det jo ut som om klovnen, dvs. teologen, er den som har den fullstendige kunnskap og bringer et helt klart budskap. Landsbybeboerne er her menneskene utenfor troen, de helt uvitende som trenger å bli belært om det de ikke kjenner. Hvis da klovnen skiftet kostyme og tok av seg sminken, ville vel alt være i orden? Men er saken virkelig så enkel? Behøver vi bare gripe til en ajourføring, en aggiornamento, la oss avsminke og trekke i sivilklærne til et verdslig språk eller en religionsløs kristendom? Ville alt da være som det skal? Er det nok med et kostymeskifte for at menneskene skal komme løpende for å hjelpe til å slukke den brannen teologen påstår finnes, og som truer oss alle? Jeg vil påstå at den virkelig avsminkede og moderne sivilkledde teologi vi mange steder ser i dag, får dette håpet til å virke ganske naivt. Sant nok: Den som forsøker å formulere troen for mennesker som står midt i dagens liv og dagens tenkesett, kan virkelig føle seg som en klovn. Eller kanskje heller som en person som har steget opp fra en antikk sarkofag og er trådt inn i vår verden i dag, uten å kunne forstå den og uten å bli forstått av den. Men hvis den som forsøker å forkynne troen, er tilstrekkelig selvkritisk, vil han snart oppdage at det ikke bare gjelder en form, en krise i bruken av klesplagg som teologien går inn i. Stilt overfor menneskers fremmedgjorthet overfor teologiens budskap vil den som tar sin sak alvorlig, ikke bare erfare hvor vanskelig det er å være tolk. Han vil også erkjenne utryggheten i sin egen tro, vantroens plagsomme makt midt i sin egen trang til å tro. Derfor må den som i dag redelig forsøker å gi seg selv og andre regnskap for den kristne tro, lære å innse at det ikke bare er den forkledde som trenger å kle seg om for å kunne lykkes i å belære andre.

Nei, det er ikke så enkelt

Han må langt mer prøve å forstå at hans egen situasjon ikke avviker så fullstendig fra de andres som han i utgangspunktet kunne tro. Han vil bli klar over at de samme maktene er til stede i begge grupper, riktignok på forskjellig vis.

Thérèse av Lisieux i «syndernes hud»

For det første: Hos den troende finnes det alltid en trussel fra uvissheten. I øyeblikk av anfektelse kommer det straks noe til syne som hårdt og uventet viser hvor skrøpelig den helheten er som vanligvis blir oppfattet som noe selvfølgelig. La oss ta et par eksempler på dette. Therese av Lisieux, den elskverdige og tilsynelatende så naivt uproblematiske helgen, var vokst opp i et liv preget av en altomfattende religiøs trygghet. Hennes tilværelse var fra begynnelse til slutt preget av Kirkens tro, fullstendig og i minste detalj. Slik var det usynliges verden blitt en del av hennes hverdag. Nei, den var blitt hennes hverdag – det var nesten mulig å ta og føle på den, og den kunne ikke tenkes fjernet. For henne var «religion» virkelig en forutsetning for hennes daglige tilværelse. Hun levde i den slik vi kan omgås de vanlige fattbare tingene i vårt liv. Men nettopp hun, den tilsynelatende trygge i en sikkerhet som ikke var truet, har fra de siste ukene av sin lidelseshistorie etterlatt oss rystende vitnesbyrd i form av skriftlige tilståelser. Hennes søstre er nok blitt forferdet og har mildnet uttrykksformene i Thereses etterlatte skrifter. Først i de nøyaktig ordrette nyutgavene er de kommet frem i dagen. For eksempel sier hun: «De verste materialisters tankegang tvinger seg inn på meg.» Hennes forstand blir plaget av alle de argumenter som finnes mot troen. Følelsen av tro synes å være forsvunnet. Hun kjenner seg plassert i «syndernes hud». Det vil si: I en tilsynelatende fullstendig vanntett verden får et menneske plutselig øye på en avgrunn som lurer under den faste sammenhengen i de bærende konvensjonene. I en slik situasjon står det ikke lenger om fenomener man ellers strides om; f.eks. Marias himmelfart eller ulike former for botens sakrament. Dette blir noe helt sekundært. Nå gjelder det det hele, alt eller ingenting. Det er det eneste alternativet som står igjen , og intet sted byr det seg frem noe fast punkt som man kan klamre seg til i denne brå nedstyrtningen. Hvor man enn retter blikket, er det bare intethetens bunnløse dyp man ser.

Den skipbrudne jesuitten

I åpningsscenen av stykket «Silkeskoen» har Paul Claudel i en stor og overbevisende billedvisjon fanget inn denne situasjonen hos den troende. En jesuittmisjonær, bror av helten Rodrigo (verdensmannen som gir seg inn på farlige og uvisse eventyr mellom Gud og verden), blir fremstilt som skipbrudden. Hans skip var blitt senket av sjørøvere. Selv er han bundet til en bjelke fra det sunkne skipet og driver nå rundt oppå dette trestykket på det brusende havet. Med hans siste monolog begynner skuespillet: «Herre, jeg takker deg for at du har lenket meg slik. Det hendte at jeg fant dine bud plagsomme, og min vilje var rådløs og sviktende når den ble stilt overfor dine forordninger. Men i dag kan jeg ikke være mer bundet til deg enn jeg er, og selv om jeg kan bevege mine lemmer noe, kan ingen av dem fjerne seg det minste fra deg. Så er jeg da virkelig festet til korset, men det korset jeg henger på er ikke lenger festet til noe. Det driver rundt på havet.»

Bare en løs bjelke knytter ham til Gud

Festet til korset – men korset er ikke festet til noe, det driver rundt over avgrunnen. Stort mer inntrengende og nøyaktig kan man neppe beskrive den troendes situasjon i dag. Bare en løs bjelke som flyter fritt over intetheten synes å holde den troende fast, og det ser ut som om man må regne med at han kan synke hvert øyeblikk. Bare en løs bjelke knytter ham til Gud. Men sant nok: Den knytter ham uavvikelig til Gud. Han vet at til syvende og sist er denne trebjelken sterkere enn den intethet som syder under ham, men som likevel forblir den truende, egentlige makt i hans nutid.

Den skipbrudne jesuitten har en bror

Utover dette inneholder bildet enda en videre dimensjon som for meg fremstår som det egentlig viktige i det. For denne skipbrudne jesuitten er ikke alene. I ham blir på samme tid hans brors skjebne forespeilet. Hans brors skjebne er nærværende i ham. Det er en bror som ser seg selv som en ikke-troende som har snudd ryggen til Gud fordi han ikke ser den tålmodige venten som sin sak, men «å få tak i det som er mulig å nå – som om det kunne være noe annet sted enn der hvor Du er».

Uvisshetens hav som det eneste mulige troens sted

Vi trenger ikke her å gå inn på alle sider ved Claudels opplegg. Han beholder som ledetråd nettopp denne sammenfletningen av to motsatte skjebner, inntil det punkt hvor Rodrigos skjebne til slutt berører brorens. Verdenserobreren ender som slave på et skip og må være glad til når en gammel nonne med filler og rustne stekepanner tar også ham med som en annen verdiløs vare. Vi kan heller vende tilbake til vår egen situasjon, uten dette bildet, og si: Den troende kan altså bare fullføre sin tro over et hav av intethet, anfektelser og tvil. Han har fått tildelt uvisshetens hav som det eneste mulige troens sted. Da er omvendt den ikke-troende ikke udialektisk å forstå som bare en uten tro. Vi har hittil erkjent at den troende ikke lever et enkelt liv uten å stille spørsmål, men stadig er truet av å styrte ned i intetheten. Nå må vi godta at menneskeskjebnene er flettet sammen. Vi må også si at den ikke-troende heller ikke representerer en eksistens som er lukket rundt seg selv. Han kan kjekt oppføre seg som ren positivist, en som forlengst har lagt bak seg alle overnaturlige fristelser og tilbøyeligheter og nå bare lever i sin umiddelbare samvittighet. Den hemmelige uvisshet om positivismen virkelig har det siste ordet, vil likevel aldri forlate ham. Slik det skjer med den troende som blir kvalt av det tvilens saltvann som havet stadig skyller inn i munnen hans, har vi også den ikke-troendes tvil på sin vantro og på om verden er den altomfattende størrelse han har besluttet seg for at den skal være. Han vil aldri bli sikker på om det han har sett og forklart som det hele, virkelig rommer alt. Han vil alltid være truet av spørsmålet om ikke troen likevel er det virkelige og utsier det virkelige. Slik den troende stadig vet at han blir truet av vantroen og alltid må føle denne som en stadig fristelse, vil troen for den ikke-troende stå som en trussel og fristelse fra den verden han en gang for alle har lukket. Kort sagt: Det finnes ingen fluktmulighet for det dilemma det innebærer å være menneske. Den som vil flykte fra troens uvisshet, vil måtte erfare vantroens uvisshet hvis man aldri med full sikkerhet kan si at ikke troen er sannheten. Først når vi vil avvise troen, oppdager vi at den ikke lar seg avvise.

Kanskje er det likevel sant

På dette punktet er det kanskje passende å høre på en jødisk historie som Martin Buber har nedskrevet. I den kommer det omtalte dilemmaet ved å være menneske tydelig til syne. «En av de opplyste, en meget lærd mann som hadde hørt om saddiken Berditsjever, oppsøkte ham. Han ville, slik han hadde for vane, disputere med ham og gjøre hans tilbakestående bevisgrunner for troens sannhet til skamme. Da han kom inn i stuen til saddiken, så han ham gå frem og tilbake med en bok i hånden, i begeistret ettertanke. Han lot ikke til å merke den ankomne. Til slutt ble han stående, så flyktig på denne og sa: 'Kanskje er det likevel sant.' Den lærde forsøkte forgjeves å samle all sin selvfølelse – knærne hans sviktet under ham, så fryktelig var det å se saddiken, så fryktelig var det å høre hans enkle tale. Rabbi Levi Jistsjak vendte seg nå helt mot ham og snakket rolig til ham: 'Min sønn. Lovens store, som du har kjempet mot, har kastet bort sine ord på deg. Du har ledd av dem når du gikk. De har ikke kunnet legge Gud og hans rike på bordet for deg, og det kan heller ikke jeg. Men, tenk over det, min sønn, kanskje er det sant.' Den opplyste forsøkte å mobilisere sin innerste kraft for å ta til motmæle, men dette fryktelige «kanskje» som stadig slo imot ham, brøt ned motstanden hans.»

Ingen kan helt flykte fra tvilen og ingen helt fra troen

Jeg tror at jeg her har beskrevet menneskets situasjon overfor spørsmålet om Gud meget presist, selv om det skjedde i en uvanlig klesdrakt. Ingen kan legge Gud og hans rike på bordet for en annen, og den troende kan heller ikke gjøre det for seg selv. Vantroen kan føle seg sterkt rettferdiggjort ved dette, men vil alltid måtte møte det svært ubehagelige «kanskje er det likevel sant». Dette «kanskje» er den anfektelse man ikke kan løpe fra, som man ikke kan unndra seg. I avvisningen må man erfare at troen ikke lar seg avvise. Uttrykt på en annen måte: Den troende og den ikke-troende har hver på sitt vis andel i tvilen og i troen, såfremt de ikke gjemmer seg for seg selv og for sannheten i sitt liv. Ingen kan helt flykte fra tvilen og ingen helt fra troen. For den ene blir troen nærværende mot tvilen, for den andre gjennom tvilen og i form av tvilen. Dette er noe grunnleggende i menneskets skjebne. Bare i denne aldri avsluttede rivalitet mellom tvil og tro, mellom anfektelse og sikkerhet, kan det håpe å finne det endelige i sin tilværelse. Kanskje kan nettopp tvilen, som bevarer såvel den ene som den annen fra å lukke seg i sitt eget, bli selve området for kommunikasjon. Den hindrer begge i å bli helt avrundet i seg selv. Den bryter den troende opp i retning av den tvilende og den tvilende i retning av den troende. For den ene blir det en deltagelse i den ikke-troendes skjebne. For den andre blir det en form for utfordring som troen tross alt kan være i ham.

05 augusti 2022, 14:33